– Dette er bare trist – Ting du IKKE vil se i Kambodsja eller noen andre steder

UTSTOPPET: Denne krokodillen var visst veldig gammel. Det så man på den elendige måten de hadde utstoppet den på.

Er det noe jeg ikke liker å se når jeg er ute på reise, så er det at mennesker eller dyr har det vondt og lider.

I Siam Reap i Kambodsja fikk vi dessverre oppleve tre hendelser som vi så gjerne skulle ha vært foruten. 

Men her er det som skjedde. Tar det verste til sist.

FANTA: Apen i Angkor Wat satt på bakken og drakk en Fanta fra en boks den tydeligvis hadde fått fra noen. Jeg syntes det var et trist syn.

Aper som har endret kostholdet sitt

I Angkor Wat ble Sebastian angrepet av en ape etter at vi brøt prinsippet vårt om at vi holder oss på god avstand fra ville dyr. Det kan du lese alt om i forrige innlegg.

Men på samme sted ble det klart for oss at apene tydeligvis hadde endret kostholdet sitt etter møte med mennesker.

For her satt en ape og drakk Fanta rett ut av brusboksen, og en annen spiste mat rett fra en plastboks. At alle i tillegg fikk frukt fra en lokal fruktbod man kunne kjøpe mat til dem fra, er kanskje ikke det verste, men det gjør at kontakten mellom aper og mennesker blir annerledes enn det skal være.

Men det var virkelig den brusdrikkende apen som gjorde dårlig inntrykk. 

IDYLL: Det så idyllisk og fint ut første dagen jeg så elefantene gå forbi Bayon tempelet i Angkor.

Elefanter som har det godt

Første dagen jeg var alene i Angkor Wat, så jeg noen elefanter som vandret så fredelig rundt utenfor tempelet. Noen minutter tidligere hadde jeg sett et skilt der det sto «nursery» eller daghjem på. Når jeg derfor så elefantene som gikk der slik de skal i naturen, så tenke jeg umiddelbart at «så utrolig bra! Her har de startet å ta godt vare på elefantene sine, slik vi har hørt om at de gjør noen steder i Thailand».

Arbeidende elefanter som bærer turister på ryggen i mangfoldige timer om dagen kan karakteriseres som intet annet enn dyremishandling. 

Jeg ble derfor så glad når jeg så de lykkelige elefantene.

Når jeg kom tilbake på hotellet var det noe av det jeg la mest vekt på til guttene. Tenk, mamma så noen flotte elefanter som bor i jungelen! Kanskje vi får se dem i morgen!

IKKE SOM DAGEN FØR: Det var trist å se at elefantene jeg hadde sett dagen før faktisk var del av turistsirkuset med å bære folk på ryggen.

Sjokket

Dagen etter ble det en lang dag med templer for guttene i varmen. På slutten av dagen, og etter at Sebastian hadde blitt angrepet av apen utenfor tempelet, tenkte jeg at vi kunne gjøre det bedre for oss alle om vi kunne få sett de fredelige elefantene.

Vi spurte sjåføren vår om han visste hvor vi kunne ha sjans til å se dem, og det hadde han.

Et par minutter senere kommer sjokket, for de lykkelige elefantene jeg hadde sett dagen før, var nå påkledd med røde tepper og en stor kurv på ryggen og sto klare til å ta med turister på tur. Turistene så glade ut, elefantene slitne, og de som styrte elefantene så sure ut.

– Skal dere ikke gå ut til elefantene, spør sjåføren vår på dårlig engelsk?

– Nei! Det skal vi ikke, sier jeg litt for høyt tilbake. Jeg fikk jo helt sjokk av at det jeg hadde trodd og i tillegg snakket så varmt om til resten av familien, viste seg å være verste sort!

Tilbake på hotellet googler vi elefanter og Angkor Wat, og finner ut at det for noen år siden DØDE en elefant her på grunn av arbeidsforholdene den led under ved å gå rundt å ha turister på ryggen. Det var mye på grunn av denne hendelsen at man i flere steder i verden har forbydd ridning på elefanter, og Kambodsja har faktisk forbydd praksisen med elefantridning fra 2020!

Jeg ble så lei meg! Det var så trist å se elefantene stå der på jobb, men jeg hadde trodd at alt var perfekt for dem! Så feil kan man altså ta! 

KROKODILLER: Det var ikke et vakkert syn akkurat å se på alle krokodillekadaverne de hadde i denne butikken.

Det tristeste av alt, og som tok nattesøvnen fra meg

En av dagene i Siam Reap, tok vi en tur til den flytende landsbyen Tonlé Sap. Byen er vel verd å få med seg, men noen ganger er det altså vanskelig å forstå hva man kan bli vitne til uten å ville det.

For etter å ha kjørt liten motorbåt i landsbyen, på elven gjennom den flotte mangrove skogen og ut til innsjøen, så spurte båtføreren om vi ville stoppe og se en krokodille på returen. Eller rettere sagt, han stoppet ved noe som kun så ut som en restaurant fra utsiden, og både han og eierne som kom ned til båten med en gang, spurte om vi ville se den nevnte krokodillen.

Jeg ble skeptisk med en gang, og ville ikke gå ut fra båten. Var det en vill krokodille på baksiden der? Hvordan visste de i så fall at vi ville ha sjans på å se den? Eller var det bare noe de sa på gøy?

Selv om instinktet sa at vi ikke burde gått i land, så endte vi opp med å gjøre det. Det så jo tross alt bare ut som en restaurant, og litt lenger inn i lokalet skimtet jeg en kiosk jeg tenke vi kunne kjøpe litt snacks på.

Når vi kom oss opp til restauranten, fikk jeg plutselig se verdens tristeste souvenirbutikk. Her var små og store krokodille skaller utstilt i gamle montre, alt som kunne lages av krokodilleskinn fantes her, og alt fra det stakkars dyret så ut til å bli brukt.

Når jeg tenkte at det ikke kunne bli tristere, så ble det det. Først «bare litt tristere» når vi fikk se en kunstig krokodille som lå i en liten innhengning under restauranten som sto på påler. Det viste seg nemlig at stedet hadde hatt en levende krokodille før som man kunne betale for at de skulle mate, men den hadde dødd altså…ikke av helt naturlige årsaker så det ut som.

SORG: Det var bare så utrolig trist å se skilpadden som så vidt var i live i dette buret som lå senket litt ned i vannet.

Og så det ALLER TRISTESTE!

Se her, roper plutselig en unge som hadde fulgt oss rundt i lokalet. Så drar han i et tau og et bur som ligger halvveis oppi vannet kommer mer til syne. Og oppi det trange lille buret, ligger en livløs men fortsatt levende havskilpadde.

Jeg kjenner at det vrenger seg i magen, det samme ser jeg at det gjør hos PK, og sjokkerte ser vi på hverandre. 

– Dette er bare trist! Sier jeg og drar febrilsk ungene med meg tilbake mot båten.

Båtføreren og tuk-tuk sjåføren vår som er med opp, forstår ikke hvorfor vi fikk sånn plutselig hast med å komme oss der i fra. Jeg prøver å si i fra så pent jeg klarer uten at det skal bli alt for dårlig stemning, at dette liker jeg ikke, ikke krokodillene og i hvert fall ikke den stakkars skilpadden som blir pinet hver eneste dag i det lille buret.

– Det der var helt jævlig å se, sier PK når vi er tilbake i båten, og jeg var helt enig!

Tuk-tuk sjåføren vår kunne så lite engelsk at det ikke var noe vits å prøve å forklare hvorfor vi plutselig ble i så dårlig humør en gang. Men på hotellet forklarte jeg hva jeg syntes om tingenes tilstand til den muntre resepsjonisten som kanskje etterpå angret på at han hadde spurt om vi hadde hatt en fin tur til innsjøen.

Noen ganger er det altså så vanskelig å forutse hva man får se, og da føler man seg så maktesløs. Unødvendig kanskje å si at det ikke ble lagt igjen en eneste krone på stedet en gang. Det ble ikke kjøpt mat, og ikke brus eller snacks. For er det en ting man som forbruker kan vise hva man liker og ikke liker, så er det ved å ikke legge igjen penger på steder som burde vært stengt! 

Man kan også si i fra til sjåfører, guider og hotellet man bor på at dette liker man ikke. 

KUNSTIG: Her er den kunstige krokodillen de hadde laget til i et hull under restauranten. Eller mye kan tyde på at det er den døde krokodillen som tidligere var i live, som nå er stoppet ut. Ikke rart den døde, med så liten plass å bevege seg på.
BEVISET: Her er beviset på hvordan det har vært i tidligere tider. Reklamen henger der fortsatt, og de som jobbet der fortalte villig om hvor gøy det hadde vært å mate krokodillen.
KADAVER: Det manglet ikke på døde krokodillehoder i butikken ved restauranten.
PÅ PÅLER: Hele landsbyen i Tonlé Sap var flytende når vi var der. I tørketiden kan de gå mellom husene.
FARGERIKT: Båtene som tar turistene ut på elven og innsjøen er fargerike. Vi kjørte en mindre båt enn dette.
BÅTTUR: Guttene er alltid klare for båttur.
GLAD: Her er vi med en gang turen startet, før vi så døde krokodiller og lidende skilpadder.
DAGLIGLIV: Livet gikk sin vante gang på elven dagen vi var der.
PÅ VEI HJEM: Det var ekstremt støvete når vi kjørte hjem igjen med tuk-tuken. Jeg som satt i kjøreretningen, måtte dekke meg til for ikke å bli helt sandblåst.

Sebastian angrepet av ape i Angkor Wat!

MATING: Sebastian var glad han fikk mate apene. Her gikk det bra, og apen sto rolig og holdt han i hånden mens han spiste.

Marerittet skjedde etter en lang og fantastisk dag under solen i Angkor Wat i Kambodsja. Etter å ha vandret rundt i den enorme tempelbyen som mange steder er helt slukt av jungelens enorme trær, så var det på tide å ta tuk-tuken hjem igjen.

Bare se

På veien ser vi plutselig en liten flokk med aper som sitter på en grønn slette langs veien. Sjåføren vår spør om vi vil stoppe for å mate dem. Vi sier nei til å mate dem, men ok til å stoppe. Ungene synes jo tross alt at det er gøy å se dyr, og selv synes jeg alltid at det er bedre å se dem i sitt rette element enn i en dyrehage.

Først sitter vi bare i tuk-tuken og betrakter apene der i fra. 

Det er noen andre folk der også, og de mater apene med frukt de har kjøpt hos en lokal frukthandler som står langs veien. Det er nok derfor apene er der tenker jeg, de vet at her er det gode sjanser for å få mat.

SØT: Apene var søte de, og så rolige i starten at det var en fryd.

Bryter prinsippene våre

Det hele virker så rolig og harmonisk, at når sjåføren vår sier at det er trygt å gå litt nærmere, så gjør vi det.

Plutselig går han bort og kjøper litt frukt, og begynner å mate apene. Vi ser på fra noen meters avstand. Alt er fortsatt rolig, og vi snakker om at slik vil vi at det fortsatt skal være.

Er det noe vi er bekymret for på denne turen, så er det at noen skader seg, og vi snakker stadig om at man ikke må ta på eller gå bort til dyr på turen, siden vi ikke vet om dyrene er farlig eller ikke.

Men etter å ha stått og sett på en stund, tilbyr sjåføren ungene å mate apene også. Det hele skjer litt raskt, og før vi vet ordet av det, så har vi brutt et av de viktigste prinsippene på turen, om å holde oss langt unna spesielt ville dyr.

ANGRIPER: Jeg er usikker på om dette er rett før apen angriper Sebastian.

Angriper

Sebastian blir veldig glad for at han får mate de søte apene. Plutselig går han litt lenger unna oss en vi hadde tenkt. Jeg tar et par bilder av han mens jeg sier at han må komme tilbake til oss.

Men så er det noe annet som får oppmerksomhet. For rett ved siden av meg har Sverre plukket opp noe frukt som falt på bakken, og når han prøver å gi det til den største apen, så hopper apen opp og glefser til. Sverre er utrolig nok raskere enn apen, og hopper unna.

Sjokkert av hendelsen og med hoggtennene til apen friskt i minne, går vi unna og studerer Sverre ut og inn for å forsikre oss at apen ikke har skrapet han opp på noen som helst måte.

Hjertet pumper, og det eneste jeg vil er å komme meg bort her i fra.

SINT: Det var først etter å ha lastet inn dette bildet på Mac’en at jeg så hvor sint ut apen så. Og rett etter at jeg tok bildet var det en annen ape gikk til angrep på Sverre, så hva som skjer i sekundet etter dette er nok mest sannsynlig tidspunktet Sebastian lukker øynene og blir redd.

Sår på armen

Tilbake i tuk-tuken sier vi at vi er så enormt glad for at Sverre ikke ble bitt av apen.

Men plutselig så sier Sebastian.

– Men jeg ble bitt av apen!

HVA?? Hadde minsten blitt bitt av apen? 

– Når skjedde det? Har apen bitt deg eller har han skrapet deg med fingrene sine?

– Vet ikke, svarer Sebastian. Jeg ble så redd når den hoppet mot meg at jeg lukket igjen øynene, svarer femåringen.

Det ble en lang og skrekkslagen tur tilbake til hotellet.

ROLIG: Det var en rolig atmosfære blant både aper og mennesker før det plutselig ikke var det.

Hva gjør vi?

Tilbake på hotellet var det alt blitt mørkt ute, ungene var slitne og de sloknet ganske raskt.

Det første vi gjorde var selvsagt å dusje, rense sår og ta på plaster, selv om det må sies å være et veldig lite sår gutten hadde på hånden.

Når guttene hadde sovnet googlet vi aper og Angkor Wat, og fant ut at de kan være ganske agressive. Vi fant også ut at det fins rabies der, og med tanke på den norske kvinnen som døde av rabies etter å ha tatt vare på en valp i utlandet, så var vi ganske skrekkslagne. Eller jeg var ganske stresset og PK klarte å bevare roen.

Heldigvis er vi alle vaksinert for det meste, inkludert mot rabies, så det gjorde at jeg ikke fikk helt panikk.

Men etter en telefon til forsikringsselskapet, ble det klart at de ville sende oss til sykehuset for å få tatt en booster-vaksine av rabies på Sebastian.

SMILER: På sykehuset i Siam Reap i Kambodsja smilte Sebastian helt til han fikk nyheten om at han måtte ta vaksine.

Sykehus i stedet for templer

Dagen etter spiste vi frokost før vi dro direkte til sykehuset. Hadde aldri trodd at vi måtte komme oss til sykehus i en av de minst siviliserte landene, men sykehuset var heldigvis flott, og det så ut til at de hadde god peiling på hva som måtte gjøres, så vi følte vi var i gode hender.

Sykehuset gjorde det klart at det måtte 2 vaksiner til for å være på den sikre side, så etter å ha tatt den første vaksinen i Kambodsja, måtte neste sprøyte tas i Bangkok, Thailand.

Etter denne hendelsen avlyste jeg ettermiddagsturen jeg hadde planlagt for meg selv til templene. Det føltes ikke rett å dra ut for å se på templer når det eneste jeg ønsket var å være mamma for guttene.

Det må sies at gutten som måtte igjennom to ekstra turer til sykehuset var den som smilte bredest hele tiden, mens vi voksne var mer opprørte samt at alt måtte fikses med forsikringer. 9-åringen syntes bare det hele var kjedelig.

Unødvendig å si at ingen av oss ønsket å dra tilbake til steder der det er mange ville aper, så der og da ble planene om å dra til apeskogen i Ubud på Bali avlyst! Helse er viktigere enn å oppleve aper nok en gang.

BANGKOK: I Thailand seks dager senere var det på nytt tid for å ta rabies-vaksine. Heldigvis gikk det bra med godgutten vår.

HVA VI OGSÅ OPPLEVDE I KAMBODSJA SOM JEG SKULLE ØNSKE AT VI IKKE HADDE SETT, KAN DU LESE OM I MORGEN!

ADVARSEL: Tenk deg om både én, to og tre ganger før du bestemmer deg for å ha nærkontakt med aper i utlandet! De ser så søte ut først, men kan være smittebærere på sykdommer du ikke ønsker! Og husk: Vaksiner deg og familien din!

Dette må du se før du dør!

JUNGEL: Tempelet Ta Prohm er spennende for både store og små, der det er helt slukt av jungelen.

Jeg hatet boken La voie royale (The Royal Way) av André Malraux. Den var tung å lese, hadde så utrolig mange ord jeg ikke forsto, og å komme igjennom den virket nesten umulig.

Boken det er snakk om, er pensumlitteraturen jeg måtte igjennom når jeg skulle ha eksamen i fransk i Lyon i Frankrike hvor jeg gikk på videregående skole i 1995-1998.

Men selv om det nå er 22 år siden franskeksamen hvor jeg heldigvis kom opp i noe jeg forsto litt mer av enn nevnte bok, så har La voie royale allikevel fulgt meg i alle år siden da. 

For selv om boken fra 1930 ikke var lettfordøyelig for en norsk student, så var temaet noe som gjorde meg ekstremt nysgjerrig på Kambodsja og alle tempelskattene som har blitt slukt av jungelen i Angkor. Det sådde et frø om en dag å få dra inn i jungelen for å se på det som er verdens største religiøse monument. 

I forkant av eksamen, tok læreren oss med til et museum som hadde utstilt noen av skulpturene fra det enorme tempelkomplekset Angkor Wat er. Det gjorde interessen for tempelbyen enda større.

ANGKOR WAT: Det kjente tempelet som har gitt navn til hele området var et fantastisk sted. Jeg var overrasket over hvor enormt det var.

Jorden rundt uten å få se det

Da jeg reiste jorden rundt for 20 år siden, rett etter å ha fullført videregående i Frankrike, sto selvsagt Kambodsja og Angkor Wat høyt på listen.

Men det ble fort klart at dette ikke var et sted det var anbefalt å reise, i all den tid landet hadde vært igjennom både indre og ytre uroligheter i mange år. Jeg husker jeg ble forklart at det var mulig å komme seg til Angkor Wat, men at det i så fall da var best å gå midt i veien der det var store hull, for der hadde alle landminene allerede detonert. Det kunne man ikke være sikker på at de hadde om man gikk steder andre ikke hadde gått før det.

Så det ble ikke noe Kambodsja og Angkor Wat i 1998.

Heldigvis var det tryggere å reise dit nå!

TRÆR: Trærne som har tatt over den tidligere tempelbyen, er enorme i størrelse, og en turistattraksjon i seg selv.

Midt i jungelen

Allerede da vi landet i Siam Reap, gikk det fort opp for oss at vi hadde kommet til et veldig annerledes sted enn vi til nå hadde besøkt. Det var varmt, fuktig, og lyden fra innsektene overdøvde nesten flystøyen rett utenfor flyplassen.

Vi hadde bestilt transport fra flyplassen og til hotellet, og siden vi skulle bo på et ok fint hotell, så sto vi og så etter en minibuss eller noe slikt. Men plutselig kom en mann bort til oss og spurte om det var oss han skulle hente, og så labbet vi avgårde et stykke før han sa at vi var framme. Doningen var av typen Kambodsjansk tuk-tuk, altså en moped med tilhenger.

Det ble trangt om plassen, og PK måtte sitte med en hånd og holde fast bagasjen på et lite brett bak sjåføren. Velkommen til Kambodsja!

INNGANG: Inngangsporten til Angkor er imponerende i seg selv!

En drøm blir virkelig

Vi kom på kvelden, så dagen etter gikk med til å orientere seg litt om hvordan man kommer seg fra Siam Reap hvor vi bodde, og ut til tempelbyen Angkor. Vi fikk tilbud om å bruke den samme tuk-tuken som hadde hentet oss på flyplassen, og siden fyren som hentet oss virket veldig hyggelig, så slo vi til på tilbudet.

Vi besluttet at jeg skulle kjøpe tredagers-billett til det enorme tempelkomplekset, mens PK og guttene sikkert ville ha nok med å vandre rundt der én dag i varmen.

Dagen jeg endelig skulle få oppfylt min 22 år gamle drøm om å dra til Angkor ble en merkelig dag. Jeg skulle dra alene på tur med en tuk-tuk sjåfør som skulle vente på meg der jeg ville hele dagen. Det føltes både litt skummelt ut å skulle dra alene, samtidig som det var luksus å få til en slik deal. (Men det er altså sånn det funker der, du bestiller en tuk-tuk som kjører deg hele dagen, for det er ikke mulig å gå imellom alle templene, da bruker du i så fall mer tid på å gå enn på å se det enorme området)

Jeg sa hadet til guttene mine, satte meg alene i tuk-tuken, og så bar det av gårde på støvete veier inn i jungelen. Det kriblet i magen, jeg var så spent.

BAYON: Jeg fikk heldigvis to turer til det imponerende Bayon tempelet, en tur alene og en med familien.

Rørt av synet

Og plutselig får jeg øye på det, det mektige Bayon tempelet fra 1200-tallet som sto der i all sin prakt! Når jeg gikk opp trappene i tempelet kjente jeg at jeg måtte svelge litt ekstra for ikke å grine. Det er nemlig lett å bli emosjonell når man innser at en drøm man har hatt halve livet plutselig blir virkelighet. 

Bayon tempelet skuffet ikke. Været var ikke helt på topp, så det var heldigvis ikke så mange andre folk der. Jeg vandret rundt så lenge jeg selv ønsket, tok bilder og satte meg litt ned og bare betraktet synet.

Mens jeg satt og nøt stillheten ble jeg oppmerksom på den intense summingen over hodet mitt. Jeg ser opp, og der svever hundrevis av store øyenstikkere eller i hvert fall noe som likner på dem. Jeg ler litt av synet, for boken jeg leste for 22 år siden beskrev i detalj alle de intense insektene eventyrerne i romanen kom ut for. At vi hadde noen kakerlakker og et par andre ukjente småkryp på besøk på rommet i går var altså ikke noe i forhold til antallet jeg nå hadde over hodet.

Heldigvis ble insektene igjen i tempelet når jeg vandret ut igjen og til min ventende tuk-tuk.

TEMPELTUR: Skal du bruke hele dagen i tempelområdet, så ta på gode sko og gjerne en hatt, for solen kan bli intens.

Alene i jungelen

På et tidspunkt begynte det å bli ganske mørkt, for været var som sagt ikke helt av typen sol fra klar himmel. Jeg fikk beskjed av sjåføren min at jeg kunne gå inn et sted, for der var et nytt tempel. 

Tydeligvis var ikke beskrivelsene hans helt rett i forhold til hvilken retning jeg skulle gå, for etter å ha vandret litt alene rett inn i jungelen innså jeg at dette ikke kunne være rett. Jeg ble stående litt å se meg om, og plutselig åpner himmelens sluser seg, og vannet øser ned.

Jeg søker ly under et enormt tre. Men så innser jeg plutselig at jeg har fått med meg verdens hyggeligste sjåfør på tur, for ut fra intet kommer han løpende med en stor paraply for å få meg tilbake til tuk-tuken. Selv vil han sette seg på skuteren sin i regnet, men jeg innsisterer på at han setter seg inn i det som nå er omgjort til et lite telt i vognen med meg. Så slik sitter vi altså og ser på hverandre til regnet etter en stund stopper, for min khmer-kunnskap er ikke eksisterende, og hans engelsk begrenset seg til noen få ord.

SOLNEDGANG: Selv om solnedgangen ikke ble perfekt, så var det en minnerik tur å se den fra tempelhøyden.

Solnedgang i jungelen

Etter å ha besøkt et tempel til var det klart for dagens andre høydepunkt, nemlig en vandring opp til en tempelhøyde i jungelen for å se på solnedgangen. 

Det var heldigvis flere som gikk opp samme sted som meg, og det tok ikke alt for lang til å komme opp. Solnedgangen var nydelig, selv om den på grunn av store skyer ikke ble like fantastisk som den sikkert kan være.

Men jeg stortrivdes, og hadde vel egentlig bare ønsket at PK skulle vært der sammen med meg, for det ville jo vært ganske romantisk.

SOL: Det var morsommere å være på tur med familen enn alene i mørket…

Freak out!

Jeg bruker lang tid på å fotografere solnedgangen, sitter på en sten og nyter synet, og plutselig slår det meg at det bare er meg selv og et par andre igjen der oppe på toppen av tempelet.

Og når solen har gått ned, ja da blir det MØRKT! Det blir faktisk EKSTRA MØRKT med en gang man kommer fra en åpen tempelhøyde og ned i jungelen igjen!

Jeg kjenner pulsen går litt fortere, jeg tar fram mobilen og slår på lommelykten, og så begynner jeg å gå i raskt tempo ned grusveien.

Lyden fra innsektene er intens, jeg hører andre lyder jeg ikke vet hva er, og så noen skritt. Endelig tar jeg innpå en liten gruppe med turister som går foran meg, og etter enda litt rask gange i mørket begynner jeg å høre tempelmusikk! Så fantastisk at de fortsatt sitter her og spiller tenker jeg i mitt indre sinn, for musikerne satt der når jeg startet på turen også. Det fine er at jeg vet at de sitter rett ved veien, så da kunne det ikke være langt igjen.

Når jeg endelig kommer ned til veien igjen, er det bekmørkt. Det eneste jeg ser er lommelyktene til folk som går på kryss og tvers. Jeg begynner å se etter sjåføren min, men det er jo umulig å se noen ansikter, så hvordan i all verden skal jeg finne ham, tenker jeg.

Jeg stiller meg opp på en sentral plass, og lyser på meg selv. Trikset funker, for etter et minutt hører jeg plutselig en velkjent stemme, og rett sjåfør sier at han står parkert litt lenger bort i veien.

The Royal Way er en eksistensialistisk roman av André Malraux. Det handler om to ikke-konformistiske eventyrere som reiser på «Royal Way» til Angkor i den kambodsjanske jungelen. Deres intensjon er å stjele dyrebare bas-relieffskulpturer fra templene.

STUDENT: Sebastian gikk lenge rundt og studerte templene som en liten student. Han likte ekstra godt den døren som han mente passet perfekt til han. Jeg var enig.

Kokende varmt

Neste dag er det igjen klart for tur til tempelbyen Angkor, med Angkor Wat, Bayon, Elefant terrassen og høydepunktet Ta Prohm på programmet. Guttene synes det er gøy å kjøre tuk-tuk, vi voksne storkoser oss, og det er mye hyggeligere å være hele gjengen på tur igjen enn å oppleve alt alene. Men det koker i hodene våre under solen og i den klamme luften. Guttene blir spesielt fort sliten, men samtidig så har de det gøy i jungelen.

Tempelet Ta Prohm som bokstavlig talt er slukt av enorme trær er et unikt syn, og noe som virkelig må oppleves. Guttene stortrives der de løper rundt mellom trærne og tempelruinene.

Vi kjører innom små og store steder, spiser lokal lunsj og alt er egentlig bare en fryd. Men så skjer det som IKKE skal skje. Vi ser ting man ikke ønsker å se, og Sebastian opplever noe som gjør at vi må to gang på sykehus i etterkant av hendelsen.

LES ALT OM HVA SOM SKJEDDE MED SEBASTIAN I MORGEN, OG DAGEN DERETTER OM HVA MAN IKKE ØNSKER Å SE NÅR MAN ER PÅ TUR.

ENORMT: – Se mamma, jeg kan stå inni treet!
IDYLL: Guttene var entusiastiske på starten av dagen, da det ikke var for varmt, og da vi ennå ikke hadde sett et ukjent antall templer..
LEI: Varme, slitne og lei av templer. Det er ikke bare lett å holde oppe entusiasmen til en 5 åring og en 9 åring! De holdt ut lenger enn jeg hadde trodd de ville gjøre.
ANGKOR WAT: De fleste flokker seg her ved soloppgang, men så tidlig er vi ikke våkne, så vi slo oss til ro med å se det midt på dagen. Da var det også mindre folk der! Vi var faktisk alene akkurat her.
SELFIE: Til og med munker tar selfier når de er i Angkor Wat.
MANGROVE SKOG: Vi dro også på tur til Kambodsjas store innsjø, Tonlé Sap.
FARGERIKT: Båtene som tar med turister ut på Tonlé Sap, var store og fargerik. Vi fikk plass på en mye mindre båt.
HUS I VANNET: Det var spesielt å se hele landsbyen som sto på påler i vannet.
BÅTTUR: Å ta med guttene på båttur er alltid en god idé.
NYDELIG MAT: Maten i Siam Reaps pub street var helt fantastisk. Vi endte opp på en meksikansk restaurant som også hadde nydelig lokal mat!
VÅRRULLER: Jeg elsker ferske vårruller, og at de hadde dem i Kambodsja også, var bare himmelsk.
LOKAL MAT: Måten de presenterer maten på i Siam Reap gjør at maten er like god i munnen som den er for øyet!
ISTID: Før jeg i morgen skriver om alt som gikk galt i Kambodsja, særlig for stakkars Sebastian, så må jeg bare vise hvor glad denne gutten vanligvis er, særlig om han får is!