Vi kom oss nesten ikke ut av Mongolia

TOG-SELFIE: Sebastian koser seg på toget med å ta en selfie. Han var ikke like våken og blid når vi krysset grensen fra Mongolia til Kina.

– Det er et problem, sier grensevakten til oss og tar passene våre. 

Hun sier noe om at visumet vårt er gått ut, og at vi er i trøbbel. Vi påstår at alt er i orden, men møter bare et surt blikk før hun går avgårde med passene våre og de andre uniformerte vaktene som sto og hørte på.

– Hva skjer nå, kommer vi oss ikke ut av Mongolia, sier jeg forskremt til PK.

– Vet ikke, svarer han, og vi kjenner begge at stressnivået stiger og at svetten begynner å piple fram.

Hvem ringer vi til?

De neste minuttene sitter vi og diskuterer scenarioer. Hvem ringer vi? Ambassaden? Foreldrene mine? Hva er vi villige til å betale her, i forhold til å ta turen tilbake til Ulan Batoor for så å måtte finne nytt hotell, nytt tog og ordne med hotellet i Beijing?

Stridens kjerne er at det i vårt pass står at man må reise INN i Mongolia før en gitt dato. Datoen er nå passert, og grensevakten mener at vi måtte ha reist UT av landet før den samme datoen.

Kort frist for å fikse visum

Selvsagt skulle vi ha fått visum til Mongolia som ikke var så tett opp til reisedatoene våre, men med visumregler i Russland, Mongolia og Kina som tilsier at du kun kan søke om visum 3 måneder før du skal reise inn i landet, og at vi var ute av Norge en måned før vi ankom Russland, så hadde vi i underkant av to måneder til å fikse visum til alle tre landene. 

Alle ambassadene skal også ha passene våre en ukes tid, og man må ha avtale om når man kan komme til visumstedene for å få søke om visum. Kort oppsummert, det var bare så vidt at det gikk å få visumkabalen lagt i sommer før vi skulle dra! Derfor ble det til at visumet til Mongolia var så tett opp til innreise som mulig. 

KINESISK: Vi reiste fra Mongolia til Kina med et kinesisk tog. Det var ikke av samme standard som det mongolske torget vi hadde tatt tidligere.

Hva gjør vi?

Men nå var det feil altså. Det var ikke innreise som var viktig, det var utreise, og vi hadde ifølge grensevakta ikke papirene våre i orden.

Selv så jeg for meg overskrifter som «Norsk familie fengslet i Mongolia».

Vi ble enige om at vi måtte betale det det kostet, og så måtte vi gjøre alt vi kunne for ikke å måtte gå av toget. Vi fikk også alle mobiler opp på nett, og var klare til å ringe både foreldre og ambassade.

Men etter en time med svetting, kom grensevakta tilbake, og litt surt leverte hun passene tilbake og sa ok. OK? Ikke noe mer enn det?

Jeg kjente jeg hadde lyst til å hyle av glede når toget endelig rullet videre og vi forsto at vi var kommet inn i Kina!

VENTEROM: Sverre og Sebastian fikk tiden på venterommet til å gå med å se på iPad. Turte ikke ta noe særlig bilder der, siden vi var midt i kontrollsonen med tollere på hver side.

Kakkelakker og hele natta på venterommet

Etter det som virket som en lang kveld på den Mongolske grensen, kom vi endelig til den kinesiske grensebyen.


Der måtte vi ta med oss alt av bagasje og gå av toget.

Toget får nytt understell i Kina, for spor-bredden er ikke lik i Kina og Mongolia. 

Men nå startet den virkelige tålmodighetsprøven.

Vi var heldige og kom nesten først i køen inn til kinesiske immigrasjonsmyndigheter. Det var som å komme til en flyplassterminal hvor man skal igjennom sikkerhetssjekk og passkontroll.

Mens vi står med bagasjen på gulvet foran oss, og venter i kø, får minsten som er så glad i dyr, øyne på en kakerlakk. Så en til, og en til. Når vi begynner å se oss om på gulvet, så ser vi at hele gulvet egentlig beveger seg, for det kryr av kakerlakker!

Jeg prøver det jeg klarer å dytte dem unna bagasjen vår, for det frister ikke så mye å få dem oppi der.

TRANGT: Det er ikke store plassen man har til rådighet når man tar toget på den Trans-Mongolske jernbanen til Kina.

Grensevakten sirkler oss inn

Mens vi står der og venter, begynner en ung grensevakt å sirkle oss inn. Han går fram og tilbake flere ganger, og ser på oss.

– Hva er det nå, sier jeg til PK.

Heldigvis får jeg fort svar på det. Han ville rett og slett bare snakke med Sebastian.

– Very cute, sier han og stryker han på håret.

Jeg puster lettet ut, og så går alt på skinner gjennom tollen før vi blir plassert i et venterom med noen rader med stoler. Vi kaprer fire plasser, og finner roen. Kakerlakkene har vi blitt vant til, og egentlig er vi bare trøtt, for det er langt over midnatt.

Timene går, og midt i natten lager vi nudler siden vi fant en gratis samovar. Vi benytter oss av muligheten for å gå på «ordentlig» do, i forhold til de skitne togdoene vi har til rådighet ellers.

Flere med problemer

Jeg snakker med en nederlandsk familie som vi traff i ger-leiren vi bodde i, i Mongolia, og de forteller at de også hadde problemer med sitt visum til Mongolia. 

– You are in trouble, hadde grensevakten sagt til dem før de hadde tatt passene deres og gått. Så da var det i hvert fall to familier som hadde sittet på toget en times tid og bitt negler. Vi var altså ikke alene om den opplevelsen.

GOD TID: På toget hadde vi det hyggelig med å gjøre aktivitetsbøker med guttene, lese bøker og snakke med hverandre.

Tilbake på toget

Etter 5 timer er ventingen over i den kinesiske grensebyen, og vi kan gå inn i toget igjen. Vi er overtrøtte, og sovner med en gang toget ruller ut fra stasjonen.

Neste dag står vi opp tidlig, for å gjøre oss klare til å ankomme Beijing.

Landskapet utenfor vinduet har endret seg betraktelig fra de gresskledde steppene i Mongolia. Nå er det bratte fjell, trær og vann.

KINA: Landskapet i Kina er veldig annerledes de gresskledde steppene i Mongolia.

Skittent over alt

Jeg kjenner jeg er glad for at vi skal bo på et fint hotell i den kinesiske hovedstaden, for jeg begynner å ha fått nok av rensligheten på det kinesiske toget vi har vært på det siste døgnet.

For mens det mongolske toget vi tok fra Moskva til Ulan Batoor var relativt rent, hadde toaletter som fungerte og hyggelige damer som vasket hele tiden, så var det kinesiske toget vi tok siste etappen, utrolig skittent.

Det var kun menn som jobbet ombord, og de brydde seg ikke med å vaske. Det ble ikke fylt på toalettpapir på do, posene du skal kaste det brukte toalettpairet i var til enhver tid stappfulle, og det var rett og slett ikke like trivelig der. At toalettene til stadighet var tette eller ikke fungerte, gjorde ikke saken noe bedre.

Det virket også som at røykereglene på det kinesiske toget var noe slappere håndtert enn på forrige tog, for her sto folk og røyket i mellomgangene mellom togene, noe som gjorde at det stinket i hele vognen.

RETT PÅ PERRONGEN: Skittent vann fra bad og restaurant-vognen gikk rett ut på perrongen. Det var viktig å aldri stå helt ved siden av toget, for da kunne du få deg en uventet sprut.

Vi trenger penger

Vel framme i Beijing blir guttene og jeg stående midt på plassen foran togstasjonen med all bagasjen, mens PK legger ut på ekspedisjon for å finne penger. Han blir borte en evighet, for det viste seg å ikke være lett å finne en minibank som godtok visa der vi var.

Men det var bare å vente, for penger trengte vi om vi ikke ville gå mange kilometer til hotellet.

Etter å ha ventet nesten en time, og å ha blitt pekt på, smilt til og snikfotografert en haug med ganger, kom PK tilbake med penger.

KINA: Det er helt sykt hvor høye og hvor mange blokker det er i Beijing. På vei inn til den kinesiske hovedstaden var det blokker som dette hele veien inn til stasjonen. Det er nesten ufattelig hvor tett de bygger, og hvor mange som bor i byen.

Utnyttet et annet hotell

Vi endte opp med å gå til et annet hotell for å få dem til å bestille taxi for oss. Vi gikk nemlig feil når vi prøvde å komme oss til taxikøen, og når vi så hvor lang den taxikøen egentlig var, tenkte vi det var bedre å sitte litt for oss selv og vente til en taxi kom til oss heller. Noen ganger er det deilig å utnytte hoteller til å hjelpe seg.

Det var en uendelig deilig følelse å komme inn på hotellrommet i Beijing!

Vi var slitne, trøtte, sultne, og det var deilig å endelig ha sitt eget bad med dusj og do!

Jeg tar gjerne togturen en annen gang, men da skal papirene være i orden, og så vet jeg hva jeg går til.

Beate – 

ENDELIG FRAMME: Vi var superglade når vi endelig kom fram til Kina! Nå kunne liksom resten av jorden rundt-tusen starte!

Du vil ikke tro hva minsten klarte å gjøre i Mongolia!

Det regnet når vi ankom den Mongolske hovedstaden, Ulan Bator tidlig på morgenen etter å ha tilbragt fem dager på toget fra Moskva.

Trøtte og spente kom vi oss av toget med all bagasjen vår, og klarte heldigvis raskt å finne sjåføren som skulle ta oss med til en Ger-leir ute på de gresskledde steppene. Vi hadde heldigvis gått for alternativet med privatsjåfør, for da kunne vi stoppe der vi ville på vei til leiren.

Og stoppe ville vi, for hjelpes for en vei!

Offroad på de Mongolske steppene

«I Mongolia er det ikke så mange veier, det kjøres mest offroad. Veldig fascinerende. Det er asfalterte veier ut av Ulan Bator et stykke, så er det offroad», skrev hun som bestilte overnattingen i de tradisjonelle teltene i en mail til meg i forkant av reisen.

Og ja, offroad var det! Bilen var av typen Range Rover, og etter å ha kjørt en liten time på vanlige asfalterte veier, svingte vi plutselig ut på en gjørmete landevei. Landeveien ble fort til to stier som hjulene fulgte innover de grønne åsene hvor enorme dyreflokker med geiter, sauer, kyr og ikke minst ville hester, sto og beitet. Det var fascinerende, akkurat som beskrevet i mailen. 

– Stopp, jeg må spy

Men plutselig måtte vi benytte oss av muligheten for å stoppe, for en av guttene ble skikkelig dårlig av mangelen på veier. Det er gøy å kjøre berg og dalbane, men attraksjonene man tar i fornøyelsesparker varer som regel et par minutter. Nå varte det i tre timer!

Det var krappe svinger, humper i veien som gjorde at vi fikk magasug flere ganger, og vi deiset fram og tilbake i bilen. Vi krysset en elv etter at sjåføren hadde sjekket at ei eller annen propp var på plass ute på bilen, og at vi kom oss opp av alle gjørmehullene vi kjørte ned i, ja det er et under.

Det viste seg i ettertid at en annen familie ikke hadde vært like heldige som oss. De måtte faktisk ut og skyve sin bil opp fra et gjørmehull, og på bildene av de mannlige medlemmene av flokken etterpå så det ut som de hadde vært med på gjørmebryting.

Mens en av guttene sto ute og brakk seg, viste sjåføren meg en liten video han hadde filmet hvor de kjørte over en enda større elv enn vi akkurat hadde krysset. Han mente altså at elven vi hadde forsert var liten, for på videoen kom vannet helt over panseret på bilen, og nådde vinduet. Jeg tror ikke han forsto hvor redde de engelske turistene i bilen hans var, for mens han gliste bredt, hørte jeg litt av hvert fra baksetet. Kanskje like godt han ikke snakket annet enn mongolsk.

GER: Vårt telt. De røde flaggene kom opp i løpet av natten. Det var for å skremme bort fugler ble vi fortalt.

En litt spesiell picolo

Etter omlag fire timer i bil med spy, tissepauser, knasking på kjeks, og store naturopplevelser, kom vi endelig fram til stedet vi skulle overnatte. De hvite runde teltene lå nydelig til på en ås og så utover det urørte landskapet.

Vi stoppet i utkanten av leiren, og i stedet for å bære bagasjen vår opp til «hotellrommet» vårt, så satte de alt av bager på en enkel kjerre, og så begynte den enorme Yak-oksen å trekke vognen. Guttene var i hundre, og da de fikk sitte på med den spesielle bagasjetransporten bort til teltet var lykken komplett.

PICOLO: Mor var skeptisk, ungene euforisk. Å ha en okse som bagasjetralle, det hadde vi ikke opplevd før.

Enorme naturopplevelser 

Første kveld i teltet var det veldig vanskelig å varmeregulere geren. Enten var det bikkjekaldt, eller så var det som å være i en badstue. Geren hadde en stor ovn midt i rommet som ble fyrt med ved, derav vanskeligheten med varmen. For å lufte ut litt på kvelden åpnet vi døren når det var blitt mørkt.

– Kom ut og se, sier PK plutselig.

Ungene fikk på seg mer klær, for de hadde inntatt pysjen allerede. Hele familien tittet ut av teltet, og vi forsto fort hva han mente.

For med null lysforurensning fra teltleiren, og uten en by i nærheten, var det totalt mørkt ute. Nattehimmelen kom mot oss, og blinket i tusenvis av stjerner. Hele familien fikk med seg et kraftig stjerneskudd sammen, og vi fikk frysninger av den enorme opplevelsen det var å oppleve en stjernehimmel som kom så nært, nesten som å se en film i 3D. For stjernene var ikke langt unna, de var der rundt oss, som om at de slukte hele jorden. 

GER: Vår ger var nydelig pyntet i blå og orange.

Hva er det som er utenfor teltet?

Etter at guttene hadde sovnet, var det bare for oss voksne å krype under dyna også. Jeg lå lenge uten å få sove, og plutselig hørte jeg noen som pustet meg i nakken. Eller det føltes i hvert fall sånn. Så hørte jeg noe som gikk på taket. Er det en mus, eller er det en fugl tenkte jeg. Så ble det mer pusting, og jeg tenkte med gru på hvilke dyr det var som hadde begynt å interessere seg for akkurat vårt telt. 

Etter lang tid hørte jeg heldigvis smatting og at gress ble dratt opp fra bakken. Deretter kom et vrinsk. Jeg slo meg til ro med at det enten var de ville hestene som hadde kommet, eller så var det både hestene og en ku. 

Neste morgen var jeg oppe grytidlig, og siden jeg var veldig tissetrengt, slo jeg opp teltdøren ganske fort, og skulle beine avgårde til utedoen. Men da skvatt jeg skikkelig, for svaret på nattens pustemysterie ble fort løst. Jeg tittet rett inn i trynet på ei ku som så ut til å skvette litt hun også av mitt brutale leven på morgenkvisten.

Når vi er inne på do og badefasiliteter, så er det altså mangelfullt i en ger. De har en egen dusj-ger, og utedoen ligger et stykke fra teltene naturligvis. 

Men det vi fant ut etter å ha forlatt leiren, var at vi nok burde tenkt på å parfymere bakenden vår med myggspray, for i dagene etter besøket der, så klødde det litt hos oss alle. Alle hadde fått flere myggstikk der solen aldri skinner, og det var ikke veldig behagelig.

Ridetur og pil og bue

Av aktiviteter som ble tilbudt ved gerleiren, var badstuebading (det gadd vi ikke, for vi hadde jo tidvis vår egen badstue selv), man kunne dra på rafting på en flåte (det var det både for kaldt til, samt at vi ikke ville ta med en 5-åring på det), og man kunne dra på tur med Yak-oksen. Det siste hadde vi jo allerede gjort, siden bagasjen vår ble hentet av den.

Men det vi bestemte oss for å takk ja til, var en tur på hesteryggen. I Norge står hester i en stall, og det er ikke veldig mange av dem. Mens her fikk vi beskjed om at vi måtte bestille riding dagen før, for hestemannen deres måtte ut og fange hester.

Seriøst? Er det villhester? Ja, det var det.

Vi forsto at det selvsagt var noen hester som ble brukt når det var turister inne i bildet, men hestene sto altså ikke i noen stall, og man kunne se store flokker av dem trave rundt eller stå og beite på de langstrakte gresslettene uten noen form for gjerde rundt.

Jeg har kun ridd i det fri én gang tidligere. Det var i England på tidlig nittitall, og der endte jeg opp med skrekk for de store dyrene, siden min hest hoppet sidelengs ned en skråning.

Men nå var det bare å klistre på seg et smil og si ja, for guttene ville gjerne ri, og da var det bare å stille opp. Det ble en times gåtur rundt på steppene. Jeg trodde seriøst jeg skulle skli av hesten i den lille nedoverbakken vi gikk, og i oppoverbakken var det bare å holde seg fast så godt man kunne.

Guttene var fornøyd med at de gikk ganske mye lenger foran oss, for mor sa hele tiden, oi, og sakte, sakte, så han som holdt våre hester lo litt. (ja, det var en som holdt min og PKs hest, og en annen som satt med Sebastian på hesteryggen mens han holdt Sverres hest). På et tidspunkt begynte vår hestemann å synge, og jeg er usikker på om det var fordi han alltid gjorde det, eller om det var for å roe ned den nervøse dama han hadde med på tur.

Jeg var sjeleglad da jeg endelig kunne trå ned fra hesteryggen igjen, på en liten pent dekorert krakk som de hadde hentet til meg.

SPILL: Å spille spill med dyvebein var gøy syntes guttene. De holdt på en evighet med ei lita jente som bodde på campen.

Lek og moro

Selv om det var litt kaldt i Mongolia når vi var der, ble det mye tid ute i naturen. Vi prøvde å spille freesbie, men det blåste for mye. Vi skjøt pil og bue, men buen var litt stram, så guttene fikk det ikke helt til.

Guttene spilte et spill med noen mongolske unger i en større ger. Spillet var lagd av dyrebein, og de hadde det gøy med det veldig lenge.

KATASTROFE: Et bilde tatt rett før vi gikk på besøk til eieren av hestene og kyrne, og før Sebastian trynet i melkefatet…

Katastrofe!

En av dagene fikk vi tilbud om å bli med til hestemannens familie og se hvordan de bodde, og se hvordan de melket kyrne.

Vi gikk sammen med en annen familie dit, og ble invitert inn i den enkle geren. Det ble tilbudt flere lokale søtsaker, blant annet stivnet melkeskorpe eller noe tilsvarende. Det var ikke godis for norske barn for å si det sånn.

Jeg følte meg litt brydd med å sitte der hjemme hos hestemannen, for det er ingen tvil om at han og familien lever fattigslig materielt sett i hvert fall, sammenliknet med hva vi gjør, selv om han daglig får store naturopplevelser. 

For å spe på inntekten med å drive hester, melker han altså kyr, og fra melken lager han diverse produkter som han selger til gerleiren, om vi forsto det rett.

På den ene siden av inngangsdøren, fikk vi se store melketrau med diverse melkerelaterte varer oppi. Et enormt trau hadde en gul hinne på seg, og jeg mintes å ha sett denne hinnen av syrnet melk eller noe sånt, i frokostsalen tidligere.

Men det er altså på vei ut av teltet hans at katastrofen er et faktum. For på vei ut, klarer minstemann å snuble i noen poser som står ved døra, og før jeg vet ordet av det, så ligger gutten med hele hånda helt opp til skulderen, plantet godt ned i nevnte melketrau.

Det sprutet melk over alt, den syrnede hinnen på toppen var nå i småbiter og lå ikke lenger som en hinne, og minsten var gjennomvåt og dryppet av gammel melk.

For ikke å snakke om hva han LUKTET!

Han gråt, vi voksne var fortvilet, og guiden vår som var med forsto nesten ikke hva som hadde skjedd. Men når de så hvor fortvilet han var, så var det ikke annet å gjøre enn å avfeie det hele som et uhell, og vi fikk ikke lov til å betale for det eller gjøre opp på annen måte. (Jeg tenkte for meg selv at nå var vel en hel ukes fortjeneste ødelagt, men guiden avfeide at vi skulle erstatte noe)

PÅ BESØK: I mangel av bildet av katastrofen, så er her guttene før vi gikk inn på besøk.

Vaske klær i ger-telt

Så etter å ha sett melking av kyrne til hestemannen og klappet noen kalver, så var det tilbake til leiren. Jeg innså at minstens klær virkelig trengte en vask, for de luktet nå så surt at jeg ble kvalm. Det luktet rett og slett spy.

Damene i leiren forsto problemet, og kom opp til meg med et vaskefat (en stor balje), og en enorm termos med varmt vann. Så var det bare å vaske klær mens man satt på gulvet i teltet. Heldigvis tørket klærne fort etterpå, for i teltet var det jo badstue-temperatur.

TELT-LIV: Det var luksustelt vi bodde i. Ikke mye enkle kår her, selv om det ikke bar dusj og do i teltet.

Hompete retur

På returen fra leiren var vi nok en gang glad for at vi hadde egen sjåfør med god bil. Det humpet og var nok en gang som å være på en flere timer lang berg og dalbane. En av gutta ble syk på nytt, og jeg følte at bilturen aldri endte. Vi kjørte på «motorveien» på vei inn til byen, men den veien som var like trafikkert som E18 fra Sandvika til Oslo, var like humpete som en kjerrevei på et jorde etter flere dager med regn.

ENORM: Statuen av Djengis Khan er enorm. Gøy at man kunne gå opp i den.

Djengis Khan

Vi stoppet på Djengis Khan statuen på vei hjem. Det er verdens største statue av mann til hest, og man kan gå opp i hestens mane. Det var gøy å gå opp der, og rart å endelig besøke den, for det var en av de tingene vi hadde tenkt på forhånd at det MÅ vi gjøre. 

HELT: Djengis Khan der han troner på sin hest utover de Mongolske steppene.

Noen timer på hotell

Før vi kom inn til Mongolias hovedstad, Ulan Batoor, som vi skulle overnatte i til dagen etter, så måtte vi bytte bil, for vår mann hadde ikke lov til å kjøre sin bil i byen ble vi forklart. Merkelig.

Vår nye sjåfør hadde visst ikke fått alt av info fra forrige sjåfør, for når vi nærmet oss byen, så spurte han hvor vi skulle.

Hotellpapirene lå igjen i forrige bil, så kaoset var komplett. Vi kom oss heldigvis til rett sted til slutt, for når han begynte å nevne opp hotellnavn, så hørtes ett plutselig rett ut, og jeg sa bare kjør oss dit.

Etter mye om og men, kom vi fram til et enormt hotellrom, som egentlig var en leilighet på 70 kvadrat. Med to soverom, to bad, stue, kjøkken, gang og VASKEMASKIN, var det bare én ting å gjøre! Vi måtte vaske klær!

Etter å ha vært 5 dager på toget og to netter i telt, hadde vi ikke et eneste rent plagg igjen.

Vi kom inn på rommet vårt sent på ettermiddagen, og skulle avgårde med toget til Beijing før fuglene sto opp, så da var det bare å begynne å vaske!

Kjørte 3 maskiner med klær, og siden det ikke var noen tørketrommel der, og helt sikkert at klærne ikke ville tørke på noen få timer, så var det bare å ta fram hårføneren og begynne å blåse!

Jeg sto på badet og tørket klær til klokken 3 på natten, og kl 6 var det bare å stå opp for å få i seg litt frokost før toget skulle gå!

Var ikke mye vi fikk sett av Ulan Batoor, selv om PK fikk gått seg en kort tur ut mens jeg la guttene.

Men klærne ble tørre, og vi kunne dra videre til Kina nydusjede og med rene klær!

Beate – 

SOM DE LOKALE: Vi fikk lov til å låne none lokale klær mens vi var der. Skikkelig gøy å gå rundt å føle seg litt mer innfødt for en kort stund.
LOKALE KLÆR: Det var skikkelig fine drakter, og de var godt utstyrt med skikkelige sko til
RIDETUR: Her står en av bestemennene og venter på at vi skal bli klare for ridetur. Vet ikke om jeg ble klar i det hele tatt. Var bare glad når jeg gikk av igjen. Men nå har jeg gjort det! Jeg har ridd på villhester!
SAMHOLD: Når man kun har hverandre å leke med, oppstår et veldig spesielt vennskap. Guttene har blitt veldig nært knyttet til hverandre den tiden vi har vært på reisefot.
OKSETUR: Sebastian løp til oksetransporten hver gang han så de var ute og gikk. Han fikk selvsagt sitte på med de lokale ungene.
DYREVENN: Sebastian elsker dyr, og var ikke redd for å gå bort til den store oksen.
VENNER: Vi ga de små jentene som bodde i ger-campen, hvert sitt pannebånd fra Norge. Det likte de godt.
VILLE DYR: I solnedgangen var det ekstra spesielt å gå ute og se på dyrene som beitet.
SENG: Sverre var fornøyd med den flotte sengen han fikk. Visst var den hard, men den hadde gardiner, og det ble som et lite eget rom.
RESTAURANT: I den største Geren var det restaurant hvor vi spiste alle måltider. Maten falt ikke helt i smak hos de minste, men sultet gjorde de ikke.

Slik er det å reise med den Transsibirske jernbanen

Lukten av olje og en ukjent matlukt fyller neseborene. Ørene tar inn en irriterende dunkelyd i tillegg til de mer velkjente lydene av toghjulene som treffer skjøtene i jernbaneskinnene. Kroppen deiser litt ekstra fram og tilbake siden jeg ligger på luftmadrass oppå de ellers så harde «madrassene» resten av familien ligger og sover på. 

Jeg får ikke sove. Første natt på toget jeg har gledet meg sånn til har endelig startet.

Jeg kjenner at jeg er årvåken der jeg ligger. Som en hauk følger jeg med på alt som skjer. På små stopp underveis, på noen som går av og på toget. Det føles veldig rart å endelig ligge her, endelig være på vei. 

For selv om vi allerede har vært på reise noen uker, er det dette vi har ventet på! Å få ta toget fra Moskva til Mongolia i fem døgn uten stopp.

Alene på toget

Klokken 23.30 sto vi nesten alene på perrongen i Moskva. Toget som skulle være hjemmet vårt de neste dagene sto klart til å ta oss imot i den litt friske sommerluften i den russiske hovedstaden. Vi var spente, litt trøtte, men klare. Nå skulle det endelig skje. 

På perrongen sto to velkledde hyggelige damer som jobbet på toget. Den ene viste oss inn til vår cupé, hvor fire senger dekket det meste av rommet. 

Selv om det ikke var noen andre som gikk på samtidig som oss i vår vogn, så stresset vi litt. Vi bykset rundt med bagasjen, visste ikke helt hvor vi skulle sette alt vi hadde med oss, for plassen vi skulle bo på var knøttliten.

Noe fikk plass under de nederste sengene, mens småsekkene ble plassert på en hylle over inngangsdøren. Vi konstaterte at vi fikk plass til alt vi hadde med oss. Det var en lettelse. Jeg var også lettet over å se at det var lås på døren, for det hadde jeg fryktet at det ikke var.

Sverre ble også veldig glad når han oppdaget at det var en stikkontakt under bordet! Vi er reddet!! Vi har strøm til ipader og mobiler, så da vil turen gå fint uansett, tenkte vi voksne.

Fem minutter på midnatt rullet toget ut fra stasjonen. Sengene var reid opp, luftmadrassen blåst opp, og guttene falt fort i søvn.

Ble godt kjent med hun som jobbet på toget

Den første natten og store deler av første dagen, var vi helt alene i vogn nummer 2. Det var deilig i forhold til at vi hadde toalettet for oss selv, men også litt rart. Men vi fikk god kontakt med hun som hadde ansvar for vår vogn, en dame fra Mongolia som ikke snakket engelsk. Ved hjelp av tegnspråk fikk vi hjelp til det meste vi lurte på i starten.

Etter noen stasjoner rydde det på med folk, og den fredelige idyllen var brutt, men det var gøy å endelig få noen naboer. 

Vi ble kjent med en morsom australsk mann, en koselig ung guide fra Mongolia som snakket perfekt engelsk, og et australsk par som inviterte oss på besøk når vi kommer til Australia. Det flyttet også inn en merkelig engelsk familie som lusket rundt, nesten ikke sa et ord, og som klarte det kunststykket å vaske klær på toget og henge opp alt de hadde på snorer inne i sin cupé. Alltid hyggelig å se andres truser og sokker til tørk..

Selv gikk vi rundt i mer eller mindre de samme klærne på hele turen, og på et punkt kommenterte vi at det er rart hvor fort man tenker at det er helt ok å ikke ha tilgang på dusj. Hjelpes! Men vi gjorde i hvert fall vårt lille lokum om fra senger til sitteplasser hver dag, noe ikke alle gjorde. Å sitte på skikkelige togseter var betraktelig bedre enn å sitte i senger uten ryggstøtte.

Fikk ikke sett stasjonene

Vi bodde i den tredje siste vognen på toget, noe som var litt kjipt hver gang vi kom inn på en stasjon, for toget var enormt langt, og vi havnet nesten i ytterkant av hver eneste stasjon vi kom til. Det var derfor langt å gå til de små kioskene man kunne benytte på noen av stedene vi stoppet. Ikke turte vi å gå alt for langt heller, for det var alltid litt uvisst hvor lenge vi skulle stå på stasjonen, og man MÅTTE gå inn igjen på toget på sin egen vogn ble vi fortalt. 

Den engelske familien i vogna vår ble borte på et tidspunkt, og hadde ikke kommet inn til vår vogn igjen da vi rullet videre, og da var det full krise i vognen. Men de hadde heldigvis kommet seg på toget lengre fram, til både guiden og den mongolske vogn-damens lettelse.

Men å ikke se hele stasjonen, betydde at mange kiosker gikk oss hus forbi, og vi fikk ikke alltid kjøpt noe. Noen ganger var vi på stasjonen midt på natta, og da var kioskene stengt uansett. Derfor måtte vi nøye oss med det vi hadde kjøpt på matbutikken i Moskva.

Nudler, nudler og atter nudler

Vi hadde kjøpt 30 pakker nudler, slik at vi vi hvert fall ikke skulle gå tom for mat på turen. Vi turte ikke belage oss på at hverken vi voksne eller guttene ville like maten i restauranten på toget, for den hadde vi hørt litt av hvert om.

Og med rette. Vi testen restauranten første dagen, og det var skikkelig skuff! Det mongolske toget vi tok, hadde med seg en russisk restaurantvogn. De som jobbet der var kjempehyggelige, men maten, vel den var ikke noe å skryte av. Relativt dyrt var det også. 

Vi kjøpte biff stroganoff som vi bare så vidt klarte å spise, brødet Sebastian ville ha var like hardt som en murstein, men pannekakene (om du fikk dem til ikke å dynke dem i kondensert melk), var ok. Det var hyggelig å sitte litt i restauranten, men vi konkluderte med at vi heller foretrakk våre egne medbragte nudler.

Så da ble det altså nudler til frokost, lunsj og middag på nesten hele turen!

Gratis mongolsk mat

Men det ble ikke bare nudler på oss! De utrolig hyggelige mongolske damene som jobbet på toget, kom stadig innom og sa hei, og siden vi hadde vært alene med dem første dagen, så hadde vi fått så god kontakt, at de flere dager kom innom med mat til oss!

Første dagen fikk vi servert noe som smakte veldig likt risengrynsgrøt! Til og med guttene likte det! Dagen etter sto dumplings på menyen, med pannekaker til dessert.
Nest siste dag var jeg på besøk hos det australske paret som alltid stoppet hos oss på vei til restauranten. De hadde med seg sin egen lille kaffemaskin, og inviterte derfor på kaffe. Det smakte så utrolig mye bedre enn pulverkaffen PK og jeg hadde med fra Moskva.

På vei tilbake fra kaffeslaberaset noen vogner fra oss, la jeg merke til at hver av damene som jobbet der, lagde forskjellige ting. Noen lagde kjøtt, andre lagde brød, to stykker lagde forskjellige grønnsaker.

Det var først et par timer senere at jeg forsto hvordan all maten vi hadde fått til nå av de mongolske damene ble til. De lagde avanserte retter ved å samarbeide om å lage en liten komponent hver til retten, og så møttes de for å samle alt til en rett og dele det!Genialt! Og på den måten ble vi denne dagen servert to nydelige skåler med lapskaus med brød til!

Men skal du ta den transsibirske, så sats på å ta med deg alt du trenger av mat for turen, samt kaffe og dopapir! Vi hadde i tillegg med oss ketchup, kjeks, brødskiver til de første par dagene, syltetøy og Nutella, og på dette overlevde vi helt fint!

Kaldt og varmt, lyst og mørkt

Selv om de mongolske tog-damene var veldig hyggelig, så var det også opp til dem hvordan du hadde det på toget! De bestemmer nemlig alt! ALT!Inne hos seg selv har de kontrollpanelet til alt av lys og varme, og det er rart hvor viktig slike ting er når du lever på knøttliten plass.

En natt var det så varmt i cupeen, at jeg sto opp og gikk bort til damen og pent ba henne skru på airconditionen. Det samme spurte vi om en annen gang da temperaturen i vårt lille lokum var på kokepunktet. Da ble det heldigvis litt kaldluft å få, før damen vår tydeligvis syntes at det var kaldt nok, for så var det stopp på frisk luft igjen.

Vi levde de første to dagene i troen om at de små lysene over hver seng ikke virket.

Med to barn i cupeen, ble vi voksne derfor sittende i stummende mørke to kvelder etter at ungene hadde sovnet, for vi ville ikke ta på det fluoriserende taklyset.

Men plutselig en dag virket de små lampene. Det viste seg at guiden ved siden av oss hadde spurt om damen vår kunne skru dem på!

Når vogn-damen din virkelig fryser… 

Men det toppet seg når vi endelig var på vei inn til Mongolia! Været hadde blitt kaldere ute, og vi pustet lettet ut, at vi ikke trengte aircondition som gikk av og på etter damens velbefinnende….helt til det plutselig ble veldig VARMT igjen!!

For når temperaturen endelig hadde blitt levelig, så hadde damen skrudd på VARMEN!! 
– Kødder du!!? Er varmovnen på, nesten roper jeg ut når PK kommenterer at det vi har brukt som hylle for alt av ipader og mobiler, nå står og spyr ut varme!

Jeg nevner det til den engelske merkelige familien, som også sitter og vifter med noen ark for å få luft. Det er den første samtalen vi har på turen, men de blir helt oppgitte de også når de forstår hva som plutselig har skjedd.

Jeg tror de må ha snakket med sin mongolske hyggelige guide, for plutselig gikk varmen bort igjen like fort som den hadde kommet.

Bursdag på toget

Midt i togturen hadde PK bursdag! Vi feiret med å henge opp ballonger i øverkøyene, og kjøpte is på en stasjonen. Det ble også gave i form av et par sokker og litt godis. Guttene tegnet hver sine kort, og to av togdamene sang bursdagssangen til PK når de forsto hva vi feiret.

Skummel grenseovergang

På vei ut av Russland fikk vi så vidt med oss at stasjonen var full av militære kjøretøy på togvogner før de som jobbet på toget kom rundt og trakk ned alle rullegardinene på toget.

Vi følte oss litt fanget. Fikk ikke gå ut av rommet, fikk ikke se ut, og toalettene var stengt.Plutselig kom det en fyr inn i cupeen vår og begynte å skru ned flere takplater før en annen inspektør klatret opp og lyste igjennom hele taket!

Så var det sjekk av pass, stempling ut av Russland, stille kjøring over grensen til Mongolia med takplatene nede, og så inn i Mongolia.

Vi turte ikke ta fram kameraet på grenseovergangene, så her er et smilebilde av guttene heller

Skruing av takplater

Ny runde med sjekking av bagasje, tak og pass, før PK fikk beskjed om at vi kunne skru takplatene opp igjen..

PK fikk låne verktøy, og klatret opp og skrudde igjen alle skruene på takplatene, og når vi endelig rullet videre, så sier vi nesten i kor: – Den irriterende lyden er borte!!

Så det var altså en løs skrue i takplatene som hadde forstyrret nattesøvnen vår i 4 dager!

Dagen etter måtte vi stå opp grytidlig, for klokken 7 rullet toget inn på stasjonen i Ulan Bathoor, og vi var framme i Mongolia!

Turen gikk forbausende raskt, og vi kunne nesten ikke tro at vi hadde overlevd med to gutter på toget i nesten 5 dager! Dagene hadde gått fort med matlaging, lesing, iPader, snakking og utforsking av stasjoner. Vi fikk ikke en gang tid til å spille alle spillene vi hadde med oss! 

Det deiligste med turen var vel egentlig at det å være på reise har blitt en ny ting. Å ta toget er avslappende, og ikke stress, og guttene spør ikke lenger «hvor lenge er det igjen?»

Beate – 

RESTAURANT: Vi var innom restauranten kun én gang på turen. Guttene likte ikke maten, og vi kunne styre vår begeistring, så da var det avgjort.
FØRSKOLE: Sebastian var glad for å kunne lære om bokstavene i den fine førskoleboken sin.
SKOLE: Sverre går i 4. klasse nå, så han måtte fram med engelskboka.
SKOLE: Sverre går i 4. klasse nå, så han måtte fram med engelskboka.

Vårt møte med Moskvas politi

Rapport om protester, arrestasjoner og totalitær politikk. En intens norsk reporter i et hotellvindu med utsikt mot den kjente kirken med de fine kuplene på den røde plass. Det bildet jeg fra tidligere har hatt på Moskva er akkurat slik. Politikk, demonstrasjoner, menn i maktposisjoner og ellers sure folk godt pakket inn i vinterklær.

 Selv om St. Petersburg ble en fantastisk opptur og en veldig god opplevelse, kjente jeg litt på det at vi skulle til byen som er litt for ofte i det norske mediebildet. Bare dager før vi skulle dit, var det på nytt demonstrasjoner der. Denne gangen i forkant av et lokalvalg hvor flere kandidater ble strøket fra listene og ikke fikk stille til valg.

 Lattermildt politi

Med alle disse tankene om opprør i hodet, var det litt ekkelt når vi kom opp fra T-banen på vei til den røde plass. For rett foran oss sto to store biler som tydeligvis tilhørte opprørspolitiet. Rett ved bilene sto flere politi fullt uniformert.

– Hva gjør vi, sier jeg til PK litt nervøst.
–  Vet ikke, får jeg til svar.

Det virket ikke som om at noe var på gang, men for å være sikker, bestemte jeg meg for å gå bort til politiet og spørre om vi burde holde oss unna området.
 Jeg prøvde på engelsk ved å formulere meg på flere måter, men lovens lange arm i Moskva, så ikke ut til å forstå et kløyva kvekk av hva jeg sa.

Til slutt sa jeg «spasiba» (i håp om at det var takk) og så bukket og takket jeg. Da begynte den ene betjenten å flire. Ut fra kroppsspråket, så det ut til at han sa noe som: «du sier takk, men du har jo ikke fått hjelp til noe». Resten av gjengen der begynte også å le, og til slutt sto hele gjengen og lo så godt, at jeg tenkte da er det vel ikke noe fare, for de ville vel aldri stått her og ledd så godt av en simpel turist fra Norge, om det skulle være planlagt noen store demonstrasjoner her de neste timene.

En innpakket plass

Etter møtet med politiet gikk vi rett inn til den røde plass. Den vanligvis så enorme plassen, var skuffende nok pakket inn i enorme stillas. Plassen ventet storinnrykk av militærkorps fra hele verden, for den kjente konsertserien Militær Tatoo, skulle avholdes etter at vi hadde forlatt byen.

 Store tribuner og avstengte områder, gjorde at folkemengden som var der ble presset sammen på et trangt fortau. Men når vi endelig kom ut fra plassen på andre siden og snudde oss opp mot kirken med de mange fargerike kupplene, så kunne jeg ikke annet enn å bli imponert!

Tenk, endelig var vi her! Vi fikk kanskje ikke sett så mye til plassen, men kirken var der! Og den var intet mindre enn fantastisk!

 Vi tok de obligatoriske bildene på nedsiden av Vasilij-katedralen som det fargesprakende bygget heter, før vi gikk opp til kriken igjen og leste litt mer om den ved inngangsdøren. (Vi har jo litt skole på veien, så da blir slike ting viktige). Vi fant ut at kirken ikke er én kirke, men består av hele 10 små kirker, hver med sin egen kuppel!

 Vi tittet bort til Kreml, snakket litt om politikk med guttene, og konstaterte at vi kom 10 minutter for sent til å gå inn og se Lenin som ligger balsamert på æreskirkegården på den røde plass.

Bolshoi teateret i Moskva.

Bolshoi teateret

Vi gikk heller bort til Bolshoi teateret som ikke ligger langt unna de andre praktbyggene. Hadde vi vært på voksen-tur uten barn, er det helt klart at jeg hadde prioritert å få med meg en ballettforestilling her. Jeg er veldig glad i opera og klassiske forestillinger, og Bolshoi balletten i Moskva er jo verdenskjent.

 Men balletten var på turné, og vi var på familietur, så det får bli neste gang.

 Utenfor teateret var det en nydelig fontene som gjorde guttene glade. Skulle tro vi hadde kommet til en fantastisk lekeplass, for de brukte nesten en time med å leke med vannet der. Vi andre to var godt fornøyd med underholdningen guttene hadde funnet seg, og det ble en nydelig dag i sentrum av Moskva.

På bukseshopping alene i Moskva! Jeg fant jeg fant! Så glad blir man da!

Buksekjøp

Dagen etter tok vi livet med ro. Jeg trengte ny bukse, siden jeg hadde klart å ødelegge den jeg hadde med meg, så jeg la ut på tur alene til et lokalt kjøpesenter for å handle. Heldigvis fant jeg ei bukse på en skikkelig kjerringbutikk, men det gjorde jo ikke noe at resten av butikken var beregnet for russike bestemødre, om jeg fant ei bukse som satt perfekt!

 Brukte også lang tid på å lete etter en bursdagsgave til PK som skulle feire dagen sin på toget mot Mongolia. Etter å ha trålet alle butikkene der, ble det ett par sokker og en pose godis. Ikke veldig eksklusivt akkurat, men vanskelig å kjøpe noe når man egentlig ikke vil ta med seg noe ekstra bagasje.

Vi spiste nydelig mat på den lokale restauranten rett over gaten for der vi bodde. Vi hadde spist der dagen før, og fant ut at det bare var å gå tilbake på samme sted. De hadde brød fylt med smeltet ost som en siderett, noe som smakte helt himmelsk!

PK på tur alene for å se Lenin. Den mannen kan det med å ta selfier!

Lenin og vakker T-bane

Dagen vi hadde ventet aller mest på, avreisedagen til den Trans-Mongolske jernbaneturen vår, kom veldig fort. Avreisetiden var fem minutter på midnatt, så vi hadde god tid siste dagen.

 Ungene ville ikke se en utstilt død mann (Lenin altså), så PK dro alene for å få med seg den tidligere Sovjet-lederen mens jeg og guttene ble igjen på hotellet.

 Gutta lå klistret til ipadene og så på Youtube, for det ville jo bli mange uker før de kunne se på videoer der igjen. (Uten internett på toget, i Mongolia og i Kina er Youtube sensurert).

 PK fikk også med seg flere vakre T-banestasjoner på veien til Lenin, noe jeg hadde savnet å se når vi var i byen tidligere. Men man kan jo ikke få med seg alt.

 Tiden på hotellet gikk kjempefort, og før vi visste ordet av det var det bare å bestille taxi og dra til stasjonen.

Stalin-statuen utenfor æreskirkegården.

Togturen med stor T

Vi lurer litt på hvor kjent den transsibirske jernbanen er i Russland, for ingen av de som jobbet på hotellet hadde hørt om den. Noe tog til Mongolia visste de heller ikke om, så det ble litt utfordrende å finne rett togstasjon når vi bestilte taxi.
Men vi kom fram, og vi fant toget!

 Moskva var en flott by! Nok en gang måtte vi begrave fordommene våre om hvordan russerne er, vi møtte hyggelige folk over alt, og selv om det var vanskelig å forstå om det som skjulte seg en restaurant, en skobutikk eller et apotek under de mange skiltene med kyrilliske bokstaver, så fant vi fram, og vi drar gjerne tilbake!

Beate –

PÅ METROEN: Vi ble så utrolig glade for den teksten øverst på glasset her. Men vet ikke helt om vi kan si at påstanden var helt korrekt, men vi fikk nå kjøpt billetter.
RUSSER-LUE: I en av bodene på den røde plass, fant Sverre ei kul lue som i hvert fall jeg mener er ei skikkelig russer-lue. Men den ble ikke med oss hjem denne gangen.
MMMM…MIDDAG: Nydelig mat på den lokale restauranten vår. Det er ikke pizza på bordet, men et lokalt brød med ost. Smakte himmelsk!
PAVLOVA: Kunne ikke dy meg når jeg så at det sto Pavlova på dessert-menyen. Den var faktisk så stor at den helt fint kunne deles på 4, og vi alle fikk et stort stykke med «17.-mai kake».
JEG VIL OGSÅ: Når minsten sier at han også vil ta bilde, så sier mor ja. Han spør også om jeg synes bildene hans blir bra, og selvsagt synes jeg det! Så da må de jo vises fram! FOTO: Sebastian 5 år.
GLAD GUTT: Selv om han noen gager kan bli kjempetrøtt og lei av å være på tur, så lever vi for disse øyeblikkene! Et smil som dette redder alltid dagen!
LEKEPLASS: En slik fontene er som et himmelrike for et par gutter på tur! De lekte her en evighet mens vi satt på en benk rett ved og passet på.
VANN ER GØY: Ingen tvil om at vann er noe som fenger barn i alle aldre.
SELFIE: Ta noen bilder da når du drar ut, sa jeg til mannen når han dro alene for å se Lenin! Han kom tilbake med noen herlige selfier som jeg lo godt av! Her vil han vise at han var på en av de flotteste metrostasjonene i Moskva!
METRO-KUNST: Det ble kun PK som fikk med seg de vakreste metrostasjonene i Moskva. Vi andre så kun vanlige stasjoner. Litt skuff, men fint at mannen fikk sett dem!

Kostyme-gøy, regn og tsar-egg i St Petersburg

Høydepunktet i St Petersburg, var når guttene plutselig ble til små tsarer!

– Jeg ser ikke navnet vårt noen steder, gjør du? spør jeg PK.

– Nei, det ser ikke ut som de har sendt noen taxi, får jeg til svar, og det er vel bare å konstatere at vår planlagte enkle inngang til Russland ikke har funket.

For er det en ting vi har lært fra tidligere reiser, så er det at det lønner seg å ha planen klar for hvordan man skal komme seg fra togstasjonen eller flyplassen når man kommer fram til en ny destinasjon. Da blir opplevelsen med å komme til et nytt sted så mye bedre. Og vår plan i St Petersburg var å få hotellet til å sende oss en bil, det koster som regel ikke mye mer enn å finne en egen taxi

RUSSLAND: Spente og trøtte etter å akkurat ha ankommet hotellet i St Petersburg.

Grudd oss til Russland

Det er ingen hemmelighet at vi grudde oss litt til å ankomme Russland. Jeg spesielt, var vel rett og slett litt redd for hva vår nabo i øst ville bringe av opplevelser, og jeg hadde vel noen fordommer om hvordan russerne er – trauste, litt bryske og ute for å lure eller svindle meg.

De fordommene skulle vise seg å være helt feil!

Når vi fikk konstatert at sjåføren vi hadde bestilt fra hotellet ikke dukket opp, var det bare å ta fram plan B med en gang. PK måtte finne minibank, jeg passet unger og bagasje.

Mens PK måtte lete i flere kvartaler rundt togstasjonen etter penger, klarte jeg å forhandle en god pris med en annen sjåfør som hadde motsatt problem av oss – gjestene hans dukket ikke opp.

ST PETERSBURG: På vei til Vinterpalasset gikk vi forbi flere fantastiske steder. Byen er bare rett og slett vakker, og har nydelige bygninger i pastellfarger nesten hvor enn du snur deg.

Guidet tur

Den unge mannen jeg hadde kapret til å kjøre oss, viste seg å være helt rett valg. Han jobbet som sjåfør på si, men egentlig var han guide i St Petersburg, snakket flytende engelsk, og viste stolt fram hele byen sin på vei til hotellet som lå på andre siden av byen.

Han kom med alt fra restauranttips til tips om hva vi burde se og når vi burde dra dit. Tips til steder ungene ville like seg, og hva vi burde hoppe over av ting. Vi fikk også innføring i historien til flere av stedene. Trafikken sneglet seg avgårde, derfor ble det god tid for sjåføren til å fortelle alt han ville si om byen.

VINTERPALASSET: Bildet klarer på ingen måte å gjengi hvor enormt dette bygget er!

Store avstander og enorme bygg

Vi hadde vel ikke helt forstått hvor stor St Petersburg egentlig var, før vi satte på trikken som kjørte midt i de enorme gatene i den tidligere russiske hovedstaden.

Russerne liker tydeligvis store monomentale bygg når de først setter opp noe. Den påstanden ble i hvert fall bekreftet når vi rundet et hjørne og den enorme plassen foran Vinterpalasset åpenbarte seg.

For her snakker vi enormt! Tsarenes tidligere residens er lett å kjenne igjen med sin grønne og hvite fasade i barokkstil, men det du ser på bilder, kan på langt nær si noe om hvor gedigent det gamle palasset er!

Palasset inneholder i dag deler av kunstmuseet Eremitasjen, og er vel russernes svar på Louvre, for de som er mer kjent med Frankrike enn Russland.

REGN: Jakkene klarte absolutt ikke å holde oss tørre når himmelen åpnet seg i St Petersburg. Vi var søkkvåte fra ytterst til innerst, og fikk tidenes tørkejobb når vi kom tilbake på hotellet.

Regn

Vi hadde på ingen måter planlagt å gå inn i det kolossale museet, for selv om det er et must på alles lister når de er i St Petersburg, er det altså ikke på toppen av en småbarnsfamilies liste når man besøker byen.

Vi nøyde oss med å se på herlighetene på utsiden, men ble faktisk litt skuffet, for været gjorde at alt av bilder ble helt grå, og før jeg hadde konstatert at nei, her var det bare å glemme å få noen blinkskudd, så kom altså første dråpe fra oven, og før vi visste ordet av det, så bøttet det ned!

Det høljet, for å si det mildt! På vei hjem var vi allerede på et par minutter blitt så våte, at det ikke var noen vits i å sette seg ned noen steder, eller å finne en taxi, så vi labbet hjem i regnet, og faktisk ble det noe vi fortsatt snakker om, for så gjennomvåte har vi aldri vært før!

Det er rart hvordan noen uforutsette opplevelser kan ende opp med å bli dagens høydepunkt.

Små tsarer i parken

For min del, ble en liten tur i parken ved Sommerpalasset det jeg husker aller best fra St Petersburg.

Jeg har to gutter som liker å kle seg ut, så når vi gikk forbi noen som leide ut kostymer i barokkstil i parken der, så var guttene med på notene med en gang, og stilte seg i kø for å bli kledd opp i noen fantastiske velur jakker og bukser. De fikk til og med passende sko og hatt på før de kunne vandre rundt i parken som ekte rojale smågutter.

FABERGÉ: På Fabergé museet kunne man studere de fantastiske eggene og flere andre gjenstander som var i tsarfamiliens eie. Her er det som heter «Coronation egg».

Fabergé egg

For oss voksne i familien var det særlig én ting vi ikke kunne dra til St Petersburg uten å få med oss, nemlig å se Fabergé-eggene.

Ni av eggene som ble lagd til de to siste tsarene i Russland, Alexander III og Nicolas II, står nå på utstilling i et overdådig museum i St Petersburg, sammen med en enorm samling av andre personlige gjenstander dekorert med både gull, sølv og edelstener.

Problemet er bare at stedet er et slikt sted hvor det er forventet at man vandrer rundt som om at man er et snikende ullteppe som ikke lager lyd. Man må ikke lage lyd, ikke løpe, og for guds skyld ikke TA på en eneste ting!

Du kan tro vi hadde hendene fulle med å passe på særlig den minste i familien, som både var litt sliten og hadde litt lavt blodsukker når vi var der…

Mens mor i familien ville ta bilder av det meste, hadde far evig nok med å holde små barnehender unna de store glassmontrene med de imperiale skattene inni.

Vi byttet selvsagt på hvem som var vakt, og når vi sto ute på gaten igjen etterpå var det bare å konstatere én ting: Det stedet var IKKE et sted å ta med barn, og nei, vi fikk ikke med oss halvparten av det vi hadde lyst til å lære mer om mens vi var inne der.

Men vi har vært der, vi har sett eggene, og når vi drar tilbake til byen på kjærestetur en annen gang, så drar vi nok innom der på nytt!

ISAK KATEDRALEN: Sebastian ville vise at han kunne flere fingertriks mens vi sto utenfor Isak Katedralen. Vi var på vei til Vinterpalasset, så vi gikk ikke inn i det massive bygget hvor man også kan gå opp rundt kuppelen og se på utsikten over byen.

Pakketur neste gang

St Petersburg er en så enorm by, med så mange museer du har lyst til å se om du bare er litt interessert i kunst eller historie, så dette er byen du helt fint kan dra på organisert tur til, og bare bli busset rundt. Ikke ofte jeg sier det, men her tenkte vi begge at det hadde vært en god idé. Buss med guide eller audioguide over alt, så hadde nok St Petersburg vært enda bedre enn den var.

Men vi elsket byen, folkene og til og med maten!

Beate –

KATEDRAL: St Nicholas Naval katedralen som lå rett ved der vi bodde, var også et fantastisk skue der den tronet over plassen med sine mange gullkupler.
VINTERPALASSET: Her smiler vi, men bare noen minutter etterpå, ble den kritthvite himmelen helt mørk, og det bøttet ned. Vi ble gjennomvåte!
LITEN FOTOGRAF: Nei, ikke ta flere bilder nå!! sier jeg mens minsten har fått kamera rundt halsen og knipser vilt på knappen før jeg får stoppet han.
FABERGÉ: Fabergé museet ligger i et palass som gjør at alle de vakre gjenstandene du ser på, virkelig kommer til sin rett. Man skulle tro at man var på besøk hos en ekte tsar. Egget til venstre heter  «Lilies of the Valley» og har bilder av tsarfamilien. Bildene kan trykkes ned inn i egget. Det hvite egget heter «Order of St. Georgs egg». Skulle gjerne hatt det på hylla hjemme.
PARK: Noen ganger er det deilig bare å dra en tur i parken når man er ute og reiser. Her er vi i Summer garden, ved Sommerpalasset. Elsker når guttene har det fint sammen
TITTEI: De store trærne i parken gjorde at jeg ikke klarte å spørre Sverre om han ville være med å ta noen flere bilder. De gjør seg på bilder for å si det sånn, både treet og gutten.
IKKE KLAR: Var ikke klar, men må jo få med et bilde av meg også. Her er det som ble best, hehe.
LITEN PRINS: Gutta syntes det var så stas å få kle seg opp i så fine kostymer, og mor gikk bananas med kameraet! Sorry for litt bildebonanza fra fotoshooten vår, men syntes de ble så kule!
TSAR: Vet ikke hvordan de unge i tsarfamilien så ut før i tiden, men tenker han her ville kapret man et prinsessehjerte på den tiden.
TRØTT: Til og med små prinser kan bli trøtte av alt oppstyret når man vandrer rundt i en park en hel dag.
HER ER DET VI SOM BESTEMMER: – Kan vi være sure på et bilde også? Ja, det kan dere. Tror de mente at det var sånn prinsene så ut før i tiden. Mulig de har rett.
SOMMERPALASSET: Etter å ha vært på Vinterpalasset som er enormt, så trodde jeg at Sommerpalasset ville være gedigent det også. Særlig når man går igjennom den store parken for å komme dit…men her er det altså. Sommerpalasset…eller huset… Skuff var det i hvert fall.
PETER PAULUS FESTNINGEN: Festningen regnes som St Petersburgs fødested og ble grunnlagt i 1703 på ordre fra Peter den store. Her er kirken eller katedralen på stedet som er omkranset av gedigne murer.

Det var kun én grunn til at vi la reiseruten vår innom Helsinki

Den finske hovedstaden ble virkelig bare et ventested for oss på reisen mot landet vi både gledet og gruet oss til å besøke – Russland. Derfor ble de to dagene vi var i Finland, litt merkelige.


 Russland står for meg som en litt myteomspunnet plass. Ville vår nabo i øst ta godt i mot oss? Ville vi føle oss trygge der? Ville vi bli ranet? Ville det være umulig å ta seg fram der, og forstå noe av mat og menyer? Ville vi forstå hva folk sa og hvordan vi skulle komme oss på togene?

 Egentlig må jeg vel innrømme at Russland skremmer meg litt. Derfor ble de to dagene i Helsinki veldig merkelige. Det ble rett og slett et ventested før jorden rundt-turen virkelig startet.

Helsingfors domkirke er en av de mest kjente landemerkene i Helsinki, og ligger ved Senatstorget i sentrum av byen.

Storby og lite for ungene

Vi hadde lyst til å finne på noe gøy med ungene i Helsinki, men samtidig fristet det ikke bruke en hel dag i en fornøyelsespark.

 Hotellets basseng ble også fort kuttet fra listen, siden det første minsten gjorde når han entret lobbyen, var å tryne skikkelig på ei hard matte rett innenfor døra. Han fikk seg et solid skrubbsår midt i ansiktet, og for ikke å risikere infeksjon før vår lange togtur gjennom Russland og Mongolia, så utgikk altså bading.

 Helsinki er en fin storby, men det er også det den er. Det er en storby, og i sentrum er det lite å finne på for en barnefamilie på tur. (Mulig jeg tråkker på noen tær her, og at byen har masse gøy for ungene, men jeg unnskylder det med at vi egentlig kun var i vente-modus).

 Vi vandret litt gatelangs, og konstaterte at det var flere fine restauranter og cafeer vi kunne tilbrakt timer på med å se på folk – om vi hadde vært på kjærestetur.

 På plassen ved Helsingfors domkirke, fikk ungene løpt fra seg litt, men samtidig, det var bare en plass, og tunge regnskyer gjorde at vi ikke fant roen.

 Vi gikk også innom torget på havnen, et sted som ga far i familien litt hjemlengsel. Torget var til forveksling likt fisketorget i Bergen, men etter å ha gått igjennom der, kunne vi konstatere at det var lite fisk, mye bær, og veldig mange italienske selgere.

Redder dagen med is

Dagen med å vandre gatelangs ble egentlig reddet av to ting. Først og fremst var særlig Sebastian veldig fornøyd med alle de fine bilene som sto parkert i gaten hvor alle luksusbutikkene lå på rekke og rad, og hvor champagneføringen var høy nok til at jeg tenkte litt på om jeg bare skulle si at mamma måtte ha en time eller to alene for å kose seg litt, men den gang ei.

 Ikke langt fra samme sted, fant vi to steder som skulle vise seg å være perfekte både for mor og barn. Is-leverandøren Magnum hadde pop-up butikk vegg i vegg med en bod som solgte kunstnerisk iser med kjeks formet som fisk.

 Gutta var fornøyde med store iser i nevnte fiske-kjeks, og mor plasserte resten av reisefølget ute, mens hun gikk inn og fikk en spesiallaget Magnum-is.

 Noen ganger redder rett og slett is-en dagen, og dette var en sånn dag.
 Vi kjørte også elektrisk sparkesykkel, noe gutta likte godt, siden de ennå ikke har prøvd det hjemme.

ROSA: Jeg bestilte en rosa is. Syntes kanskje den ble litt blek i fargen, men med kokos-flak, marshmallows og små pikekyss, ble det en søt og nydelig is.
MMMMM: Kan bare si at isen var NYDELIG!
PAUSE: Vi fant en koselig Meksikansk-inspirert bakgård hvor det ble enda mer is og litt drikke! (Viktig å kjøpe ungene med litt godis eller is når dagene kun blir på de voksnes premisser)

SPARKESYKKEL: Vet de er over alt i Oslo også, men dette ble første plass for hele familien å prøve de nye elektriske sparkesyklene. Mor syntes det var farlig, ungene elsket det!

Beate –

Tilbake til middelalderen i Tallinn

Det dufter brente mandler og pepperkaker fra boder i de trange gågatene i Tallinn. Husene rundt oss er malt i rosa og grønne pastellfarger. Middelaldermusikk blir spilt av en gruppe på tre musikanter, og på vei inn i restauranten blir vil tatt imot som herskapsfolk av kelnere i klær fra middelalderen. 
Omgivelsene, luktene og velkomsthilsenen fra kelneren på Olde Hansa, gjør at jeg får opp bilder av «Tre nøtter til Askepott» i hodet. Inne lukter det mer intenst av krydder som hører julen til. Men vi har ikke gått inn i et filmsett for neste julefilm på NRK, vi har bare bedt om et bord på en restaurant midt i gamlebyen i den estiske hovedstaden.
Tallinn er som et sukkertøy for øynene, og det er lett å forstå at byen er en av Europas best bevarte middelalderbyer som også har fått plass på UNESCOs verdensarvliste. Kjøper du mat på boder i gata eller beveger deg inn på noen av restaurantene som helt klart kan klassifiseres som turistfeller, så får du ikke bare se middelalderen, men også oppleve smaksbomber fra en svunnen tid.

Olde Hansa

Restauranten vi gikk inn på er et sånt sted du tenker kun er laget for betalingsvillige turister som ikke bryr seg om å oppleve «ekte» ting. Men på oppfordring fra en venninne, går vi inn der, og jeg tenker at det blir vel i hvert fall gøy for ungene å ha spist på en slik restaurant.
Men Olde Hansa leverer. Det er faktisk veldig hyggelig å sitte der i det stearinopplyste rommet, og når PK bestiller vørterøl og får den i et stort keramikk-krus, så innbyr det til en skål.
Maten er ikke så barnevennlig som vi hadde håpet, og far kunne gjerne tenkt seg sterkere mat, men retten jeg fikk servert, eksploderte i diverse smaker i munnen, og gjør at jeg helt klart kunne tenkt meg å dra tilbake bare for matens skyld, men kanskje uten ungene.

Dessert på gata

Ute på gata igjen kjøper vi brente mandler med kanel og sukker, og en hel del andre krydder, skal vi tro selgeren. Nøttene er en spesialitet i byen, og selges på flere gatehjørner. Små pannekaker med sjokoladepålegg finner vi også rett ved byens torg, Raekoja plats,og små mager mettes av det som vel egentlig er dessert. 

IronMan

Dagen vi tenkte å ta masse kule bilder i den Instagram-vennlige byen, (ja, tenker sånn noen ganger, at her må jeg få tatt bilder, for det vil jo ta seg så godt ut på Instagram..) så våkner vi opp til en by som er helt avsperret og folk står og heier langs de provisoriske gjerdene.
Det viser seg at byen er inntatt av ekstremt spreke folk som løper IronMan etter å allerede ha vært ute i mange timer og syklet og svømt.
Det er bare å glemme å ta bilder av gater og hus i hvert fall. Mannen puster nok litt lettet ut, og vi ender opp med å sitte på en høyde og skue ned på alle de løpeglade menneskene mens vi spiser lunsj i det fri. Noen ganger er det best å bare ta livet helt med ro.

Inn i gamle bymurer

Etter lunsj går vi inn på museet Kiek in de Kök, som tar oss ned inn i de gamle bymurene. Det blir en reise i tid både tilbake til punkertiden, krigen og eldre historie. Mens vi voksne ergrer oss over at audioguiden på telefonen ikke fungerer, så er guttene fornøyde bare med å gå rundt i de trange tunellene. Heldigvis har de en historieinteressert pappa, så litt kunnskap får de med seg på turen også. Spesielt en telefonsentral fra krigens dager fanger oppmerksomheten og gjør at de tenker over forskjellene på mobiltelefonen og hvordan det var med telefonsentraler før i tiden.

Nydelig by

Å gå rundt i de mange trange brostensbelagte gatene er hyggelig, selv om det nok mer kan karakteriseres som en voksen-aktivitet enn noe ungene liker å gjøre. Men guttene tar det fint, selv om de nok ikke syntes det var verdt å gå opp til et utsiktspunkt som var pakket med folk, bare for å se på utsikten.

Tog gjennom byen

Byen har også et lite blått turisttog man kan ta gjennom de brostensbelagte smale gatene. God idé tenkte vi før vi satt oss inn i toget, uten å tenke på hvor ekstremt humpete den turen kom til å bli. For humpete ble det. Turen bør for all del ikke tas av folk med vondt i baken eller ryggen, for den var en påkjenning for hele organismen. Noen guidet tur var det heller ikke. Vi hadde forventet at vi fikk vite noe om stedene vi kjørte forbi, men den gang ei.
Da vi gjorde oss klare til å ta båten over fra Tallinn til Helsinki, konkluderte mann og jeg med én ting. Tallinn er en vakker by, har god mat, og nok historie til at vi ønsker å komme tilbake. Men neste gang kommer vi på langhelg uten barn.

TOG: Vi er glade i å kjøre tog, men dette toget kunne vi klart oss uten.
PORTER: De store portend I en av gatene ble gjort om til klatrestativ av de to minste i familien.
KLATRE: Gøy å klatre på gamle smijernsporter i Tallinn.
FEIL SIDE: Vi tok biler utenfor Alexandr Nevskij-katedralen. Sverre syntes det var rimelig teit at jeg hadde stilt oss opp på feil side av kirken. Dette var jo en kjedelig side-inngang.
SELFIE: Måtte bare ta bilde av denne nydelige gruppen med kinesiske turister som prøvde å klemme seg sammen på et mobilbilde.
UBÅT: Gutta i familien dro på museumstur uten mor, og endte opp med få gå ned i en Estlandsk ubåt!
SEA PLANE Harbour: Museumstur for gutta inkludert å kle seg ut som matros!
KIEK IN DE KÖK: Under dette tårnet var inngangen til museet hvor man kunne følge mye av krigshistoren som har utspilt seg inni Tallins mange bymurer.
LUNSJ: Det var utrolig hyggelig å sitte på en høyde og se på IronMan mens man spiste lunsj i det fri.
VENNSKAP: Vi merker allerede at vi har blitt en mer sammensveiset familie av å være på tur, og guttene har funnet hverandre på en ny måte nå enn de tidligere har gjort hjemme. Vi satser alt på at det fortsetter sånn.

Beate –

En test på å bo trangt

Vi låser opp døren til lugaren og innser med ett at dette kommer til å bli testen vi trenger før vi skal ta den transsibirske jernbanen. Her er det nok like trangt som det vil være på toget. Problemet er bare at vi ikke har forberedt oss.
Med to store bager og hver vår liten dagsekk, har vi brukt lang tid på å vandre rundt i de trange ukjente korridorene på skipet som skal ta oss over Østersjøen fra Stockholm til Tallinn. Vår innvendige lugar var ikke lett å finne, så for sikkerhets skyld tar jeg en ekstra titt på evakueringsplanen, og går opp løypa, bare sånn for ikke å få helt klaus av det lille rommet.
Vi har jo reist en del med båt de siste årene, men da har vi hatt betydelig større og bedre lugarer enn dette. Men vi tar utfordringen på strak arm. Vi kan jo ikke akkurat bli fine på det nå som vi skal ut på en tur jorden rundt.

Helikopterdekk

Vi legger fra oss bagasjen og på oppfordring fra en hyggelig stemme over høyttaleren, går vi opp og ut på øverste dekk for å finne helikopterdekket de har åpnet for skuelystne som har lyst til å stå helt øverst på båten og se på utsikten.
Det er rimelig kult å stå helt der oppe på toppen av havnen og se utover. Jeg tenker at det hadde vært gøy å reise med helikopter en gang, for det har jeg aldri gjort. Jeg har flydd med både småfly og seilfly, men ikke helikopter.
Vi tar de obligatoriske bildene på det grønne dekket med en gul H på, og går ned når de stenger.

ROBOT: Roboten Pepper var skikkelig kul, og hadde til og med egen funksjon for å bli tatt bilder med!

En dansende robot

Båten annonserer stadig nye ting over høyttalerne hva de reisende kan oppleve og bedrive tiden sin med. Det er underholdning, bingo, lotterier, dans og en hel sal med teater og underholdning for de minste. Men det som faller mest i smak hos våre gutter er broren til roboten vi hilste på i Stockholm på det tekniske museet. 
Roboten heter Pepper og er villig både til å ta bilder med oss, snakke om Stockholm og Tallinn, men morsomst av alt, han danser!
Snakk om kul barnevakt! Mens vi finner to stoler rett ved siden av og størstemann ser på TV, så bruker minsten rundt en time på å danse med Pepper. Han blir også guide i bruk av roboten etter hvert, for til slutt kan han alle instruksjonene utenat, og han viser villig vekk til både barn og voksne hvordan den funker.

TRANGT: Hele gjengen samlet i den lille lugaren! Guttene fikk ligge i overkøyen, og var kjempefornøyde!

Trangt om plassen

Når det er på tide å finne roen og sove, starter vår lille test på hvordan det er å leve på liten plass. Vi merker at vi ikke hadde tenkt ut hvordan det kom til å bli, for alt vi trenger for natten ligger på forskjellige steder i bagasjen. Vi må åpne det vi har av bager og sekker for å finne tannkoster, nattøy, bøker til oss voksne og nye klær til dagen etter.

Fint tenker vi, nå har vi lært. Til den lange togturen må vi forberede oss ved å pakke alt vi trenger et sted!
Båtturen byr på en vakker solnedgang og rolig sjø, og før vi vet ordet av det våkner vi igjen av beskjeder over høyttaleren som sier at det er på tide å gå i land.

Og med det er ferden over Østersjøen over, og guttene kan gå av båten og inn i et land de aldri har vært i.

UNDERHOLDNING: Det var mye gøy for ungene på båten fra Stockholm til Tallinn.

Tallinn here we come!

Beate –

Turen vi har gru-gledd oss til starter i dag

I dag våknet jeg med litt vondt i magen, skikkelig vondt i hodet, og jeg hadde drømt mye rart.

Til tross for at den store turen vår har startet, er det en tur inni turen som vi har gru-gledet oss til i lang tid, og endelig er dagen her.

Vi har vært i Stockholm, Tallinn, Helsinki, St Petersburg og nå Moskva, men i kveld, fem minutter på midnatt, ruller toget ut fra stasjonen i Moskva, som skal ta oss gjennom skog, slettelandskap og flere byer før vi om 5 dager våkner opp i Mongolias hovedstad Ulan Bathoor.

Ekteskapstest

Den lange togturen som er en del av verdens lengste togtur, har jeg i flere år drømt om å gjennomføre. 
Jeg har sett på turen som den perfekte ekteskapstesten fordi den egentlig framstår som utrolig lang og kjedelig.

– Holder man ut med hverandre i så mange dager, med kun skog og tundra utenfor vinduet, så er det vel OK å gifte seg, har jeg lenge sagt.

Men nå både giftet vi oss og fikk to kule gutter før vi altså kommer oss på dette toget.

Og I DAG starter det!

21 år lang drøm

Egentlig har jeg båret rundt på drømmen om å ta den Transsibirske jernbanen helt siden foreldrene mine og jeg landet i Beijing for 21 år siden, på vårt første stopp på jorden rundt-turen vi da gjennomførte.

Vi hadde «selvsagt» flydd fra Norge til Beijing. I den kinesiske millionbyen møtte vi en amerikaner, og når han hørte at vi var fra Norge, tok han nesten for gitt at vi hadde tatt toget til Kina. Så feil kunne han ta. Og så lite visste vi om det å reise jorden rundt, at tanken på å ta toget til Kina, hadde vel aldri vært innom hodene våre et millisekund en gang.

Men tanken om toget gravde seg lengre ned i underbevisstheten, og drømmen om å gjennomføre har bare vokst seg større med årene.

Transmongolske

For å være helt korrekt, heter strekningen vi skal ta med toget, den Trans-Mongolske, ikke den Trans-Sibirske. Sistnevnte ender i den russiske byen Vladivostok, mens vi altså skal via Mongolia til Kina.
Den Trans-Sibirske får vi ta neste gang, hehe.

Nå er det bare å håpe at vi alle fire klarer å leve med hverandre i en knøttliten togkupé i 5 dager før vi får all verdens plass å boltre oss på utenfor teltet på de mongolske slettene!

Og om du lurte: Nei, vi har ikke internett på toget, ikke internett i Ger-campen (teltleir) i Mongolia, og ikke på toget videre til Beijing. I Kina er Google, mailer, Facebook, Instagram og flere andre steder sperret, så potensielt er det lenge til det kommer flere oppdateringer her nå!

Ha en nydelig uke videre!

Beate 

Vi har publisert vår første YouTube film!

3 – 2 – 1 – NÅ! sa Sverre og jeg i kor når vi trykket på publiser-kanppen på YouTube for aller første gang!

Vi har brukt to dager på å laste opp videoen fra Tallinn, så spenningen var stor i kveld om det endelig skulle gå, eller om vi måtte vente enda en dag før vi kom oss på denne nye og spennende plattformen.

Men nå er vi altså der. Vi har lagd en video fra Tallinn som vi selv synes representerer byen og opplevelsene våre der i fra veldig godt.

Ikke helt i rekkefølge

De som har meg som venn på Facebook, har kanskje fått med seg at jeg har slitt massivt (og gjør det fortsatt), med å få delt blogginnlegg på både Facebook og Instagram.

Derfor kjente jeg at det var knyttet ekstra spenning til om ting ville fungere på YouTube, eller om det ville bli feil med noe der også.

Humøret har heller ikke vært helt på topp i det siste i forhold til blogging og sosiale medier. Jeg har jo et stort ønske om å blogge og dele av det vi opplever på tur, men når man møter masse motgang hver eneste dag på tekniske utfordringer, så har det til tider tatt motet fra meg.

Derfor bestemte jeg meg også for å begynne med den videoen jeg syntes var lettest å lage, rett og slett for at jeg så helt klart for meg hvordan den skulle bli, selv om jeg hadde planlagt både en fra Grand Canaria, en fra forberedelsene våre og en fra Stockholm først. Men de får rett og slett komme senere!

Her er filmen vår!

Og her er den, vår første reisevideo fra Tallinn!
Vi håper du liker den!

Del den gjerne, da blir vi kjempeglade!

Reisehilsen fra
Sverre og mamma –