– Dette er bare trist – Ting du IKKE vil se i Kambodsja eller noen andre steder

UTSTOPPET: Denne krokodillen var visst veldig gammel. Det så man på den elendige måten de hadde utstoppet den på.

Er det noe jeg ikke liker å se når jeg er ute på reise, så er det at mennesker eller dyr har det vondt og lider.

I Siam Reap i Kambodsja fikk vi dessverre oppleve tre hendelser som vi så gjerne skulle ha vært foruten. 

Men her er det som skjedde. Tar det verste til sist.

FANTA: Apen i Angkor Wat satt på bakken og drakk en Fanta fra en boks den tydeligvis hadde fått fra noen. Jeg syntes det var et trist syn.

Aper som har endret kostholdet sitt

I Angkor Wat ble Sebastian angrepet av en ape etter at vi brøt prinsippet vårt om at vi holder oss på god avstand fra ville dyr. Det kan du lese alt om i forrige innlegg.

Men på samme sted ble det klart for oss at apene tydeligvis hadde endret kostholdet sitt etter møte med mennesker.

For her satt en ape og drakk Fanta rett ut av brusboksen, og en annen spiste mat rett fra en plastboks. At alle i tillegg fikk frukt fra en lokal fruktbod man kunne kjøpe mat til dem fra, er kanskje ikke det verste, men det gjør at kontakten mellom aper og mennesker blir annerledes enn det skal være.

Men det var virkelig den brusdrikkende apen som gjorde dårlig inntrykk. 

IDYLL: Det så idyllisk og fint ut første dagen jeg så elefantene gå forbi Bayon tempelet i Angkor.

Elefanter som har det godt

Første dagen jeg var alene i Angkor Wat, så jeg noen elefanter som vandret så fredelig rundt utenfor tempelet. Noen minutter tidligere hadde jeg sett et skilt der det sto «nursery» eller daghjem på. Når jeg derfor så elefantene som gikk der slik de skal i naturen, så tenke jeg umiddelbart at «så utrolig bra! Her har de startet å ta godt vare på elefantene sine, slik vi har hørt om at de gjør noen steder i Thailand».

Arbeidende elefanter som bærer turister på ryggen i mangfoldige timer om dagen kan karakteriseres som intet annet enn dyremishandling. 

Jeg ble derfor så glad når jeg så de lykkelige elefantene.

Når jeg kom tilbake på hotellet var det noe av det jeg la mest vekt på til guttene. Tenk, mamma så noen flotte elefanter som bor i jungelen! Kanskje vi får se dem i morgen!

IKKE SOM DAGEN FØR: Det var trist å se at elefantene jeg hadde sett dagen før faktisk var del av turistsirkuset med å bære folk på ryggen.

Sjokket

Dagen etter ble det en lang dag med templer for guttene i varmen. På slutten av dagen, og etter at Sebastian hadde blitt angrepet av apen utenfor tempelet, tenkte jeg at vi kunne gjøre det bedre for oss alle om vi kunne få sett de fredelige elefantene.

Vi spurte sjåføren vår om han visste hvor vi kunne ha sjans til å se dem, og det hadde han.

Et par minutter senere kommer sjokket, for de lykkelige elefantene jeg hadde sett dagen før, var nå påkledd med røde tepper og en stor kurv på ryggen og sto klare til å ta med turister på tur. Turistene så glade ut, elefantene slitne, og de som styrte elefantene så sure ut.

– Skal dere ikke gå ut til elefantene, spør sjåføren vår på dårlig engelsk?

– Nei! Det skal vi ikke, sier jeg litt for høyt tilbake. Jeg fikk jo helt sjokk av at det jeg hadde trodd og i tillegg snakket så varmt om til resten av familien, viste seg å være verste sort!

Tilbake på hotellet googler vi elefanter og Angkor Wat, og finner ut at det for noen år siden DØDE en elefant her på grunn av arbeidsforholdene den led under ved å gå rundt å ha turister på ryggen. Det var mye på grunn av denne hendelsen at man i flere steder i verden har forbydd ridning på elefanter, og Kambodsja har faktisk forbydd praksisen med elefantridning fra 2020!

Jeg ble så lei meg! Det var så trist å se elefantene stå der på jobb, men jeg hadde trodd at alt var perfekt for dem! Så feil kan man altså ta! 

KROKODILLER: Det var ikke et vakkert syn akkurat å se på alle krokodillekadaverne de hadde i denne butikken.

Det tristeste av alt, og som tok nattesøvnen fra meg

En av dagene i Siam Reap, tok vi en tur til den flytende landsbyen Tonlé Sap. Byen er vel verd å få med seg, men noen ganger er det altså vanskelig å forstå hva man kan bli vitne til uten å ville det.

For etter å ha kjørt liten motorbåt i landsbyen, på elven gjennom den flotte mangrove skogen og ut til innsjøen, så spurte båtføreren om vi ville stoppe og se en krokodille på returen. Eller rettere sagt, han stoppet ved noe som kun så ut som en restaurant fra utsiden, og både han og eierne som kom ned til båten med en gang, spurte om vi ville se den nevnte krokodillen.

Jeg ble skeptisk med en gang, og ville ikke gå ut fra båten. Var det en vill krokodille på baksiden der? Hvordan visste de i så fall at vi ville ha sjans på å se den? Eller var det bare noe de sa på gøy?

Selv om instinktet sa at vi ikke burde gått i land, så endte vi opp med å gjøre det. Det så jo tross alt bare ut som en restaurant, og litt lenger inn i lokalet skimtet jeg en kiosk jeg tenke vi kunne kjøpe litt snacks på.

Når vi kom oss opp til restauranten, fikk jeg plutselig se verdens tristeste souvenirbutikk. Her var små og store krokodille skaller utstilt i gamle montre, alt som kunne lages av krokodilleskinn fantes her, og alt fra det stakkars dyret så ut til å bli brukt.

Når jeg tenkte at det ikke kunne bli tristere, så ble det det. Først «bare litt tristere» når vi fikk se en kunstig krokodille som lå i en liten innhengning under restauranten som sto på påler. Det viste seg nemlig at stedet hadde hatt en levende krokodille før som man kunne betale for at de skulle mate, men den hadde dødd altså…ikke av helt naturlige årsaker så det ut som.

SORG: Det var bare så utrolig trist å se skilpadden som så vidt var i live i dette buret som lå senket litt ned i vannet.

Og så det ALLER TRISTESTE!

Se her, roper plutselig en unge som hadde fulgt oss rundt i lokalet. Så drar han i et tau og et bur som ligger halvveis oppi vannet kommer mer til syne. Og oppi det trange lille buret, ligger en livløs men fortsatt levende havskilpadde.

Jeg kjenner at det vrenger seg i magen, det samme ser jeg at det gjør hos PK, og sjokkerte ser vi på hverandre. 

– Dette er bare trist! Sier jeg og drar febrilsk ungene med meg tilbake mot båten.

Båtføreren og tuk-tuk sjåføren vår som er med opp, forstår ikke hvorfor vi fikk sånn plutselig hast med å komme oss der i fra. Jeg prøver å si i fra så pent jeg klarer uten at det skal bli alt for dårlig stemning, at dette liker jeg ikke, ikke krokodillene og i hvert fall ikke den stakkars skilpadden som blir pinet hver eneste dag i det lille buret.

– Det der var helt jævlig å se, sier PK når vi er tilbake i båten, og jeg var helt enig!

Tuk-tuk sjåføren vår kunne så lite engelsk at det ikke var noe vits å prøve å forklare hvorfor vi plutselig ble i så dårlig humør en gang. Men på hotellet forklarte jeg hva jeg syntes om tingenes tilstand til den muntre resepsjonisten som kanskje etterpå angret på at han hadde spurt om vi hadde hatt en fin tur til innsjøen.

Noen ganger er det altså så vanskelig å forutse hva man får se, og da føler man seg så maktesløs. Unødvendig kanskje å si at det ikke ble lagt igjen en eneste krone på stedet en gang. Det ble ikke kjøpt mat, og ikke brus eller snacks. For er det en ting man som forbruker kan vise hva man liker og ikke liker, så er det ved å ikke legge igjen penger på steder som burde vært stengt! 

Man kan også si i fra til sjåfører, guider og hotellet man bor på at dette liker man ikke. 

KUNSTIG: Her er den kunstige krokodillen de hadde laget til i et hull under restauranten. Eller mye kan tyde på at det er den døde krokodillen som tidligere var i live, som nå er stoppet ut. Ikke rart den døde, med så liten plass å bevege seg på.
BEVISET: Her er beviset på hvordan det har vært i tidligere tider. Reklamen henger der fortsatt, og de som jobbet der fortalte villig om hvor gøy det hadde vært å mate krokodillen.
KADAVER: Det manglet ikke på døde krokodillehoder i butikken ved restauranten.
PÅ PÅLER: Hele landsbyen i Tonlé Sap var flytende når vi var der. I tørketiden kan de gå mellom husene.
FARGERIKT: Båtene som tar turistene ut på elven og innsjøen er fargerike. Vi kjørte en mindre båt enn dette.
BÅTTUR: Guttene er alltid klare for båttur.
GLAD: Her er vi med en gang turen startet, før vi så døde krokodiller og lidende skilpadder.
DAGLIGLIV: Livet gikk sin vante gang på elven dagen vi var der.
PÅ VEI HJEM: Det var ekstremt støvete når vi kjørte hjem igjen med tuk-tuken. Jeg som satt i kjøreretningen, måtte dekke meg til for ikke å bli helt sandblåst.

I en balje på sjøen med tyfon på vei – I båt fra Sør-Korea til Japan


Med en gang jeg så båten ligge der å duppe kom frykten. Skulle vi virkelig ut på bøljan den blå i DEN baljen? 

I den internasjonale havnen i Busan, Sør-Korea, lå det  en rustholk fortøyd til en av kaiene. På den andre lå det et større nyere skip, mens det rett ved der jeg sto å så ut over havet lå en knøttliten båt.

Håper vi skal reise med den største, tenkte jeg i det jeg gikk inn igjen til resten av familien. Men etter å ha sjekket billettene ble det klart. Vi skulle reise med rustholken som så ut som en balje.

FASILITETER: En av fasilitetene ombord, men som jeg kun fikk fotografert på en av infoskjermene, var dette flotte karaokerommet…

Folketomt


På vei inn på båten forstår vi at det ikke er så veldig mange som skal reise med båten denne dagen. Kanskje ikke så rart om de har fulgt med på værmeldingen i det siste tenker jeg der vi går ombord.

Vi kommer oss inn i resepsjonen på båten, får tilgang til en lugar, og er forsåvidt fornøyd med det lille rommet vi får tildelt. Det er fire senger der, et lite sitteområde og toalettet befinner seg i enden av gangen.

Fellesområdene er folketomme. Kun de som jobber der står og ser på oss når vi setter oss ned for å spille et spill med guttene.

BASSENG: Kunne ikke ta bilde av de nakne damene, men slik så «bassengene» ut på båten. i enden er noen dusjslanger du kunne vaske deg med før du gikk oppi.

Oppdagelsestur


Etter å ha spilt noen runder med Jakten på den forsvunne diamant, går vi på oppdagelsesferd på båten.

Vi ser at de har et stort og merkelig dusj-anlegg. På damesiden sitter to damer på hver sin stol og dusjer seg med en bøtte som de fyller opp fra en liten kran. Bak dem er to små basseng som ser ganske grunne ut. Det kunne like gjerne vært to badekar der tenker jeg.

De har karaokerom og spillerom, men det som forbauser oss mest er det store fellesrommet hvor folk kan legge ut tynne madrasser, såkalte futoner som det heter i Japan, og sove på. Et for menn og et for kvinner. Og i disse rommene sitter folk i sirkler på gulvet og har avanserte pikniker med alt de har med seg av mat hjemme i fra. Ikke rart at utvalget til å få seg mat på båten er så lite når alle har med seg sitt eget tenker jeg.

REISERUTE: Her vises reiseruten for båten over fra Busan i Sør-Korea til Fukuoka i Japan.

Får ikke sove


Det er kveld når vi går ombord i båten, så det blir raskt natta og tid for å sove. Guttene liker at sengene deres har gardiner de kan trekke for slik at de får sine egne små rom. Jeg vil helst at gardinene skal være åpne, slik at de ser hvor stigen er om de må på do på natten. Men guttene får viljen sin. De sovner med gardinene for. 5 minutter etter er gardinene trukket fra.

Selv legger jeg meg ned og er ganske trøtt. Det er bare det at jeg ikke klarer å få den tyfonen vi så om på TV, ut av hodet. PK mente å ha forstått at tyfonen ikke skulle fare igjennom dette trange havområdet mellom Sør-Korea og Japan før dagen etter, men hvor sikkert er det at han forsto rett? Og vil værprognosene endre seg? Og har vi forstått nøyaktig hvor båten går, eller går den lenger vestover, og derfor nærmere tyfonen? Og så det største spørsmålet: Om vi ikke treffer tyfonen, noe jeg til slutt tenker at det gjør vi sikkert ikke, så lurer jeg på hvor langt unna tyfonen det er trygt å dra ut i en rusten balje av en båt. Snakker vi bølgehøyder på flerfoldige meter i flere kilometers avstand fra den snurrende vinden, eller hva kan vi vente oss?

Til slutt bestemmer jeg meg for å hive innpå to sjøsyketabletter som jeg heldigvis også blir trøtt av. Jeg sovner langt ut i natten.

Når jeg våkner er jeg så utrolig glad for at reisen har gått fint. Vi har nådd fram til Japan, og det er en deilig følelse å gå i land og kjenne fast jord under føttene.

TYFON: Vi reiste med båt fra Busan til Fukuoka. Her er tyfonens bane rett gjennom der vi tok båten. Var glad den var langt nok unna til at vi kom oss over som planlagt.

Hiroshima


Fra Fukuoka hvor vi kommer i land med båten, tar vi toget videre til Hiroshima. Jeg er sliten etter en natt med rare drømmer og lite søvn. Men vi er klare for det nye landet vi skal tilbringe de neste 3 ukene i. Japan, bring it on!

Beate –

En test på å bo trangt

Vi låser opp døren til lugaren og innser med ett at dette kommer til å bli testen vi trenger før vi skal ta den transsibirske jernbanen. Her er det nok like trangt som det vil være på toget. Problemet er bare at vi ikke har forberedt oss.
Med to store bager og hver vår liten dagsekk, har vi brukt lang tid på å vandre rundt i de trange ukjente korridorene på skipet som skal ta oss over Østersjøen fra Stockholm til Tallinn. Vår innvendige lugar var ikke lett å finne, så for sikkerhets skyld tar jeg en ekstra titt på evakueringsplanen, og går opp løypa, bare sånn for ikke å få helt klaus av det lille rommet.
Vi har jo reist en del med båt de siste årene, men da har vi hatt betydelig større og bedre lugarer enn dette. Men vi tar utfordringen på strak arm. Vi kan jo ikke akkurat bli fine på det nå som vi skal ut på en tur jorden rundt.

Helikopterdekk

Vi legger fra oss bagasjen og på oppfordring fra en hyggelig stemme over høyttaleren, går vi opp og ut på øverste dekk for å finne helikopterdekket de har åpnet for skuelystne som har lyst til å stå helt øverst på båten og se på utsikten.
Det er rimelig kult å stå helt der oppe på toppen av havnen og se utover. Jeg tenker at det hadde vært gøy å reise med helikopter en gang, for det har jeg aldri gjort. Jeg har flydd med både småfly og seilfly, men ikke helikopter.
Vi tar de obligatoriske bildene på det grønne dekket med en gul H på, og går ned når de stenger.

ROBOT: Roboten Pepper var skikkelig kul, og hadde til og med egen funksjon for å bli tatt bilder med!

En dansende robot

Båten annonserer stadig nye ting over høyttalerne hva de reisende kan oppleve og bedrive tiden sin med. Det er underholdning, bingo, lotterier, dans og en hel sal med teater og underholdning for de minste. Men det som faller mest i smak hos våre gutter er broren til roboten vi hilste på i Stockholm på det tekniske museet. 
Roboten heter Pepper og er villig både til å ta bilder med oss, snakke om Stockholm og Tallinn, men morsomst av alt, han danser!
Snakk om kul barnevakt! Mens vi finner to stoler rett ved siden av og størstemann ser på TV, så bruker minsten rundt en time på å danse med Pepper. Han blir også guide i bruk av roboten etter hvert, for til slutt kan han alle instruksjonene utenat, og han viser villig vekk til både barn og voksne hvordan den funker.

TRANGT: Hele gjengen samlet i den lille lugaren! Guttene fikk ligge i overkøyen, og var kjempefornøyde!

Trangt om plassen

Når det er på tide å finne roen og sove, starter vår lille test på hvordan det er å leve på liten plass. Vi merker at vi ikke hadde tenkt ut hvordan det kom til å bli, for alt vi trenger for natten ligger på forskjellige steder i bagasjen. Vi må åpne det vi har av bager og sekker for å finne tannkoster, nattøy, bøker til oss voksne og nye klær til dagen etter.

Fint tenker vi, nå har vi lært. Til den lange togturen må vi forberede oss ved å pakke alt vi trenger et sted!
Båtturen byr på en vakker solnedgang og rolig sjø, og før vi vet ordet av det våkner vi igjen av beskjeder over høyttaleren som sier at det er på tide å gå i land.

Og med det er ferden over Østersjøen over, og guttene kan gå av båten og inn i et land de aldri har vært i.

UNDERHOLDNING: Det var mye gøy for ungene på båten fra Stockholm til Tallinn.

Tallinn here we come!

Beate –