Besøk av familien i paradis

BESØK: I Ao Gang fikk vi besøk av mormor og morfar!!

Endelig litt ferie på reisen! Høres kanskje rart ut, men etter å ha reist ganske raskt gjennom blant annet Russland, Kina, Sør-Korea, Japan, Vietnam, Kambodsja og til Thailand så vi fram til noen late dager sør i Thailand. Vi hadde også gledet oss til å ligge litt lenger i ro på et sted, for man kan bli litt sliten av å bytte bosted så ofte som vi hadde gjort fram til nå.

Men viktigst av alt, var det som skulle skje i Ao Nang: Sverre hadde bursdag dagen etter at vi ankom det sørlige ferieparadiset, og den viktigste bursdagsgaven var besøk av mormor og morfar! At de i tillegg hadde med seg nystekte kanelboller, kake og godis fra Norge, var jo bare himmelsk!

Vanligvis ser vi dem daglig hjemme i Norge, men nå var det altså tre måneder siden vi hadde sett dem sist. 

Dagen ble feiret med party på rommet med mormor og morfar, kake fra hotellet, middag på jubilantens egenvalgte restaurant og masse bading. I gave fikk Sverre noen nye bøker på norsk, godis, dykkemaske og snorkel, og noen digitale gaver på ipaden. Gavebunken var betydelig mindre enn den ville vært hjemme, men hva gjør vel det når man får bruke hele dagen i bassenget med besteforeldrene sine?

BURSDAG: Sverre fylte 9 år i Thailand, og mormor og morfar hadde med favorittkaken fra Norge.

Eksotisk hotell med øgle i vannet

Hotellet vi bodde på i Ao Nang var nesten en liten destinasjon i seg selv. Med et vakkert vann rett ved bassenget, fjellet som lå der stupbratt rett bak området, og eksotiske dyr gående rundt, manglet det ikke på ting å se på.

Øglene var spesielt en hit, der de vandret rundt på turstiene, krabbet opp på søppelbøttene eller tok seg en hvil i solen.

Minsten kunne stå i evigheter å se på øglen, og sammen med ei jente fra Norge, hvinte de av glede hver gang øglen bevegde på seg.

Tilbake til vårt backpacker-paradis

Det begynner å bli noen år siden foreldrene mine og jeg reiste jorden rundt i 1998/1999. Den gang var Railey Beach utenfor Ao Nang et av høydepunktene, med sin avslappende atmosfære, hytter i tretoppene og vakre strand.

Tilbake på samme sted 22 år senere, ser vi at strandsonen er betydelig bygget ut, tretopp-hyttene er borte, og alternativet for de som ikke vil bo på luksushoteller, finnes fortsatt, men da må man nok regne med ekstremt enkel standard, og et rom over en pub.

For det som før var et par puber nede på stranden, har nå blitt til en pubgate, hvor fokuset ser ut til å være både øl og sprit-drikking, men også oppfordringer til å ruse seg på stoffer som ikke er lovlige. Personlig syntes jeg stedet var blitt ødelagt om man tenker på alt som ligger bakenfor stranden, men selveste stranden er fortsatt like nydelig som den var for alle de årene siden.

TILBAKE PÅ RAILEY BEACH: Modern og fadern syntes det var gøy å være tilbake der vi bodde for 20 år siden.

Bading i regnet

Når det regner i paradis, så drypper det ikke, det er mer som å stå ute i dusjen. Selv om dagene i Ao Nang for det meste bragte med seg godt vær, opplevde vi noen fantastiske regnskurer som ungene fikk utnyttet til å bade i. Hva er vel morsommere enn å bade i regnet?

Guttene storkoste seg, og fant på nye leker i vannet ved å lage diverse statuer hvor lillebror sto på skuldrene til storebror med armene ut. Jeg var bare glad at de var så gode venner, og hadde det så gøy med hverandre.

REGN: Det gjør ikke noe om det regner i paradis! Man kan bade allikevel! (Vel helt til det begynte å lyne..)

Solnedgang

Den gylne timen før solen går ned, synes jeg alltid er helt magisk om man er på stranda. Vi prøver alltid å få med oss en solnedgang eller to på nye steder, og i Ao Nang var det så vakkert, at jeg både gikk ned der alene, med hele familien og kun med Sverre. 

Niåringen forsto ikke helt meningen med å gå ned på stranden for å se at solen gikk ned, men han måtte innrømme at det var veldig fint, selv om jeg vet at han likte aller best å få tid bare for seg selv til å løpe rundt i vannkanten mens jeg tok bilder og nøt synet av den synkende solen.

Jeg håper han senere i livet vil huske at jeg tok han med på stranden for å se på det vakre som utspiller seg hver eneste kveld, og at han kanskje setter mer pris på det da. Enn så lenge skal han få lov til å være en gutt på 9 år som heller liker å skrive med en pinne i sanden eller som kaster flyvestener utover vannet.

ØGLE: Vi Googlet den, det er visst en Monitor-øgle. Ganske stor var den for å si det sånn.
BÅTTUR: Det var gøy å kjøre longtale båt fra Ao Gang til Railay beach.
STRANDLIV: Guttene kjeder seg aldri om vi er på stranda. Her var det deilig å bade.
REGN: Sverre likte godt å bade i regnet. Det høljet ned! Det var trygt helt til det begynte å lyne, da var det bare å komme seg inn.
PARADIS: Hotellet vi bodde på lå nydelig til i terrenget og hadde et karakteristisk fjell rett ved.
TA BILDE FORT! Sverre fikk litt vondt på skuldrene av alle forsøkene de hadde før lillebror endelig sto pent og strakk hendene i været.
RAILAY BEACH: Med longtale båtene ankret opp på stranden, og en ekstremt rolig atmosfære, så var det deilig å være tilbake på stranden vi husket så godt fra vår første jorden rundt-tur.
GOD MAT: Er man på nydelige steder, så må man spise godt. Det bugnet av grønnsaker og gode smaker i maten på hotellet.
VAKKERT: Hotellet lå idyllisk til ved et vann.
SOLNEDGANG: Etter å ha vært ute en hel dag, tok jeg Sverre med ned på stranden for å se på solnedgangen. Det ble en hyggelig tid for oss begge.
VAKKERT: Selv om han ikke helt forsto vitsen med å se på solen, så innrømmet han at det var veldig vakkert.
FARGESPILL: Jeg elsker å se på solnedganger på strendene vi besøker. Det er en egen «vibe» på stranda da.
GODIS: Guttene kunne nesten ikke tro det når mormor og morfar hadde med seg NORSK godis med alle favorittbitene deres i!
HOTELL-KAKE: Når vi sjekket inn på hotellet så de at Sverre hadde bursdag samme dag. Det førte til kake på døren et par timer senere.
THAILAND: Dette er slik jeg føler alle bilder fra Thailand ser ut.
PUB: Det manglet ikke på original puber på Railey beach. Vi fikk ikke testet noen av dem, og det var helt greit.
SENGER: Men disse fikk vi testet ut, de gøyale henge-sengene i resepsjonen på hotellet.

Superstjerner i Kina!

SUPERSTJERNER: Sverre og Sebastian følte seg som superstjerner i Kina. Her blir de tatt bilder av på den himmelske freds plass.

Snikfotografering, kø for å bli fotografert og gaver fra fremmede. Kina er virkelig et annerledes-land om man er barn og har blondt hår.

Det startet allerede da vi ankom Beijing med tog. Mens vi ventet på at PK skulle ta ut penger, ble guttene og jeg sittende midt på en åpen plass og passe på bagasjen. Først tenkte jeg at folk så litt mistenkelig på oss, og tanken «nå blir vi snart ranet» kom flere ganger, men etter et par minutter så jeg hva som egentlig skjedde… Folk snikfotograferte oss!

Med det var først på kvelden jeg forsto det mange har snakket om, at guttene våre nok kom til å få mye oppmerksomhet i Kina. 

DANS PÅ GATA: Første kvelden i Kina kom vi over flere grupper med danseglade folk som hadde oppvisning på gaten.
BILDER: Jeg syntes jo det var gøy å få bilde med de dansende i flotte kostymer, men både de og resten av publikum ble enda mer engasjert da guttene sa ja til å stille opp på bilder. Det skjedde 2 kvelder på rad!!

Avsluttet danseforestillingen for å ta bilder

Første kvelden gikk vi ut på gaten utenfor hotellet vårt, og til vår store begeistring, kom vi over flere grupper med dansende lokale Beijingere som hadde oppvisning eller som brukte dans som trening. 

Vi stilte oss opp for å se på dem og ta bilder, noe resten av folket rundt oss også gjorde. Men plutselig ropte sjefen deres ut at nå var det pause. Ikke så rart kanskje, hadde det ikke vært for at vi plutselig forsto hvorfor de skulle ha pause. De skulle nemlig ta bilder av guttene våre!

Så fra å ha vært publikum, ble situasjonen plutselig snudd på hodet, og flere og flere stimet til for å få ta bilder sammen med de to lysluggene fra Norge.

Sverre ble nesten flau av opptrinnet. Hvorfor ville alle ta bilder med dem?

Heldigvis er guttene vant til å bli tatt bilder av, og siden det ikke gjør dem noe å stå å smile til kamera, så var de helt med til absolutt alle hadde fått foreviget seg selv ved siden av dem.

Til slutt måtte vi unnskylde oss og si at vi måtte gå, for hvis ikke hadde vi nok stått der ennå.

TURISTATTRAKSJON: På den kinesiske mur, ved terrakottakrigerne i Xi’an og i en lokal park i Beijing…Det samme skjedde over alt. Kineserne ville ha bilder av gutta fra Norge.

Stor turistattraksjon

At guttene for alvor ble superstjerner å regne i Beijing, og deretter videre i Kina, ble bare mer og mer klart for oss ettersom dagene gikk.

På den kinesiske mur var det nesten umulig å få tatt bilder bare av oss i familien uten at en eller annen kineser også prøvde å ta bilder med dem samtidig. I stimen av folk som gikk i kø gjennom Den forbudte by ble vi også stoppet så mange ganger at vi til slutt måtte finne oss et sted litt unna folkemengden bare for å få drikke litt vann og sitte i ro.

DEN FORBUDTE BY: I den forbudte by var det særlig sine egne barn folk ville ha avbildet med de utenlandske turistene.

Motemodeller

I Xi’an hvor vi hadde reist flere timer med tog inn i landet fra Beijing for å se de berømte terrakottakrigerne, så ble guttene spurt om de kunne stille opp på bilder for noen studenter som hadde lagd smykker og armbånd som hadde blitt vist fram på en moteuke i Europa et sted. Ja og så ble de selvsagt fotografert flere ganger, og Sebastian endte opp med å måtte holde en skrikende baby…stakkars gutt.

XI’AN: Stedet jeg hadde gledet meg ekstra til å besøke, Terrakottakrigerne i Xi’an, bød også på stor oppmerksomhet for familien. Her måtte til og med PK til pers når en annen mann ville ha bilde av ham.

Fontene for meg selv

Kineserne brydde seg altså flere steder mer om å ta bilder av Sverre og Sebastian enn de gjorde av turistdestinasjonene de hadde kommet for å se på.

En fontene som danset i takt med musikken i Xi’an, hadde en hel hærskare av folk rundt seg når vi kom, og jeg innså at det ville bli vanskelig å få tatt et pent bilde av den.

Men plutselig skjedde selvsagt det som måtte skje. Mens jeg står der og prøver å få tatt et bilde av nevnte fontene, uten at en hel haug med hoder er i veien, så blir det plutselig tomt av folk foran meg.

Når jeg snur meg, så ser jeg plutselig alle guttene i familien bak meg, både de små og han store, står og smiler med en kø av folk rundt seg som vil ta bilder med dem. Jeg ler godt, og knipser i vei, for plutselig har jeg altså hele fontenen for meg selv på grunn av guttene.

TOK HELT AV: I parken rundt Temple of Heaven i Beijing tok det helt av! Her fikk vi ikke gå mer enn noen minutter alene uten å bli spurt om bilde av både gamle og unge.

Gaver

Etter å ha blitt fotografert av alle disse fremmede folkene vi har møtt på vår vei, har flere også gitt guttene gaver som takk. De har fått både is og drikke, leker og godis. Noen ganger når de har vært slitne, har jeg trodd at det har blitt for mye med oppmerksomheten, men den gang ei. En trøtt og sliten liten tass som ikke ville gå lenger, glemte fort at han var sliten når det kom noen bort til ham og spurte om han ville være med på et bilde. Det er nesten helt utrolig!

VANN: Et par av de som tok bilder med guttene her, hadde akkurat kjøpt seg vann. Men som takk for bildet med guttene, endte de opp å gi fra seg de uåpnede flaskene til guttene…og det passet kjempegodt, for vi var tomme for drikke, og kjempetørste, så vi lo godt av det hele etterpå. Sebastian syntes det var stas at han fikk gave for bildet.

Foran køen

Flere steder ble vi også hentet ut av køen, for eksempel på den forbudte by, og fikk beskjed om å gå i en liten spesialkø heller som gikk mye raskere når vi skulle kjøpe billetter. 

Vi har fått VIP-behandling i tollen, i passkontroller flere steder, i butikker og på vei inn til museer. Heldigvis har guttene tatt dette med knusende ro, og de har lært seg at man kommer langt her i livet med å smile til folk og si hei. Jeg lurer på hvor lenge denne spesialbehandlingen vil vare, hvor lenge de gidder å smile til alle som vil ha oppmerksomheten deres, og hva det vil gjøre med dem å gå rundt som små superstjerner over lengre tid.

HELE FAMILIEN: Etter noen uker i Kina, hadde vi alle sammen blitt spurt om å stille opp på bilder. Guttene var selvsagt mest populære, og til og med i Disney Land Hong Kong ble det tatt bilder mens folk sto i kø for å ta bilde av Langbein!

Beate –

Du vil ikke tro hva minsten klarte å gjøre i Mongolia!

Det regnet når vi ankom den Mongolske hovedstaden, Ulan Bator tidlig på morgenen etter å ha tilbragt fem dager på toget fra Moskva.

Trøtte og spente kom vi oss av toget med all bagasjen vår, og klarte heldigvis raskt å finne sjåføren som skulle ta oss med til en Ger-leir ute på de gresskledde steppene. Vi hadde heldigvis gått for alternativet med privatsjåfør, for da kunne vi stoppe der vi ville på vei til leiren.

Og stoppe ville vi, for hjelpes for en vei!

Offroad på de Mongolske steppene

«I Mongolia er det ikke så mange veier, det kjøres mest offroad. Veldig fascinerende. Det er asfalterte veier ut av Ulan Bator et stykke, så er det offroad», skrev hun som bestilte overnattingen i de tradisjonelle teltene i en mail til meg i forkant av reisen.

Og ja, offroad var det! Bilen var av typen Range Rover, og etter å ha kjørt en liten time på vanlige asfalterte veier, svingte vi plutselig ut på en gjørmete landevei. Landeveien ble fort til to stier som hjulene fulgte innover de grønne åsene hvor enorme dyreflokker med geiter, sauer, kyr og ikke minst ville hester, sto og beitet. Det var fascinerende, akkurat som beskrevet i mailen. 

– Stopp, jeg må spy

Men plutselig måtte vi benytte oss av muligheten for å stoppe, for en av guttene ble skikkelig dårlig av mangelen på veier. Det er gøy å kjøre berg og dalbane, men attraksjonene man tar i fornøyelsesparker varer som regel et par minutter. Nå varte det i tre timer!

Det var krappe svinger, humper i veien som gjorde at vi fikk magasug flere ganger, og vi deiset fram og tilbake i bilen. Vi krysset en elv etter at sjåføren hadde sjekket at ei eller annen propp var på plass ute på bilen, og at vi kom oss opp av alle gjørmehullene vi kjørte ned i, ja det er et under.

Det viste seg i ettertid at en annen familie ikke hadde vært like heldige som oss. De måtte faktisk ut og skyve sin bil opp fra et gjørmehull, og på bildene av de mannlige medlemmene av flokken etterpå så det ut som de hadde vært med på gjørmebryting.

Mens en av guttene sto ute og brakk seg, viste sjåføren meg en liten video han hadde filmet hvor de kjørte over en enda større elv enn vi akkurat hadde krysset. Han mente altså at elven vi hadde forsert var liten, for på videoen kom vannet helt over panseret på bilen, og nådde vinduet. Jeg tror ikke han forsto hvor redde de engelske turistene i bilen hans var, for mens han gliste bredt, hørte jeg litt av hvert fra baksetet. Kanskje like godt han ikke snakket annet enn mongolsk.

GER: Vårt telt. De røde flaggene kom opp i løpet av natten. Det var for å skremme bort fugler ble vi fortalt.

En litt spesiell picolo

Etter omlag fire timer i bil med spy, tissepauser, knasking på kjeks, og store naturopplevelser, kom vi endelig fram til stedet vi skulle overnatte. De hvite runde teltene lå nydelig til på en ås og så utover det urørte landskapet.

Vi stoppet i utkanten av leiren, og i stedet for å bære bagasjen vår opp til «hotellrommet» vårt, så satte de alt av bager på en enkel kjerre, og så begynte den enorme Yak-oksen å trekke vognen. Guttene var i hundre, og da de fikk sitte på med den spesielle bagasjetransporten bort til teltet var lykken komplett.

PICOLO: Mor var skeptisk, ungene euforisk. Å ha en okse som bagasjetralle, det hadde vi ikke opplevd før.

Enorme naturopplevelser 

Første kveld i teltet var det veldig vanskelig å varmeregulere geren. Enten var det bikkjekaldt, eller så var det som å være i en badstue. Geren hadde en stor ovn midt i rommet som ble fyrt med ved, derav vanskeligheten med varmen. For å lufte ut litt på kvelden åpnet vi døren når det var blitt mørkt.

– Kom ut og se, sier PK plutselig.

Ungene fikk på seg mer klær, for de hadde inntatt pysjen allerede. Hele familien tittet ut av teltet, og vi forsto fort hva han mente.

For med null lysforurensning fra teltleiren, og uten en by i nærheten, var det totalt mørkt ute. Nattehimmelen kom mot oss, og blinket i tusenvis av stjerner. Hele familien fikk med seg et kraftig stjerneskudd sammen, og vi fikk frysninger av den enorme opplevelsen det var å oppleve en stjernehimmel som kom så nært, nesten som å se en film i 3D. For stjernene var ikke langt unna, de var der rundt oss, som om at de slukte hele jorden. 

GER: Vår ger var nydelig pyntet i blå og orange.

Hva er det som er utenfor teltet?

Etter at guttene hadde sovnet, var det bare for oss voksne å krype under dyna også. Jeg lå lenge uten å få sove, og plutselig hørte jeg noen som pustet meg i nakken. Eller det føltes i hvert fall sånn. Så hørte jeg noe som gikk på taket. Er det en mus, eller er det en fugl tenkte jeg. Så ble det mer pusting, og jeg tenkte med gru på hvilke dyr det var som hadde begynt å interessere seg for akkurat vårt telt. 

Etter lang tid hørte jeg heldigvis smatting og at gress ble dratt opp fra bakken. Deretter kom et vrinsk. Jeg slo meg til ro med at det enten var de ville hestene som hadde kommet, eller så var det både hestene og en ku. 

Neste morgen var jeg oppe grytidlig, og siden jeg var veldig tissetrengt, slo jeg opp teltdøren ganske fort, og skulle beine avgårde til utedoen. Men da skvatt jeg skikkelig, for svaret på nattens pustemysterie ble fort løst. Jeg tittet rett inn i trynet på ei ku som så ut til å skvette litt hun også av mitt brutale leven på morgenkvisten.

Når vi er inne på do og badefasiliteter, så er det altså mangelfullt i en ger. De har en egen dusj-ger, og utedoen ligger et stykke fra teltene naturligvis. 

Men det vi fant ut etter å ha forlatt leiren, var at vi nok burde tenkt på å parfymere bakenden vår med myggspray, for i dagene etter besøket der, så klødde det litt hos oss alle. Alle hadde fått flere myggstikk der solen aldri skinner, og det var ikke veldig behagelig.

Ridetur og pil og bue

Av aktiviteter som ble tilbudt ved gerleiren, var badstuebading (det gadd vi ikke, for vi hadde jo tidvis vår egen badstue selv), man kunne dra på rafting på en flåte (det var det både for kaldt til, samt at vi ikke ville ta med en 5-åring på det), og man kunne dra på tur med Yak-oksen. Det siste hadde vi jo allerede gjort, siden bagasjen vår ble hentet av den.

Men det vi bestemte oss for å takk ja til, var en tur på hesteryggen. I Norge står hester i en stall, og det er ikke veldig mange av dem. Mens her fikk vi beskjed om at vi måtte bestille riding dagen før, for hestemannen deres måtte ut og fange hester.

Seriøst? Er det villhester? Ja, det var det.

Vi forsto at det selvsagt var noen hester som ble brukt når det var turister inne i bildet, men hestene sto altså ikke i noen stall, og man kunne se store flokker av dem trave rundt eller stå og beite på de langstrakte gresslettene uten noen form for gjerde rundt.

Jeg har kun ridd i det fri én gang tidligere. Det var i England på tidlig nittitall, og der endte jeg opp med skrekk for de store dyrene, siden min hest hoppet sidelengs ned en skråning.

Men nå var det bare å klistre på seg et smil og si ja, for guttene ville gjerne ri, og da var det bare å stille opp. Det ble en times gåtur rundt på steppene. Jeg trodde seriøst jeg skulle skli av hesten i den lille nedoverbakken vi gikk, og i oppoverbakken var det bare å holde seg fast så godt man kunne.

Guttene var fornøyd med at de gikk ganske mye lenger foran oss, for mor sa hele tiden, oi, og sakte, sakte, så han som holdt våre hester lo litt. (ja, det var en som holdt min og PKs hest, og en annen som satt med Sebastian på hesteryggen mens han holdt Sverres hest). På et tidspunkt begynte vår hestemann å synge, og jeg er usikker på om det var fordi han alltid gjorde det, eller om det var for å roe ned den nervøse dama han hadde med på tur.

Jeg var sjeleglad da jeg endelig kunne trå ned fra hesteryggen igjen, på en liten pent dekorert krakk som de hadde hentet til meg.

SPILL: Å spille spill med dyvebein var gøy syntes guttene. De holdt på en evighet med ei lita jente som bodde på campen.

Lek og moro

Selv om det var litt kaldt i Mongolia når vi var der, ble det mye tid ute i naturen. Vi prøvde å spille freesbie, men det blåste for mye. Vi skjøt pil og bue, men buen var litt stram, så guttene fikk det ikke helt til.

Guttene spilte et spill med noen mongolske unger i en større ger. Spillet var lagd av dyrebein, og de hadde det gøy med det veldig lenge.

KATASTROFE: Et bilde tatt rett før vi gikk på besøk til eieren av hestene og kyrne, og før Sebastian trynet i melkefatet…

Katastrofe!

En av dagene fikk vi tilbud om å bli med til hestemannens familie og se hvordan de bodde, og se hvordan de melket kyrne.

Vi gikk sammen med en annen familie dit, og ble invitert inn i den enkle geren. Det ble tilbudt flere lokale søtsaker, blant annet stivnet melkeskorpe eller noe tilsvarende. Det var ikke godis for norske barn for å si det sånn.

Jeg følte meg litt brydd med å sitte der hjemme hos hestemannen, for det er ingen tvil om at han og familien lever fattigslig materielt sett i hvert fall, sammenliknet med hva vi gjør, selv om han daglig får store naturopplevelser. 

For å spe på inntekten med å drive hester, melker han altså kyr, og fra melken lager han diverse produkter som han selger til gerleiren, om vi forsto det rett.

På den ene siden av inngangsdøren, fikk vi se store melketrau med diverse melkerelaterte varer oppi. Et enormt trau hadde en gul hinne på seg, og jeg mintes å ha sett denne hinnen av syrnet melk eller noe sånt, i frokostsalen tidligere.

Men det er altså på vei ut av teltet hans at katastrofen er et faktum. For på vei ut, klarer minstemann å snuble i noen poser som står ved døra, og før jeg vet ordet av det, så ligger gutten med hele hånda helt opp til skulderen, plantet godt ned i nevnte melketrau.

Det sprutet melk over alt, den syrnede hinnen på toppen var nå i småbiter og lå ikke lenger som en hinne, og minsten var gjennomvåt og dryppet av gammel melk.

For ikke å snakke om hva han LUKTET!

Han gråt, vi voksne var fortvilet, og guiden vår som var med forsto nesten ikke hva som hadde skjedd. Men når de så hvor fortvilet han var, så var det ikke annet å gjøre enn å avfeie det hele som et uhell, og vi fikk ikke lov til å betale for det eller gjøre opp på annen måte. (Jeg tenkte for meg selv at nå var vel en hel ukes fortjeneste ødelagt, men guiden avfeide at vi skulle erstatte noe)

PÅ BESØK: I mangel av bildet av katastrofen, så er her guttene før vi gikk inn på besøk.

Vaske klær i ger-telt

Så etter å ha sett melking av kyrne til hestemannen og klappet noen kalver, så var det tilbake til leiren. Jeg innså at minstens klær virkelig trengte en vask, for de luktet nå så surt at jeg ble kvalm. Det luktet rett og slett spy.

Damene i leiren forsto problemet, og kom opp til meg med et vaskefat (en stor balje), og en enorm termos med varmt vann. Så var det bare å vaske klær mens man satt på gulvet i teltet. Heldigvis tørket klærne fort etterpå, for i teltet var det jo badstue-temperatur.

TELT-LIV: Det var luksustelt vi bodde i. Ikke mye enkle kår her, selv om det ikke bar dusj og do i teltet.

Hompete retur

På returen fra leiren var vi nok en gang glad for at vi hadde egen sjåfør med god bil. Det humpet og var nok en gang som å være på en flere timer lang berg og dalbane. En av gutta ble syk på nytt, og jeg følte at bilturen aldri endte. Vi kjørte på «motorveien» på vei inn til byen, men den veien som var like trafikkert som E18 fra Sandvika til Oslo, var like humpete som en kjerrevei på et jorde etter flere dager med regn.

ENORM: Statuen av Djengis Khan er enorm. Gøy at man kunne gå opp i den.

Djengis Khan

Vi stoppet på Djengis Khan statuen på vei hjem. Det er verdens største statue av mann til hest, og man kan gå opp i hestens mane. Det var gøy å gå opp der, og rart å endelig besøke den, for det var en av de tingene vi hadde tenkt på forhånd at det MÅ vi gjøre. 

HELT: Djengis Khan der han troner på sin hest utover de Mongolske steppene.

Noen timer på hotell

Før vi kom inn til Mongolias hovedstad, Ulan Batoor, som vi skulle overnatte i til dagen etter, så måtte vi bytte bil, for vår mann hadde ikke lov til å kjøre sin bil i byen ble vi forklart. Merkelig.

Vår nye sjåfør hadde visst ikke fått alt av info fra forrige sjåfør, for når vi nærmet oss byen, så spurte han hvor vi skulle.

Hotellpapirene lå igjen i forrige bil, så kaoset var komplett. Vi kom oss heldigvis til rett sted til slutt, for når han begynte å nevne opp hotellnavn, så hørtes ett plutselig rett ut, og jeg sa bare kjør oss dit.

Etter mye om og men, kom vi fram til et enormt hotellrom, som egentlig var en leilighet på 70 kvadrat. Med to soverom, to bad, stue, kjøkken, gang og VASKEMASKIN, var det bare én ting å gjøre! Vi måtte vaske klær!

Etter å ha vært 5 dager på toget og to netter i telt, hadde vi ikke et eneste rent plagg igjen.

Vi kom inn på rommet vårt sent på ettermiddagen, og skulle avgårde med toget til Beijing før fuglene sto opp, så da var det bare å begynne å vaske!

Kjørte 3 maskiner med klær, og siden det ikke var noen tørketrommel der, og helt sikkert at klærne ikke ville tørke på noen få timer, så var det bare å ta fram hårføneren og begynne å blåse!

Jeg sto på badet og tørket klær til klokken 3 på natten, og kl 6 var det bare å stå opp for å få i seg litt frokost før toget skulle gå!

Var ikke mye vi fikk sett av Ulan Batoor, selv om PK fikk gått seg en kort tur ut mens jeg la guttene.

Men klærne ble tørre, og vi kunne dra videre til Kina nydusjede og med rene klær!

Beate – 

SOM DE LOKALE: Vi fikk lov til å låne none lokale klær mens vi var der. Skikkelig gøy å gå rundt å føle seg litt mer innfødt for en kort stund.
LOKALE KLÆR: Det var skikkelig fine drakter, og de var godt utstyrt med skikkelige sko til
RIDETUR: Her står en av bestemennene og venter på at vi skal bli klare for ridetur. Vet ikke om jeg ble klar i det hele tatt. Var bare glad når jeg gikk av igjen. Men nå har jeg gjort det! Jeg har ridd på villhester!
SAMHOLD: Når man kun har hverandre å leke med, oppstår et veldig spesielt vennskap. Guttene har blitt veldig nært knyttet til hverandre den tiden vi har vært på reisefot.
OKSETUR: Sebastian løp til oksetransporten hver gang han så de var ute og gikk. Han fikk selvsagt sitte på med de lokale ungene.
DYREVENN: Sebastian elsker dyr, og var ikke redd for å gå bort til den store oksen.
VENNER: Vi ga de små jentene som bodde i ger-campen, hvert sitt pannebånd fra Norge. Det likte de godt.
VILLE DYR: I solnedgangen var det ekstra spesielt å gå ute og se på dyrene som beitet.
SENG: Sverre var fornøyd med den flotte sengen han fikk. Visst var den hard, men den hadde gardiner, og det ble som et lite eget rom.
RESTAURANT: I den største Geren var det restaurant hvor vi spiste alle måltider. Maten falt ikke helt i smak hos de minste, men sultet gjorde de ikke.

Slik er det å reise med den Transsibirske jernbanen

Lukten av olje og en ukjent matlukt fyller neseborene. Ørene tar inn en irriterende dunkelyd i tillegg til de mer velkjente lydene av toghjulene som treffer skjøtene i jernbaneskinnene. Kroppen deiser litt ekstra fram og tilbake siden jeg ligger på luftmadrass oppå de ellers så harde «madrassene» resten av familien ligger og sover på. 

Jeg får ikke sove. Første natt på toget jeg har gledet meg sånn til har endelig startet.

Jeg kjenner at jeg er årvåken der jeg ligger. Som en hauk følger jeg med på alt som skjer. På små stopp underveis, på noen som går av og på toget. Det føles veldig rart å endelig ligge her, endelig være på vei. 

For selv om vi allerede har vært på reise noen uker, er det dette vi har ventet på! Å få ta toget fra Moskva til Mongolia i fem døgn uten stopp.

Alene på toget

Klokken 23.30 sto vi nesten alene på perrongen i Moskva. Toget som skulle være hjemmet vårt de neste dagene sto klart til å ta oss imot i den litt friske sommerluften i den russiske hovedstaden. Vi var spente, litt trøtte, men klare. Nå skulle det endelig skje. 

På perrongen sto to velkledde hyggelige damer som jobbet på toget. Den ene viste oss inn til vår cupé, hvor fire senger dekket det meste av rommet. 

Selv om det ikke var noen andre som gikk på samtidig som oss i vår vogn, så stresset vi litt. Vi bykset rundt med bagasjen, visste ikke helt hvor vi skulle sette alt vi hadde med oss, for plassen vi skulle bo på var knøttliten.

Noe fikk plass under de nederste sengene, mens småsekkene ble plassert på en hylle over inngangsdøren. Vi konstaterte at vi fikk plass til alt vi hadde med oss. Det var en lettelse. Jeg var også lettet over å se at det var lås på døren, for det hadde jeg fryktet at det ikke var.

Sverre ble også veldig glad når han oppdaget at det var en stikkontakt under bordet! Vi er reddet!! Vi har strøm til ipader og mobiler, så da vil turen gå fint uansett, tenkte vi voksne.

Fem minutter på midnatt rullet toget ut fra stasjonen. Sengene var reid opp, luftmadrassen blåst opp, og guttene falt fort i søvn.

Ble godt kjent med hun som jobbet på toget

Den første natten og store deler av første dagen, var vi helt alene i vogn nummer 2. Det var deilig i forhold til at vi hadde toalettet for oss selv, men også litt rart. Men vi fikk god kontakt med hun som hadde ansvar for vår vogn, en dame fra Mongolia som ikke snakket engelsk. Ved hjelp av tegnspråk fikk vi hjelp til det meste vi lurte på i starten.

Etter noen stasjoner rydde det på med folk, og den fredelige idyllen var brutt, men det var gøy å endelig få noen naboer. 

Vi ble kjent med en morsom australsk mann, en koselig ung guide fra Mongolia som snakket perfekt engelsk, og et australsk par som inviterte oss på besøk når vi kommer til Australia. Det flyttet også inn en merkelig engelsk familie som lusket rundt, nesten ikke sa et ord, og som klarte det kunststykket å vaske klær på toget og henge opp alt de hadde på snorer inne i sin cupé. Alltid hyggelig å se andres truser og sokker til tørk..

Selv gikk vi rundt i mer eller mindre de samme klærne på hele turen, og på et punkt kommenterte vi at det er rart hvor fort man tenker at det er helt ok å ikke ha tilgang på dusj. Hjelpes! Men vi gjorde i hvert fall vårt lille lokum om fra senger til sitteplasser hver dag, noe ikke alle gjorde. Å sitte på skikkelige togseter var betraktelig bedre enn å sitte i senger uten ryggstøtte.

Fikk ikke sett stasjonene

Vi bodde i den tredje siste vognen på toget, noe som var litt kjipt hver gang vi kom inn på en stasjon, for toget var enormt langt, og vi havnet nesten i ytterkant av hver eneste stasjon vi kom til. Det var derfor langt å gå til de små kioskene man kunne benytte på noen av stedene vi stoppet. Ikke turte vi å gå alt for langt heller, for det var alltid litt uvisst hvor lenge vi skulle stå på stasjonen, og man MÅTTE gå inn igjen på toget på sin egen vogn ble vi fortalt. 

Den engelske familien i vogna vår ble borte på et tidspunkt, og hadde ikke kommet inn til vår vogn igjen da vi rullet videre, og da var det full krise i vognen. Men de hadde heldigvis kommet seg på toget lengre fram, til både guiden og den mongolske vogn-damens lettelse.

Men å ikke se hele stasjonen, betydde at mange kiosker gikk oss hus forbi, og vi fikk ikke alltid kjøpt noe. Noen ganger var vi på stasjonen midt på natta, og da var kioskene stengt uansett. Derfor måtte vi nøye oss med det vi hadde kjøpt på matbutikken i Moskva.

Nudler, nudler og atter nudler

Vi hadde kjøpt 30 pakker nudler, slik at vi vi hvert fall ikke skulle gå tom for mat på turen. Vi turte ikke belage oss på at hverken vi voksne eller guttene ville like maten i restauranten på toget, for den hadde vi hørt litt av hvert om.

Og med rette. Vi testen restauranten første dagen, og det var skikkelig skuff! Det mongolske toget vi tok, hadde med seg en russisk restaurantvogn. De som jobbet der var kjempehyggelige, men maten, vel den var ikke noe å skryte av. Relativt dyrt var det også. 

Vi kjøpte biff stroganoff som vi bare så vidt klarte å spise, brødet Sebastian ville ha var like hardt som en murstein, men pannekakene (om du fikk dem til ikke å dynke dem i kondensert melk), var ok. Det var hyggelig å sitte litt i restauranten, men vi konkluderte med at vi heller foretrakk våre egne medbragte nudler.

Så da ble det altså nudler til frokost, lunsj og middag på nesten hele turen!

Gratis mongolsk mat

Men det ble ikke bare nudler på oss! De utrolig hyggelige mongolske damene som jobbet på toget, kom stadig innom og sa hei, og siden vi hadde vært alene med dem første dagen, så hadde vi fått så god kontakt, at de flere dager kom innom med mat til oss!

Første dagen fikk vi servert noe som smakte veldig likt risengrynsgrøt! Til og med guttene likte det! Dagen etter sto dumplings på menyen, med pannekaker til dessert.
Nest siste dag var jeg på besøk hos det australske paret som alltid stoppet hos oss på vei til restauranten. De hadde med seg sin egen lille kaffemaskin, og inviterte derfor på kaffe. Det smakte så utrolig mye bedre enn pulverkaffen PK og jeg hadde med fra Moskva.

På vei tilbake fra kaffeslaberaset noen vogner fra oss, la jeg merke til at hver av damene som jobbet der, lagde forskjellige ting. Noen lagde kjøtt, andre lagde brød, to stykker lagde forskjellige grønnsaker.

Det var først et par timer senere at jeg forsto hvordan all maten vi hadde fått til nå av de mongolske damene ble til. De lagde avanserte retter ved å samarbeide om å lage en liten komponent hver til retten, og så møttes de for å samle alt til en rett og dele det!Genialt! Og på den måten ble vi denne dagen servert to nydelige skåler med lapskaus med brød til!

Men skal du ta den transsibirske, så sats på å ta med deg alt du trenger av mat for turen, samt kaffe og dopapir! Vi hadde i tillegg med oss ketchup, kjeks, brødskiver til de første par dagene, syltetøy og Nutella, og på dette overlevde vi helt fint!

Kaldt og varmt, lyst og mørkt

Selv om de mongolske tog-damene var veldig hyggelig, så var det også opp til dem hvordan du hadde det på toget! De bestemmer nemlig alt! ALT!Inne hos seg selv har de kontrollpanelet til alt av lys og varme, og det er rart hvor viktig slike ting er når du lever på knøttliten plass.

En natt var det så varmt i cupeen, at jeg sto opp og gikk bort til damen og pent ba henne skru på airconditionen. Det samme spurte vi om en annen gang da temperaturen i vårt lille lokum var på kokepunktet. Da ble det heldigvis litt kaldluft å få, før damen vår tydeligvis syntes at det var kaldt nok, for så var det stopp på frisk luft igjen.

Vi levde de første to dagene i troen om at de små lysene over hver seng ikke virket.

Med to barn i cupeen, ble vi voksne derfor sittende i stummende mørke to kvelder etter at ungene hadde sovnet, for vi ville ikke ta på det fluoriserende taklyset.

Men plutselig en dag virket de små lampene. Det viste seg at guiden ved siden av oss hadde spurt om damen vår kunne skru dem på!

Når vogn-damen din virkelig fryser… 

Men det toppet seg når vi endelig var på vei inn til Mongolia! Været hadde blitt kaldere ute, og vi pustet lettet ut, at vi ikke trengte aircondition som gikk av og på etter damens velbefinnende….helt til det plutselig ble veldig VARMT igjen!!

For når temperaturen endelig hadde blitt levelig, så hadde damen skrudd på VARMEN!! 
– Kødder du!!? Er varmovnen på, nesten roper jeg ut når PK kommenterer at det vi har brukt som hylle for alt av ipader og mobiler, nå står og spyr ut varme!

Jeg nevner det til den engelske merkelige familien, som også sitter og vifter med noen ark for å få luft. Det er den første samtalen vi har på turen, men de blir helt oppgitte de også når de forstår hva som plutselig har skjedd.

Jeg tror de må ha snakket med sin mongolske hyggelige guide, for plutselig gikk varmen bort igjen like fort som den hadde kommet.

Bursdag på toget

Midt i togturen hadde PK bursdag! Vi feiret med å henge opp ballonger i øverkøyene, og kjøpte is på en stasjonen. Det ble også gave i form av et par sokker og litt godis. Guttene tegnet hver sine kort, og to av togdamene sang bursdagssangen til PK når de forsto hva vi feiret.

Skummel grenseovergang

På vei ut av Russland fikk vi så vidt med oss at stasjonen var full av militære kjøretøy på togvogner før de som jobbet på toget kom rundt og trakk ned alle rullegardinene på toget.

Vi følte oss litt fanget. Fikk ikke gå ut av rommet, fikk ikke se ut, og toalettene var stengt.Plutselig kom det en fyr inn i cupeen vår og begynte å skru ned flere takplater før en annen inspektør klatret opp og lyste igjennom hele taket!

Så var det sjekk av pass, stempling ut av Russland, stille kjøring over grensen til Mongolia med takplatene nede, og så inn i Mongolia.

Vi turte ikke ta fram kameraet på grenseovergangene, så her er et smilebilde av guttene heller

Skruing av takplater

Ny runde med sjekking av bagasje, tak og pass, før PK fikk beskjed om at vi kunne skru takplatene opp igjen..

PK fikk låne verktøy, og klatret opp og skrudde igjen alle skruene på takplatene, og når vi endelig rullet videre, så sier vi nesten i kor: – Den irriterende lyden er borte!!

Så det var altså en løs skrue i takplatene som hadde forstyrret nattesøvnen vår i 4 dager!

Dagen etter måtte vi stå opp grytidlig, for klokken 7 rullet toget inn på stasjonen i Ulan Bathoor, og vi var framme i Mongolia!

Turen gikk forbausende raskt, og vi kunne nesten ikke tro at vi hadde overlevd med to gutter på toget i nesten 5 dager! Dagene hadde gått fort med matlaging, lesing, iPader, snakking og utforsking av stasjoner. Vi fikk ikke en gang tid til å spille alle spillene vi hadde med oss! 

Det deiligste med turen var vel egentlig at det å være på reise har blitt en ny ting. Å ta toget er avslappende, og ikke stress, og guttene spør ikke lenger «hvor lenge er det igjen?»

Beate – 

RESTAURANT: Vi var innom restauranten kun én gang på turen. Guttene likte ikke maten, og vi kunne styre vår begeistring, så da var det avgjort.
FØRSKOLE: Sebastian var glad for å kunne lære om bokstavene i den fine førskoleboken sin.
SKOLE: Sverre går i 4. klasse nå, så han måtte fram med engelskboka.
SKOLE: Sverre går i 4. klasse nå, så han måtte fram med engelskboka.

Vårt møte med Moskvas politi

Rapport om protester, arrestasjoner og totalitær politikk. En intens norsk reporter i et hotellvindu med utsikt mot den kjente kirken med de fine kuplene på den røde plass. Det bildet jeg fra tidligere har hatt på Moskva er akkurat slik. Politikk, demonstrasjoner, menn i maktposisjoner og ellers sure folk godt pakket inn i vinterklær.

 Selv om St. Petersburg ble en fantastisk opptur og en veldig god opplevelse, kjente jeg litt på det at vi skulle til byen som er litt for ofte i det norske mediebildet. Bare dager før vi skulle dit, var det på nytt demonstrasjoner der. Denne gangen i forkant av et lokalvalg hvor flere kandidater ble strøket fra listene og ikke fikk stille til valg.

 Lattermildt politi

Med alle disse tankene om opprør i hodet, var det litt ekkelt når vi kom opp fra T-banen på vei til den røde plass. For rett foran oss sto to store biler som tydeligvis tilhørte opprørspolitiet. Rett ved bilene sto flere politi fullt uniformert.

– Hva gjør vi, sier jeg til PK litt nervøst.
–  Vet ikke, får jeg til svar.

Det virket ikke som om at noe var på gang, men for å være sikker, bestemte jeg meg for å gå bort til politiet og spørre om vi burde holde oss unna området.
 Jeg prøvde på engelsk ved å formulere meg på flere måter, men lovens lange arm i Moskva, så ikke ut til å forstå et kløyva kvekk av hva jeg sa.

Til slutt sa jeg «spasiba» (i håp om at det var takk) og så bukket og takket jeg. Da begynte den ene betjenten å flire. Ut fra kroppsspråket, så det ut til at han sa noe som: «du sier takk, men du har jo ikke fått hjelp til noe». Resten av gjengen der begynte også å le, og til slutt sto hele gjengen og lo så godt, at jeg tenkte da er det vel ikke noe fare, for de ville vel aldri stått her og ledd så godt av en simpel turist fra Norge, om det skulle være planlagt noen store demonstrasjoner her de neste timene.

En innpakket plass

Etter møtet med politiet gikk vi rett inn til den røde plass. Den vanligvis så enorme plassen, var skuffende nok pakket inn i enorme stillas. Plassen ventet storinnrykk av militærkorps fra hele verden, for den kjente konsertserien Militær Tatoo, skulle avholdes etter at vi hadde forlatt byen.

 Store tribuner og avstengte områder, gjorde at folkemengden som var der ble presset sammen på et trangt fortau. Men når vi endelig kom ut fra plassen på andre siden og snudde oss opp mot kirken med de mange fargerike kupplene, så kunne jeg ikke annet enn å bli imponert!

Tenk, endelig var vi her! Vi fikk kanskje ikke sett så mye til plassen, men kirken var der! Og den var intet mindre enn fantastisk!

 Vi tok de obligatoriske bildene på nedsiden av Vasilij-katedralen som det fargesprakende bygget heter, før vi gikk opp til kriken igjen og leste litt mer om den ved inngangsdøren. (Vi har jo litt skole på veien, så da blir slike ting viktige). Vi fant ut at kirken ikke er én kirke, men består av hele 10 små kirker, hver med sin egen kuppel!

 Vi tittet bort til Kreml, snakket litt om politikk med guttene, og konstaterte at vi kom 10 minutter for sent til å gå inn og se Lenin som ligger balsamert på æreskirkegården på den røde plass.

Bolshoi teateret i Moskva.

Bolshoi teateret

Vi gikk heller bort til Bolshoi teateret som ikke ligger langt unna de andre praktbyggene. Hadde vi vært på voksen-tur uten barn, er det helt klart at jeg hadde prioritert å få med meg en ballettforestilling her. Jeg er veldig glad i opera og klassiske forestillinger, og Bolshoi balletten i Moskva er jo verdenskjent.

 Men balletten var på turné, og vi var på familietur, så det får bli neste gang.

 Utenfor teateret var det en nydelig fontene som gjorde guttene glade. Skulle tro vi hadde kommet til en fantastisk lekeplass, for de brukte nesten en time med å leke med vannet der. Vi andre to var godt fornøyd med underholdningen guttene hadde funnet seg, og det ble en nydelig dag i sentrum av Moskva.

På bukseshopping alene i Moskva! Jeg fant jeg fant! Så glad blir man da!

Buksekjøp

Dagen etter tok vi livet med ro. Jeg trengte ny bukse, siden jeg hadde klart å ødelegge den jeg hadde med meg, så jeg la ut på tur alene til et lokalt kjøpesenter for å handle. Heldigvis fant jeg ei bukse på en skikkelig kjerringbutikk, men det gjorde jo ikke noe at resten av butikken var beregnet for russike bestemødre, om jeg fant ei bukse som satt perfekt!

 Brukte også lang tid på å lete etter en bursdagsgave til PK som skulle feire dagen sin på toget mot Mongolia. Etter å ha trålet alle butikkene der, ble det ett par sokker og en pose godis. Ikke veldig eksklusivt akkurat, men vanskelig å kjøpe noe når man egentlig ikke vil ta med seg noe ekstra bagasje.

Vi spiste nydelig mat på den lokale restauranten rett over gaten for der vi bodde. Vi hadde spist der dagen før, og fant ut at det bare var å gå tilbake på samme sted. De hadde brød fylt med smeltet ost som en siderett, noe som smakte helt himmelsk!

PK på tur alene for å se Lenin. Den mannen kan det med å ta selfier!

Lenin og vakker T-bane

Dagen vi hadde ventet aller mest på, avreisedagen til den Trans-Mongolske jernbaneturen vår, kom veldig fort. Avreisetiden var fem minutter på midnatt, så vi hadde god tid siste dagen.

 Ungene ville ikke se en utstilt død mann (Lenin altså), så PK dro alene for å få med seg den tidligere Sovjet-lederen mens jeg og guttene ble igjen på hotellet.

 Gutta lå klistret til ipadene og så på Youtube, for det ville jo bli mange uker før de kunne se på videoer der igjen. (Uten internett på toget, i Mongolia og i Kina er Youtube sensurert).

 PK fikk også med seg flere vakre T-banestasjoner på veien til Lenin, noe jeg hadde savnet å se når vi var i byen tidligere. Men man kan jo ikke få med seg alt.

 Tiden på hotellet gikk kjempefort, og før vi visste ordet av det var det bare å bestille taxi og dra til stasjonen.

Stalin-statuen utenfor æreskirkegården.

Togturen med stor T

Vi lurer litt på hvor kjent den transsibirske jernbanen er i Russland, for ingen av de som jobbet på hotellet hadde hørt om den. Noe tog til Mongolia visste de heller ikke om, så det ble litt utfordrende å finne rett togstasjon når vi bestilte taxi.
Men vi kom fram, og vi fant toget!

 Moskva var en flott by! Nok en gang måtte vi begrave fordommene våre om hvordan russerne er, vi møtte hyggelige folk over alt, og selv om det var vanskelig å forstå om det som skjulte seg en restaurant, en skobutikk eller et apotek under de mange skiltene med kyrilliske bokstaver, så fant vi fram, og vi drar gjerne tilbake!

Beate –

PÅ METROEN: Vi ble så utrolig glade for den teksten øverst på glasset her. Men vet ikke helt om vi kan si at påstanden var helt korrekt, men vi fikk nå kjøpt billetter.
RUSSER-LUE: I en av bodene på den røde plass, fant Sverre ei kul lue som i hvert fall jeg mener er ei skikkelig russer-lue. Men den ble ikke med oss hjem denne gangen.
MMMM…MIDDAG: Nydelig mat på den lokale restauranten vår. Det er ikke pizza på bordet, men et lokalt brød med ost. Smakte himmelsk!
PAVLOVA: Kunne ikke dy meg når jeg så at det sto Pavlova på dessert-menyen. Den var faktisk så stor at den helt fint kunne deles på 4, og vi alle fikk et stort stykke med «17.-mai kake».
JEG VIL OGSÅ: Når minsten sier at han også vil ta bilde, så sier mor ja. Han spør også om jeg synes bildene hans blir bra, og selvsagt synes jeg det! Så da må de jo vises fram! FOTO: Sebastian 5 år.
GLAD GUTT: Selv om han noen gager kan bli kjempetrøtt og lei av å være på tur, så lever vi for disse øyeblikkene! Et smil som dette redder alltid dagen!
LEKEPLASS: En slik fontene er som et himmelrike for et par gutter på tur! De lekte her en evighet mens vi satt på en benk rett ved og passet på.
VANN ER GØY: Ingen tvil om at vann er noe som fenger barn i alle aldre.
SELFIE: Ta noen bilder da når du drar ut, sa jeg til mannen når han dro alene for å se Lenin! Han kom tilbake med noen herlige selfier som jeg lo godt av! Her vil han vise at han var på en av de flotteste metrostasjonene i Moskva!
METRO-KUNST: Det ble kun PK som fikk med seg de vakreste metrostasjonene i Moskva. Vi andre så kun vanlige stasjoner. Litt skuff, men fint at mannen fikk sett dem!

Det var kun én grunn til at vi la reiseruten vår innom Helsinki

Den finske hovedstaden ble virkelig bare et ventested for oss på reisen mot landet vi både gledet og gruet oss til å besøke – Russland. Derfor ble de to dagene vi var i Finland, litt merkelige.


 Russland står for meg som en litt myteomspunnet plass. Ville vår nabo i øst ta godt i mot oss? Ville vi føle oss trygge der? Ville vi bli ranet? Ville det være umulig å ta seg fram der, og forstå noe av mat og menyer? Ville vi forstå hva folk sa og hvordan vi skulle komme oss på togene?

 Egentlig må jeg vel innrømme at Russland skremmer meg litt. Derfor ble de to dagene i Helsinki veldig merkelige. Det ble rett og slett et ventested før jorden rundt-turen virkelig startet.

Helsingfors domkirke er en av de mest kjente landemerkene i Helsinki, og ligger ved Senatstorget i sentrum av byen.

Storby og lite for ungene

Vi hadde lyst til å finne på noe gøy med ungene i Helsinki, men samtidig fristet det ikke bruke en hel dag i en fornøyelsespark.

 Hotellets basseng ble også fort kuttet fra listen, siden det første minsten gjorde når han entret lobbyen, var å tryne skikkelig på ei hard matte rett innenfor døra. Han fikk seg et solid skrubbsår midt i ansiktet, og for ikke å risikere infeksjon før vår lange togtur gjennom Russland og Mongolia, så utgikk altså bading.

 Helsinki er en fin storby, men det er også det den er. Det er en storby, og i sentrum er det lite å finne på for en barnefamilie på tur. (Mulig jeg tråkker på noen tær her, og at byen har masse gøy for ungene, men jeg unnskylder det med at vi egentlig kun var i vente-modus).

 Vi vandret litt gatelangs, og konstaterte at det var flere fine restauranter og cafeer vi kunne tilbrakt timer på med å se på folk – om vi hadde vært på kjærestetur.

 På plassen ved Helsingfors domkirke, fikk ungene løpt fra seg litt, men samtidig, det var bare en plass, og tunge regnskyer gjorde at vi ikke fant roen.

 Vi gikk også innom torget på havnen, et sted som ga far i familien litt hjemlengsel. Torget var til forveksling likt fisketorget i Bergen, men etter å ha gått igjennom der, kunne vi konstatere at det var lite fisk, mye bær, og veldig mange italienske selgere.

Redder dagen med is

Dagen med å vandre gatelangs ble egentlig reddet av to ting. Først og fremst var særlig Sebastian veldig fornøyd med alle de fine bilene som sto parkert i gaten hvor alle luksusbutikkene lå på rekke og rad, og hvor champagneføringen var høy nok til at jeg tenkte litt på om jeg bare skulle si at mamma måtte ha en time eller to alene for å kose seg litt, men den gang ei.

 Ikke langt fra samme sted, fant vi to steder som skulle vise seg å være perfekte både for mor og barn. Is-leverandøren Magnum hadde pop-up butikk vegg i vegg med en bod som solgte kunstnerisk iser med kjeks formet som fisk.

 Gutta var fornøyde med store iser i nevnte fiske-kjeks, og mor plasserte resten av reisefølget ute, mens hun gikk inn og fikk en spesiallaget Magnum-is.

 Noen ganger redder rett og slett is-en dagen, og dette var en sånn dag.
 Vi kjørte også elektrisk sparkesykkel, noe gutta likte godt, siden de ennå ikke har prøvd det hjemme.

ROSA: Jeg bestilte en rosa is. Syntes kanskje den ble litt blek i fargen, men med kokos-flak, marshmallows og små pikekyss, ble det en søt og nydelig is.
MMMMM: Kan bare si at isen var NYDELIG!
PAUSE: Vi fant en koselig Meksikansk-inspirert bakgård hvor det ble enda mer is og litt drikke! (Viktig å kjøpe ungene med litt godis eller is når dagene kun blir på de voksnes premisser)

SPARKESYKKEL: Vet de er over alt i Oslo også, men dette ble første plass for hele familien å prøve de nye elektriske sparkesyklene. Mor syntes det var farlig, ungene elsket det!

Beate –

Fullt kaos en uke før vi drar jorden rundt


Akkurat nå er det kaos i hodet, og sommerfugler så store som ørner som flakser rundt i magen, for i morgen er det kun EN uke til vi setter oss på toget, og turen vår jorden rundt er i gang.

Vi er så spente på eventyret som ligger foran oss, at vi knapt kan vente med å komme i gang. Ting spinner så fort rundt i hodet at jeg noen ganger tenker at det er ny verdensrekord i tanke-tenking jeg holder på med.

Mer kaos

Det er forresten ikke bare i hodet det er kaos. Vi har allerede leid ut huset, så nå bor vi hos mine foreldre i Asker. De som vanligvis har det så ryddig og pent…vel, jeg er glad de nå er på hyttetur med guttene våre i Narvik….

For jeg tror fadern spesielt, hadde fått lettere hjerteattak av å se hvordan det ser ut her nå!

Vi har nemlig spredd alt vi har av eiendeler godt ut over leiligheten! For den uinnvidde ser det kanskje ut som kaos, men jeg lover at det er litt system i galskapen…

Et sted ligger det som skal pakkes ned i guttenes små ryggsekker, et annet sted ligger det vi voksne skal ha i våre småsekker. På hele stuegulvet ligger alt av klær og utstyr som skal ned i de to bagene vi skal ha med oss.

For å få oversikt over hva vi skal ha med oss, har vi altså spredd alt utover gulvet. Det har vært nyttig, for vi har allerede sett at det er noe vi hadde pakket dobbelt, eller andre ting som rett og slett blir for stort å ta med seg.

Når man kun skal ha med seg to bager på tur, må man prioritere knallhardt. Ned til minste detalje skjæres det ned til benet.

– Skal du ha med deg 3 eller 4 truser? spør mannen meg.

– Hvilken bukse skal du ha med deg? spør jeg han.

Ja, for det blir minimalt med klær! Én bukse, 2 shortser, ett par sko…

Lover å komme tilbake til hva vi endte opp med å ta med oss, når bagene er ferdig pakket!

Kun visum til Cuba som gjenstår!

Når det gjelder planlegging av ruten, og alle andre praktiske ting som gjenstår, så er vi så og si ferdige.

Vi kom heldigvis på her om dagen at vi sikkert ville trenge internasjonalt førerkort. Trodde det ville bli en lang prosess, men heldigvis tok det kun 2 minutter å fikse ved å dra inn til NAF sitt hovedkontor i Oslo.

Vi har også booket ferdig hele reiseruten! Den ble litt endret på slutten på grunn av flypriser!
Men nå har vi flybillett både inn og ut av Cuba, så nå gjenstår kun visumet til landet vi har hatt så lyst til å besøke, i flere år nå!

Blogger videre om reiseruten i morgen, og så kommer det et tips til hvordan du kan få billige hotellovernattinger for eksempel for høstens weekend-turer og høstferien!

Ha en nydelig helg!

Beate –

Vi tar toget til Hong Kong!

De siste dagene har vi virkelig jobbet mye med reiseruten vår! 
Mye har vært klart lenge, men i det siste har heldigvis flere billetter blitt lagt ut for salg, og vi har kommet mye lenger med booking av både transport og hotell. Flybilletter legges mange steder ikke ut før 10 måneder før avreise, så noen billetter har det til nå vært umulig å bestille.

Fortsatt er det noe som mangler, for eksempel er det fortsatt ikke mulig for oss å kjøpe billetter til Cuba, noe som igjen gjør det vanskelig å få visum til landet.

Men litt på vei har vi altså kommet! Her er ruten vår!

Avreisedagen

Dagen med stor D er satt til 28. juli! Den dagen triller vi med tog ut fra Oslo S på formiddagen, og legger alt det kjente og trygge bak oss. Vi skal ikke så langt, kun til Stockholm på første tur, så vi starter rolig for å si det mildt.

Fra Stockholm tar vi båt over til Tallin i Estland, og båt videre til Helsinki i Finland, før eventyret starter for alvor.

Tog til Hong Kong

Fra Helsinki går ferden videre med TOG!
Første stopp er St. Petersburg, deretter Moskva, og så venter hele 5 dager på tog gjennom Russland før vi kommer fram til Ulan Bator i Mongolia.

I Mongolia blir det overnatting i en gercamp noen dager før vi igjen setter oss på toget et døgn for å komme til Beijing, Kina.

Etter å ha opplevd den kinesiske muren og alt annet Beijing har å by på, går turen videre med tog til terrakottahæren i Xi’an, før vi snirkler oss videre med tog til Guangzhou og til slutt til Hong Kong.

Første flytur

Vi hadde egentlig tenkt å ta ferge fra Kina til Sør-Korea, men det viste seg vanskelig å få visum til Kina med ferge som reisemiddel ut av landet. Vi ble derfor nødt til å booke en flybillett fra Hong Kong til Seoul.

Men sett i ettertid, etter å ha googlet litt mer, så er vi egentlig veldig glade for det, for de fergene så ikke så tipp topp ut etter å ha lest mer om dem.

Mer tog og ferge

Fra Seoul blir det både en tur til grensen til Nord-Korea (uten at vi skal besøke landet), før toget igjen bringer oss helt sør i Sør-Korea, til Busan.

Fra Busan blir det ferge over til Fuquoka i Japan.

Japan gleder spesielt Sverre seg til, for han ser fram til å kjøre flyvende tog. Teknisk sett flyger nemlig Shinkansen, eller The Bullet Train som det blir kalt, noen centimeter over skinnegangen ved hjelp av magneter. Men noen få cm er nok til å fascinere åtteåringen, så da må vi altså kjøre mer tog!

Gjennom Japan blir byene HiroshimaOsaka og Kyoto besøkt før fargerike Tokyo står på programmet.

Hele familien liker å være på stranda! Her er Sverre for et par år siden på Mallorca.

Sol og sommer

Etter å ha reist mye rundt til storbyer, blir det nok deilig for hele familien å reise videre i Sørøst-Asia.

Først blir det litt mer storby og templer på programmet med , Hanoi i VietnamSiam Reap og AnkorWat i Kambodsja og Bangkok i Thailand. Men så venter sol og bading i sør-Thailand!

Etter Krabi og Phuket, venter Singapore og Malaysia på å få besøk av oss, før det på nytt blir bading og sydenstemning på Bali.

Besøke vertssøster

Julen blir spesiell, for den skal vi tilbringe sammen med Nicky som er som ei søster for meg etter at hun bodde hos familien min i Narvik i et helt år i 1991/92.

Nicky er egentlig fra New Zealand, men nå bor hun i Melbourne i Australia med familien sin. Derfor blir det et lengre opphold akkurat der. Men vi håper å få vist ungene Sidney også når vi først er der down under.

Fra Australia går turen videre til New Zealand, og Hawaii, før vi treffer vestkysten av USA.

Vi ser for oss å leie bil å kjøre fra Los Angeles via Las Vegas og Grand Canyon og hele veien sørover til New Oreleans og ende opp i Florida.

Sist vi var i Karibien, var i 2009. Bare 10 år siden sist. Her fra en av strendene på Martinique.

Karibien

Fra Florida kommer vi til området på jord undertegnede elsker aller mest! Karibien!!

Forrige gang jeg reiste jorden rundt, trodde jeg at Thailand eller Sør-Amerika ville være nærmest det man kommer paradis på jord, men jeg forelsket meg helt i Meksikansk Karibien!

Vi har ikke kommet så langt at Karibien er booket ennå, men enn så lenge før flyprisene dikterer litt av ruten vår, ser det ut til at disse stedene vil bli besøkt:

Bahamas, Mexico, Cuba, Den Dominikanske Republikk og Guadeloupe (fransk øy) før vi setter kursen tilbake til Paris og hjem til Norge!

Har du tips?

Om du nå har lest helt hit, liker du kanskje selv også å reise litt. Har du kanskje reist til noen av destinasjonene vi skal til? Send meg veldig gjerne tips til alt fra serverdigheter, ting å gjøre, cafeer, restauranter, overnattingssteder eller hva det måtte være du selv har opplevd!

Legg det veldig gjerne igjen som en kommentar nederst her, da blir jeg superglad!! Eller du kan sende meg en melding på Messenger eller en mail!

Ha en fin dag videre!

Beate –

Så mye koster det å reise jorden rundt

Hvor mye har dere i budsjett på turen? Har dere bestilt alle billettene? Hvor skal dere reise?

Der er vanskelig å ikke snakke om jorden rundt-turen vår når man treffer venner og kjente, og en del spørsmål går selvsagt igjen i hver eneste samtale. Det handler ofte om penger, og selvsagt om hvor vi skal reise.

Pengene flyr ut

I det siste har penger flydd ut av kontoen vår, og det hele føles plutselig enda mer virkelig enn det har gjort tidligere.

– Det føles mer reelt at vi skal dra, nå når man har begynt å betale for ting, sa mannen for litt siden. 

Jeg kan skrive under på at det stemmer. Når penger forlater kontoen fortere enn de kommer inn, så får man både sommerfugler i magen, og litt lettere vondt i hodet av alle tankene som surrer rundt oppi der.

For hva har vi egentlig stelt i stand? Er vi helt crazy som gjør dette?

Jeg mener og tror selvsagt ikke at vi er det, men ja, jeg lurer mange ganger på hvordan det skal gå.

Når kloakken røk i månedsskiftet april/mai, og regningen tikket inn, så må jeg si jeg tenkte på om dette kommer til å gå i det hele tatt. Det var et stort innhugg i de oppsparte midlene som nå gikk med til et rør i bakken i stedet for til hoteller, transport og fantastiske opplevelser.

Men nå sitter mannen og finregner på alt av utgifter. Det kommer til å gå rundt, men jeg lurer bare på hvor mye han kommer fram til at vi nå har å bruke per dag.

Budsjettet

Jeg kan røpe at det totale budsjettet for turen er 700.000 kr. Det skal dekke rubbel og bit.

Til nå har vi booket 51 døgn på hotell, kjøpt togbillett til Beijing, en haug med flybilletter, og så har vi brukt penger på vaksiner, forsikring, nye pass og visum.

Vaksiner for eksempel er kjempedyrt, men vi går ikke på akkord med egen helse, og ser på det som en nødvendig forsikring. Vi trodde vaksinene kom til å komme på rundt 10.000 kroner, men nå viser det seg at vi må ut med det dobbelte før vi er ferdige. Totalt 20.000 kroner for to barn og to voksne, og da hadde tre av oss tatt vaksiner for 10.000 kroner for bare 4 år siden! Det koster å bli stukket i armen!

Tog gjennom Japan har også vist seg å være en dyr affære. Så vi har fått oss noen overraskelser på veien når det kommer til økonomi.

Heldigvis har en del byer vært langt billigere å booke hotell i enn det vi hadde tenkt, så mor får kose seg på noen 5-stjerners hoteller før realiteten setter inn og vi må bo på langt lavere stjernehoteller enn det. Men det er jo også hele sjarmen med å reise. 

Nå må jeg begynne å pakke ned ting i esker, for jeg har 29 bananesker stående på stua som jeg hentet på diverse matbutikker i går! Det blir deilig å få pakket ned så mye som mulig nå, for nå er det bare 32 dager til vi skal være ute av huset! 

– Beate

Det eneste positive med at vi måtte greve opp kloakken, var at minsten fikk prøve å kjøre gravemaskin!
Dette kalles uforutsette utgifter…