Superstjerner i Kina!

SUPERSTJERNER: Sverre og Sebastian følte seg som superstjerner i Kina. Her blir de tatt bilder av på den himmelske freds plass.

Snikfotografering, kø for å bli fotografert og gaver fra fremmede. Kina er virkelig et annerledes-land om man er barn og har blondt hår.

Det startet allerede da vi ankom Beijing med tog. Mens vi ventet på at PK skulle ta ut penger, ble guttene og jeg sittende midt på en åpen plass og passe på bagasjen. Først tenkte jeg at folk så litt mistenkelig på oss, og tanken «nå blir vi snart ranet» kom flere ganger, men etter et par minutter så jeg hva som egentlig skjedde… Folk snikfotograferte oss!

Med det var først på kvelden jeg forsto det mange har snakket om, at guttene våre nok kom til å få mye oppmerksomhet i Kina. 

DANS PÅ GATA: Første kvelden i Kina kom vi over flere grupper med danseglade folk som hadde oppvisning på gaten.
BILDER: Jeg syntes jo det var gøy å få bilde med de dansende i flotte kostymer, men både de og resten av publikum ble enda mer engasjert da guttene sa ja til å stille opp på bilder. Det skjedde 2 kvelder på rad!!

Avsluttet danseforestillingen for å ta bilder

Første kvelden gikk vi ut på gaten utenfor hotellet vårt, og til vår store begeistring, kom vi over flere grupper med dansende lokale Beijingere som hadde oppvisning eller som brukte dans som trening. 

Vi stilte oss opp for å se på dem og ta bilder, noe resten av folket rundt oss også gjorde. Men plutselig ropte sjefen deres ut at nå var det pause. Ikke så rart kanskje, hadde det ikke vært for at vi plutselig forsto hvorfor de skulle ha pause. De skulle nemlig ta bilder av guttene våre!

Så fra å ha vært publikum, ble situasjonen plutselig snudd på hodet, og flere og flere stimet til for å få ta bilder sammen med de to lysluggene fra Norge.

Sverre ble nesten flau av opptrinnet. Hvorfor ville alle ta bilder med dem?

Heldigvis er guttene vant til å bli tatt bilder av, og siden det ikke gjør dem noe å stå å smile til kamera, så var de helt med til absolutt alle hadde fått foreviget seg selv ved siden av dem.

Til slutt måtte vi unnskylde oss og si at vi måtte gå, for hvis ikke hadde vi nok stått der ennå.

TURISTATTRAKSJON: På den kinesiske mur, ved terrakottakrigerne i Xi’an og i en lokal park i Beijing…Det samme skjedde over alt. Kineserne ville ha bilder av gutta fra Norge.

Stor turistattraksjon

At guttene for alvor ble superstjerner å regne i Beijing, og deretter videre i Kina, ble bare mer og mer klart for oss ettersom dagene gikk.

På den kinesiske mur var det nesten umulig å få tatt bilder bare av oss i familien uten at en eller annen kineser også prøvde å ta bilder med dem samtidig. I stimen av folk som gikk i kø gjennom Den forbudte by ble vi også stoppet så mange ganger at vi til slutt måtte finne oss et sted litt unna folkemengden bare for å få drikke litt vann og sitte i ro.

DEN FORBUDTE BY: I den forbudte by var det særlig sine egne barn folk ville ha avbildet med de utenlandske turistene.

Motemodeller

I Xi’an hvor vi hadde reist flere timer med tog inn i landet fra Beijing for å se de berømte terrakottakrigerne, så ble guttene spurt om de kunne stille opp på bilder for noen studenter som hadde lagd smykker og armbånd som hadde blitt vist fram på en moteuke i Europa et sted. Ja og så ble de selvsagt fotografert flere ganger, og Sebastian endte opp med å måtte holde en skrikende baby…stakkars gutt.

XI’AN: Stedet jeg hadde gledet meg ekstra til å besøke, Terrakottakrigerne i Xi’an, bød også på stor oppmerksomhet for familien. Her måtte til og med PK til pers når en annen mann ville ha bilde av ham.

Fontene for meg selv

Kineserne brydde seg altså flere steder mer om å ta bilder av Sverre og Sebastian enn de gjorde av turistdestinasjonene de hadde kommet for å se på.

En fontene som danset i takt med musikken i Xi’an, hadde en hel hærskare av folk rundt seg når vi kom, og jeg innså at det ville bli vanskelig å få tatt et pent bilde av den.

Men plutselig skjedde selvsagt det som måtte skje. Mens jeg står der og prøver å få tatt et bilde av nevnte fontene, uten at en hel haug med hoder er i veien, så blir det plutselig tomt av folk foran meg.

Når jeg snur meg, så ser jeg plutselig alle guttene i familien bak meg, både de små og han store, står og smiler med en kø av folk rundt seg som vil ta bilder med dem. Jeg ler godt, og knipser i vei, for plutselig har jeg altså hele fontenen for meg selv på grunn av guttene.

TOK HELT AV: I parken rundt Temple of Heaven i Beijing tok det helt av! Her fikk vi ikke gå mer enn noen minutter alene uten å bli spurt om bilde av både gamle og unge.

Gaver

Etter å ha blitt fotografert av alle disse fremmede folkene vi har møtt på vår vei, har flere også gitt guttene gaver som takk. De har fått både is og drikke, leker og godis. Noen ganger når de har vært slitne, har jeg trodd at det har blitt for mye med oppmerksomheten, men den gang ei. En trøtt og sliten liten tass som ikke ville gå lenger, glemte fort at han var sliten når det kom noen bort til ham og spurte om han ville være med på et bilde. Det er nesten helt utrolig!

VANN: Et par av de som tok bilder med guttene her, hadde akkurat kjøpt seg vann. Men som takk for bildet med guttene, endte de opp å gi fra seg de uåpnede flaskene til guttene…og det passet kjempegodt, for vi var tomme for drikke, og kjempetørste, så vi lo godt av det hele etterpå. Sebastian syntes det var stas at han fikk gave for bildet.

Foran køen

Flere steder ble vi også hentet ut av køen, for eksempel på den forbudte by, og fikk beskjed om å gå i en liten spesialkø heller som gikk mye raskere når vi skulle kjøpe billetter. 

Vi har fått VIP-behandling i tollen, i passkontroller flere steder, i butikker og på vei inn til museer. Heldigvis har guttene tatt dette med knusende ro, og de har lært seg at man kommer langt her i livet med å smile til folk og si hei. Jeg lurer på hvor lenge denne spesialbehandlingen vil vare, hvor lenge de gidder å smile til alle som vil ha oppmerksomheten deres, og hva det vil gjøre med dem å gå rundt som små superstjerner over lengre tid.

HELE FAMILIEN: Etter noen uker i Kina, hadde vi alle sammen blitt spurt om å stille opp på bilder. Guttene var selvsagt mest populære, og til og med i Disney Land Hong Kong ble det tatt bilder mens folk sto i kø for å ta bilde av Langbein!

Beate –

Hvor mange mennesker kan man egentlig trykke inn på et sted?

DEN FORBUDTE BY: Den største turistattraksjonen i Beijing er ikke så forbudt lenger. Horder av folk besøker den forbudte by hver eneste dag det er åpent, nos som gjør at opplevelsen av stedet blir kraftig redusert.

At det er mange mennesker i Kina, er noe alle vet. Men når er det egentlig fullt? 

Hvor mange kan egentlig gå på den kinesiske muren samtidig? Hvor mange er det plass til i den forbudte by? Og hvor mange kvadratcentimeter regner kineserne at hver person trenger når de skal oppleve et viktig landemerke?

Jeg stilte meg disse spørsmålene mange ganger i Beijing. For mens vi nordboere er vant til at man kan ha litt luft rundt seg når man går rundt på typiske turist-steder, så er det ikke det man får når man besøker verdens mest folkerike land.

For her er det masse folk over alt!

UTSIKT: På toppen av en park bak den forbudte by har man god utsikt til stedet som er stappfullt av folk. Allerede her så vi at det nok var ganske fullt i byen der, for det strømmet tusenvis av folk ut der i fra mens vi sto på toppen og så på.

Kontroll av menneskemengder

Over alt du beveger deg i Beijing, er det lagt opp til kontroll av menneskemengder, både med tanke på mengde folk og hvem du er. Det er som å være i en gigantisk fornøyelsespark i forhold til køsystemer, og på en flyplass med tanke på sikkerhet.

Her blir du trykket sammen i endeløse køer, du går tettpakket som sild gjennom porten inn til den forbudte by, og for å komme inn på undergrunnen, tog, museer, parker og alle de kjente turistdestinasjonene, så må du mer eller mindre legitimere deg med pass over alt, du blir fotografert, og vesker blir sjekket. 

Visumet ditt blir også sjekket jevnlig, så her er det bare å ha papirene i orden. Bare glem å låse inn passet ditt i en safe på hotellet, for en kopi er ikke godt nok om du skal overleve Beijing.

DEN HIMMELSKE FREDS PLASS: På den himmelske freds plass har man god utsikt til det kjente portrettet av Mao som henger på en av inngangene i forkant av Den forbudte by. Vi var der en dag alt av museer rundt var stengt, da var det «lite» folk på den kjente plassen.

Ga opp to ganger

På grunn av enorme køer, ga vi faktisk opp to ganger å komme inn på henholdsvis Den forbudte by og Den himmelske freds plass. Det var rett og slett ikke forsvarlig å stille seg i en endeløs kø med steikende sol over hodet, og to gutter som hadde fått nok av folk rundt seg allerede.

Vi ble rådet til å dra tidlig på morgenen til Den forbudte by, men etter å ha prøvd det én dag, konkluderte vi med at kineserne er et folkeslag som liker å stå tidlig opp, så på morgenen er det allerede stinn brakke. Ser man på når alle guidede turer starter, så innser man også at man med fordel kan besøke ting man vil se i millionbyen midt på dagen heller, når alle andre spiser lunsj.

Vel ikke helt alle andre…for vi endte fortsatt opp med å gå som sild i tønne gjennom stedet ALLE som er i Beijing skal til. Den forbudte by er et flott sted, men det blir rett og slett druknet i turister, så inntrykket der i fra er alt annet enn imponerende. 

Vi så kun en håndfull vestlige turister der, så turismen internt i Kina er tydeligvis stor. Jeg kan ikke huske at det var slik da jeg var første gang i Beijing for 21 år siden. Men mye skjer selvsagt på over 20 år.

Vi endte opp med å dra til den himmelske freds plass på en mandag, for da er det stengt i den forbudte by, som ligger rett ved, og som mange drar til samme dag. Det var lurt, for da var det «nesten ingen folk der» (alt er som sagt relativt).

DEN KINESISKE MUR: Muren er selvsagt noe man må få med seg om man er i Beijing. Men også her er det stinn brakke på de delene du rekker å besøke mens du er på arrangert tur. Drar du alene, vil du kunne gå lenger unna de største folkemengdene.

Kjøpte guidet tur til den kinesiske mur

Den kinesiske mur er selvsagt et must om du er i Beijing. Vi hadde egentlig tenkt å finne en vanlig lokalbuss som kunne ta oss dit, både for å spare penger, men også for at det ofte er bedre med at man har større kontroll på turen sin selv.

Men vi fant fort ut at vi ville bruke ganske lang tid på transporten dit om vi gjorde det på den måten, og vi var redd guttene ville synes at det ble en for lang dag om vi først skulle bruke masse tid på buss.

Men vi burde nok valgt rutebussen heller, for den guidede turen til muren ble alt annet enn kort og fin.

DEN KINESISKE MUR: Kø for å komme opp, kø for å gå litt rundt på muren, kø for å gå ned igjen…Det var alt annet enn avslappende å dra til den kinesiske muren.

Vi visste jo at turen inneholdt flere ting enn bare å gå på muren, men at det skulle bli så lite tid der og så mye tid på alt annet, hadde vi ikke sett for oss.

For turen gikk først innom Ming gravene (der var det ingen folk faktisk, fint det, men vi var heller ikke veldig motiverte til å gå rundt å se på noe vi ikke visste noe særlig om. Vi skulle jo se MUREN!)

Så var det tid for lunsj etter en kort tur innom et jade-verksted (vel det var vel mer en utstilling, jeg hadde håpet guttene skulle få se mer til hvordan de faktisk lagde alle jade-figurene, men nei). Butikken derimot var det god tid til å besøke… Og så var det lunsj, bare et par timer etter at vi hadde spist frokost.

JAAA: Vi kom oss endelig opp på muren, og med litt rask gange kom vi oss til et sted det var mindre folk!

Så bar det ut til muren. 

Først måtte vi betale for en gondoltur opp til muren, som det viste seg at ikke var inkludert i turen vår. Skulle vi gått opp til muren, så ville det tatt et par timer, så det var ikke aktuelt. 

Deretter får vi vite at vi får 2 timer på å komme oss opp på muren og ned igjen. Vi ser med en gang at det er LITE tid! For her er det ikke lite folk som på Ming-gravene! Her ser det ut som at en eller annen millionby i nærheten har bestemt seg for å ha helligdag og sendt alle sine innbyggere på dagstur for å se på forsvarsverket som i 1987 ble oppført som verdensarvsted av UNESCO.

MUREN: Til tross for liten tid, mye folk og slitne unger, så var vi glade når vi endelig kom på toppen av muren! Sverre tok bilde av oss tre andre.

Vi står i kø for å ta gondol opp til muren. Vi står i kø for å komme fra gondolen og opp på muren. Vi GÅR i kø først den ene veien på muren, så går vi i kø andre veien. Til slutt må vi stå i kø igjen for å komme NED med gondolen. Det kryr av folk, og vi ender med å komme en halv time for sent til bussen vår. Heldigvis ventet de på oss. Faktisk var bare én av de to andre på bussen vår kommet ned igjen, og vi venter enda en halvtime på sistemann.

Det hele er utmattende, men det er merkelig at det er en stor tilfredsstillelse allikevel å ha vært der. For min del var det 21 år siden sist, men for alle gutta i familien var det første gangen. Opplevelsen ble kort og intens, og anbefalingen er klar: Skal du dit, så kom deg dit på privattur, slik at du har tid til å gå litt lenger unna alle andre som kun har et par timer til rådighet der. Da tror jeg opplevelsen blir en helt annen.

På returen når vi bare ville hjem, var det selvsagt også lagt inn en stopp hvor de håper at du skal kjøpe ting. Nå var det te-seremoni på plakaten. Jeg koste meg med seremonien, overså blikkene jeg fikk da jeg spaserte rett ut der i fra uten å se på noe i butikken, og fant resten av familien sovende i bussen. De gadd ikke gå inn der en gang, og det var helt greit.

PARK-TRENING: I parken rundt Temple of Heaven var det flere i sær eldre kinesere som bedrev turn på treningsapparatene som sto til fri benyttelse for alle i parken. Vi ble imponert over flere eldre muskelbunter som nok har vært proffe turnere i sin ungdom.

Det mest fantastiske i Beijing

Nå tror du kanskje at jeg er veldig negativ til Kinas hovedstad, men det er jeg faktisk ikke. For det mest fantastiske i byen er møtet med menneskene der. De smilte, snakket med oss, og ville gjerne ta bilde av guttene.

I parken rundt Temple of Heaven, møtte vi lystige folk som trente med å sparke en fjær-dings opp i luften (vi fikk en sånn av en gjeng der, men fikk det ikke helt til. Ble som å trikse med en liten ball). Vi ble også ledd av og inkludert av topptrente gamle menn som turnet i parken der. (Nevnte jeg at vi prøvde oss i turnapparatene vi også…) 

At det også sto et tempel i parken, hvor de store menneskemengdene igjen var til stede, ble skikkelig nedprioritert etter å ha møtt alle de treningsglade eldre menneskene.

FJÆR-LEK: Vi fikk en sparkeleke lageret av fjær og metall av noen lokale folk, og brukte lang tid på å prøve å mestre den nye leken.

På gaten bortenfor hotellet møtte vi flere som danset hver kveld, og som smilte og vinket til oss. Inntrykket av kineserne er at de er fantastiske folk, som smiler og ler, og som gjerne kommer bort til oss for å si hei. Tror det hjalp at vi hadde med oss to lysluggede gutter på 5 og 8 år.

Går man litt utenom de største turistmagnetene, så får man altså til og med i storbyen Beijing oppleve unike ting og nærhet til de som bor der. Kjente at jeg satte veldig pris på det siden opplevelsen med de tingene man «må» gjøre når man er der, ble såpass skuffende, lite interessant og direkte utmattende.

De beste områdene viste seg å være parker hvor man tok en høyre- eller venstresving i stedet for å gå rett fram til det man skulle se, og bare å vandre gatelangs i et vilkårlig nabolag det ikke står skrevet om i guidebøkene.

STILLE: Det finnes steder i storbyen som også er mer stille. Vi fant en nydelig park ved Drum tower som hadde et nydelig vann med båter på.
DYR: Det er alltid stas når man møter på lokale dyr i parker. Her et stort ekorn som hadde funnet seg en nøtt.
PRINSESSE: Sebastian mente at det måtte være en ekte prinsesse som satt på nabobordet. Prinsessen sa selvsagt ja til et bilde!
DEN FORBUDTE BY: Den forbudte by, er jo akkurat det, en BY, så om man går litt utenfor den oppsatte løypen, har man mulighet til å finne et lite område for seg selv. Men for å komme igjennom byen, må du mer eller mindre følge resten av folkevandringen gjennom alt av trange trapper og porter.
FOLKETOMT: Det er en fryd i Beijing om du kommer over vakre plasser uten et menneske på! Tenker noen ganger hvor heldige vi er i Norge som har enorme områder uten tusenvis av folk.
FREDFYLT: I parken bak den forbudte by, har man mulighet til å puste. Her var det lett å finne steder man kunne gå uten de store hordene av folk.
RØDT: Det meste i Kina er rødt. Så når Sverre tok på seg Paris T-skjorten sin som også var rød, gikk han i ett med omgivelsene.

Vi kom oss nesten ikke ut av Mongolia

TOG-SELFIE: Sebastian koser seg på toget med å ta en selfie. Han var ikke like våken og blid når vi krysset grensen fra Mongolia til Kina.

– Det er et problem, sier grensevakten til oss og tar passene våre. 

Hun sier noe om at visumet vårt er gått ut, og at vi er i trøbbel. Vi påstår at alt er i orden, men møter bare et surt blikk før hun går avgårde med passene våre og de andre uniformerte vaktene som sto og hørte på.

– Hva skjer nå, kommer vi oss ikke ut av Mongolia, sier jeg forskremt til PK.

– Vet ikke, svarer han, og vi kjenner begge at stressnivået stiger og at svetten begynner å piple fram.

Hvem ringer vi til?

De neste minuttene sitter vi og diskuterer scenarioer. Hvem ringer vi? Ambassaden? Foreldrene mine? Hva er vi villige til å betale her, i forhold til å ta turen tilbake til Ulan Batoor for så å måtte finne nytt hotell, nytt tog og ordne med hotellet i Beijing?

Stridens kjerne er at det i vårt pass står at man må reise INN i Mongolia før en gitt dato. Datoen er nå passert, og grensevakten mener at vi måtte ha reist UT av landet før den samme datoen.

Kort frist for å fikse visum

Selvsagt skulle vi ha fått visum til Mongolia som ikke var så tett opp til reisedatoene våre, men med visumregler i Russland, Mongolia og Kina som tilsier at du kun kan søke om visum 3 måneder før du skal reise inn i landet, og at vi var ute av Norge en måned før vi ankom Russland, så hadde vi i underkant av to måneder til å fikse visum til alle tre landene. 

Alle ambassadene skal også ha passene våre en ukes tid, og man må ha avtale om når man kan komme til visumstedene for å få søke om visum. Kort oppsummert, det var bare så vidt at det gikk å få visumkabalen lagt i sommer før vi skulle dra! Derfor ble det til at visumet til Mongolia var så tett opp til innreise som mulig. 

KINESISK: Vi reiste fra Mongolia til Kina med et kinesisk tog. Det var ikke av samme standard som det mongolske torget vi hadde tatt tidligere.

Hva gjør vi?

Men nå var det feil altså. Det var ikke innreise som var viktig, det var utreise, og vi hadde ifølge grensevakta ikke papirene våre i orden.

Selv så jeg for meg overskrifter som «Norsk familie fengslet i Mongolia».

Vi ble enige om at vi måtte betale det det kostet, og så måtte vi gjøre alt vi kunne for ikke å måtte gå av toget. Vi fikk også alle mobiler opp på nett, og var klare til å ringe både foreldre og ambassade.

Men etter en time med svetting, kom grensevakta tilbake, og litt surt leverte hun passene tilbake og sa ok. OK? Ikke noe mer enn det?

Jeg kjente jeg hadde lyst til å hyle av glede når toget endelig rullet videre og vi forsto at vi var kommet inn i Kina!

VENTEROM: Sverre og Sebastian fikk tiden på venterommet til å gå med å se på iPad. Turte ikke ta noe særlig bilder der, siden vi var midt i kontrollsonen med tollere på hver side.

Kakkelakker og hele natta på venterommet

Etter det som virket som en lang kveld på den Mongolske grensen, kom vi endelig til den kinesiske grensebyen.


Der måtte vi ta med oss alt av bagasje og gå av toget.

Toget får nytt understell i Kina, for spor-bredden er ikke lik i Kina og Mongolia. 

Men nå startet den virkelige tålmodighetsprøven.

Vi var heldige og kom nesten først i køen inn til kinesiske immigrasjonsmyndigheter. Det var som å komme til en flyplassterminal hvor man skal igjennom sikkerhetssjekk og passkontroll.

Mens vi står med bagasjen på gulvet foran oss, og venter i kø, får minsten som er så glad i dyr, øyne på en kakerlakk. Så en til, og en til. Når vi begynner å se oss om på gulvet, så ser vi at hele gulvet egentlig beveger seg, for det kryr av kakerlakker!

Jeg prøver det jeg klarer å dytte dem unna bagasjen vår, for det frister ikke så mye å få dem oppi der.

TRANGT: Det er ikke store plassen man har til rådighet når man tar toget på den Trans-Mongolske jernbanen til Kina.

Grensevakten sirkler oss inn

Mens vi står der og venter, begynner en ung grensevakt å sirkle oss inn. Han går fram og tilbake flere ganger, og ser på oss.

– Hva er det nå, sier jeg til PK.

Heldigvis får jeg fort svar på det. Han ville rett og slett bare snakke med Sebastian.

– Very cute, sier han og stryker han på håret.

Jeg puster lettet ut, og så går alt på skinner gjennom tollen før vi blir plassert i et venterom med noen rader med stoler. Vi kaprer fire plasser, og finner roen. Kakerlakkene har vi blitt vant til, og egentlig er vi bare trøtt, for det er langt over midnatt.

Timene går, og midt i natten lager vi nudler siden vi fant en gratis samovar. Vi benytter oss av muligheten for å gå på «ordentlig» do, i forhold til de skitne togdoene vi har til rådighet ellers.

Flere med problemer

Jeg snakker med en nederlandsk familie som vi traff i ger-leiren vi bodde i, i Mongolia, og de forteller at de også hadde problemer med sitt visum til Mongolia. 

– You are in trouble, hadde grensevakten sagt til dem før de hadde tatt passene deres og gått. Så da var det i hvert fall to familier som hadde sittet på toget en times tid og bitt negler. Vi var altså ikke alene om den opplevelsen.

GOD TID: På toget hadde vi det hyggelig med å gjøre aktivitetsbøker med guttene, lese bøker og snakke med hverandre.

Tilbake på toget

Etter 5 timer er ventingen over i den kinesiske grensebyen, og vi kan gå inn i toget igjen. Vi er overtrøtte, og sovner med en gang toget ruller ut fra stasjonen.

Neste dag står vi opp tidlig, for å gjøre oss klare til å ankomme Beijing.

Landskapet utenfor vinduet har endret seg betraktelig fra de gresskledde steppene i Mongolia. Nå er det bratte fjell, trær og vann.

KINA: Landskapet i Kina er veldig annerledes de gresskledde steppene i Mongolia.

Skittent over alt

Jeg kjenner jeg er glad for at vi skal bo på et fint hotell i den kinesiske hovedstaden, for jeg begynner å ha fått nok av rensligheten på det kinesiske toget vi har vært på det siste døgnet.

For mens det mongolske toget vi tok fra Moskva til Ulan Batoor var relativt rent, hadde toaletter som fungerte og hyggelige damer som vasket hele tiden, så var det kinesiske toget vi tok siste etappen, utrolig skittent.

Det var kun menn som jobbet ombord, og de brydde seg ikke med å vaske. Det ble ikke fylt på toalettpapir på do, posene du skal kaste det brukte toalettpairet i var til enhver tid stappfulle, og det var rett og slett ikke like trivelig der. At toalettene til stadighet var tette eller ikke fungerte, gjorde ikke saken noe bedre.

Det virket også som at røykereglene på det kinesiske toget var noe slappere håndtert enn på forrige tog, for her sto folk og røyket i mellomgangene mellom togene, noe som gjorde at det stinket i hele vognen.

RETT PÅ PERRONGEN: Skittent vann fra bad og restaurant-vognen gikk rett ut på perrongen. Det var viktig å aldri stå helt ved siden av toget, for da kunne du få deg en uventet sprut.

Vi trenger penger

Vel framme i Beijing blir guttene og jeg stående midt på plassen foran togstasjonen med all bagasjen, mens PK legger ut på ekspedisjon for å finne penger. Han blir borte en evighet, for det viste seg å ikke være lett å finne en minibank som godtok visa der vi var.

Men det var bare å vente, for penger trengte vi om vi ikke ville gå mange kilometer til hotellet.

Etter å ha ventet nesten en time, og å ha blitt pekt på, smilt til og snikfotografert en haug med ganger, kom PK tilbake med penger.

KINA: Det er helt sykt hvor høye og hvor mange blokker det er i Beijing. På vei inn til den kinesiske hovedstaden var det blokker som dette hele veien inn til stasjonen. Det er nesten ufattelig hvor tett de bygger, og hvor mange som bor i byen.

Utnyttet et annet hotell

Vi endte opp med å gå til et annet hotell for å få dem til å bestille taxi for oss. Vi gikk nemlig feil når vi prøvde å komme oss til taxikøen, og når vi så hvor lang den taxikøen egentlig var, tenkte vi det var bedre å sitte litt for oss selv og vente til en taxi kom til oss heller. Noen ganger er det deilig å utnytte hoteller til å hjelpe seg.

Det var en uendelig deilig følelse å komme inn på hotellrommet i Beijing!

Vi var slitne, trøtte, sultne, og det var deilig å endelig ha sitt eget bad med dusj og do!

Jeg tar gjerne togturen en annen gang, men da skal papirene være i orden, og så vet jeg hva jeg går til.

Beate – 

ENDELIG FRAMME: Vi var superglade når vi endelig kom fram til Kina! Nå kunne liksom resten av jorden rundt-tusen starte!