Det var spesielt én ting vi hadde lyst til å få sett i Japan, og det var en av de myteomspunne Geishaene. Skal man se en, er det den kulturelle hovedstaden Kyoto som er stedet.
Vi hadde på forhånd gjort en god del research for å finne ut hvor vi kunne ha best sjans for å se en av dem, og etter å ha ankommet Kyoto, var dette en av de første stedene vi oppsøkte.
På en nydelig høyde med utsikt over byen, og med et tempel på toppen, var vi ikke alene for å si det sånn. Det krydde av turister som tydeligvis også hadde gjort samme research som oss i håp om å få med seg en ekte geisha.
Området i seg selv er vakkert og vel verdt et besøk, der det ligger vakkert til med små trange gater, krydret med souvernirbutikker og overprisede restauranter. Over alt hvor man snur seg, går folk rundt i tradisjonelle japanske drakter som de har leid på en av de utallige stedene hvor man kan leie klær på timesbasis slik at man får tatt bilder i japansk stil ute på gata.
Med så mange «fake» geishaer over alt, lurte vi lenge på om vi ville klare å se om det plutselig kom en ekte en gående.
Vi studerte alle rundt oss, gikk inn i alle bakgatene, og tittet inn på restauranter og te-hus.
Men ingen geishaer i sikte.
Etter solnedgang bestemte vi oss for å begynne på den lange gåturen hjemover igjen, siden vi faktisk hadde gått hele veien hit fra hotellet nede i byen.
– Er ikke det ei?
På vei hjem velger vi å gå de mindre trafikkerte bakgatene, slik at det skal bli lettere å gå der med ungene uten å tenke på biler hele tiden.
I ei folketom gate, ser jeg plutselig tre personer som kommer gående mot oss.
– Er ikke det ei? Nærmest roper jeg ut til PK.
– Ei hva, svarer PK, som har nok med å få guttene over gaten vi akkurat holdt på å krysse.
– En Geisha vel, svarer jeg mens jeg fortvilet roter fram kameraet fra veska.
Og før vi vet ordet av det, så kommer to geishaer trippende på høye tresandaler, eskortert av en mann vi bestemmer oss for må ha vært en tysker.
Vi smiler fra øre til øre, og kan nesten ikke tro det! Tenk at vi fikk sett to Geishaer! Vi som hadde gitt opp letingen og alt!
Resten av kvelden kan vi nesten ikke tro hvor heldige vi hadde vært. Noen dager er bare fantastiske, og dette var en slik dag.
Brøt et av prinsippene våre
Når vi er ute og reiser, har vi selvsagt et budsjett å forholde oss til. Vi sparer penger der vi kan, og prøver å gjøre ting billigst mulig. Men når det kommer til transport i det vi ankommer en ny by, enten med tog eller fly, så sparer vi ikke. Da tar vi enkleste transportmiddel, og det er oftest taxi.
Men i Kyoto så vi på kartet, og fra togstasjonen til hotellet var det egentlig ikke så langt å gå…eller det trodde vi da vi så på kartet.
Så vi bestemte oss for å GÅ til hotellet med all bagasjen på slep.
Solen stekte over hodet på oss, svetten silte, og på halvveien fikk vi heldigvis stoppet og matet noen fisker, for guttene var mildt sagt ikke klare for å traske gatelangs med sekk på ryggen på en reisedag.
Vi gikk også innom et nydelig tempel bare for å få en pause i gåturen vår. Det ble et nydelig stopp, hvor man tuslet rundt i sokker og så på det gammel tempelet. Jeg kjenner fortsatt følelsen i bena av å gå på et flere hundre år gammelt tregulv med brede planker. Det var så deilig, at jeg nesten fikk lyst til å legge nytt gulv med en gang vi kommer hjem.
Det tok tid å komme seg til hotellet, og vel framme var vi klare på én ting. Dette gjør vi ikke igjen, selv om det hadde vært fint å stoppe underveis. (Er det nå jeg skal si at vi hadde problemer med å få taxi når vi skulle videre noen dager senere, så vi endte opp med å måtte gå samme ruten tilbake igjen med all bagasjen vår! Det ble en svett togtur til Tokyo!)
Bambusskog og rødmalte porter
Kyoto har så utrolig mye vakkert å se på for oss voksne. Kanskje ikke like barnevennlig som de andre stedene vi har besøkt, men noen ganger må man gjør voksen-ting også, og så får ungene huske senere at de faktisk har vært her.
Bambusskogen i Kyoto er nydelig, men som så mange andre plasser som har blitt gjennomfotografert på Instagram, er man aldri alene når man er her. Men vi nøt «skogens ro» så lenge vi var der, og syntes det var deilig å være litt ute i naturen som en avveksling til storbyene vi har befunnet oss i i det siste.
Turen til Fushimi Inari-taisha for å se på de utallige røde portene i utkanten av Kyoto var også en fin tur å ta. Vi tok lokaltoget ut av byen og opp mot skogen, og hadde det ikke vært for at guttene begynte å bli sliten, så hadde vi tatt dette som en fjelltur og gått hele veien til toppen av fjellet innimellom alle de vakre røde portene. Men vi fikk sett en hel del, gått en god tur, og med lovnad om is på vei ned, ble guttene med litt høyere opp enn de aller fleste turistene går, så vi fikk nyte litt av naturen og stedet for oss selv.
