Endelig en barnevennlig by i Asia!

HEEEIIII: Jeg sto i et par timer og hørte på barnelatter mens jeg snakket med enkle ord og tegnspråk med andre mødre. Latter er heldigvis et universelt språk!

Etter å ha reist rundt i Russland, Mongolia, Kina og Sør-Korea, var det fantastisk å komme til lekne og barnevennlige Osaka i Japan.

Her hadde vi bestemt oss for å gå ALL-IN på det som fantes av barneaktiviteter, og det fikk vi igjen for! Både vi og ungene elsket det!

SLOTT: Pent å se på fra utsiden, men inni var det et moderne hus.

Et kjedelig slott

Jeg må innrømme at jeg visste lite om Osaka før vi bestemte oss for å dra dit. Byen lå som et naturlig stopp for oss mellom Hiroshima og Kyoto, så vi la inn et par dager der. Av kulturelle ting å få med seg i byen var Osaka slott øverst på lista over ting vi måtte få med oss.

Men for å gjøre en lang historie kort, vi ble kjempeskuffet over nevnte slott, for det vi trodde var et gammelt bygg som var bevart i generasjoner, viste seg å være en moderne replika av noe gammelt. Visst var bygget fint å se på utenifra, men inni var det et morderne museum og ingen tegn til gamle ting å se. Ikke verd å stoppe i Osaka på grunn av slottet i hvert fall.

GØYAL SKLIE: Den kule sklien med rullende staver ga god fart og ristet deg samtidig. Den var kjempelang i tillegg, og holdt ungene opptatt med lek i lang tid.

Lekeplass med lokale barn

Men på vei hjem fra Osaka slott, kom vi over en morsom lekeplass hvor guttene fikk lekt med lokale barn. De hadde en superkul sklie der, og vi brukte hele ettermiddagen på å leke. Selv ble jeg stående og snakke med noen japanske mødre som kunne begrenset med engelsk, så det gikk i tegnspråk og enkle ord. Men én ting kunne de når jeg sa vi var fra Norge: Ah, SALMON!! Ropte de alle i kor.

Det skulle vise seg å ikke være siste gang japanere ropte ut «laks» med en gang de hørte Norge.

SUSHI-KOKKER: På Kids Plaza Osaka får man prøvd seg som sushikokk om man vil.

Et barneparadis

En av de kuleste stedene du kan besøke om du har med deg barn til Japan, er Kids Plaza Osaka. Det er rett og slett et lekeland på stereoider! Her får du japansk kultur presentert på en ekstremt barnevennlig måte, de får klatret, løpt, utforsket ting de vanligvis gjør på et teknisk museum, og til og med sett på noen små reptiler og fisker.

Her kan du helt fint bruke en hel dag, noe vi også gjorde. Det ble en morsom dag både for oss voksne og selvsagt for ungene. Det er så deilig når man finner slike steder.

KULTUR: På Kids Plaza Osaka kunne guttene teste ut japansk kultur.

Universal studios Japan

En av de viktigste grunnene til at en barnefamilie som oss stopper i Osaka, er fornøyelsesparken Universal Studios Japan. 

Jeg må vel bare innrømme at jeg er over gjennomsnittet glad i å dra til fornøyelsesparker! Så jeg gledet meg stort til å dra i vår andre park på denne turen.

Og parken skuffet ikke for å si det sånn! 

Minsten er veldig glad i Minions, og hadde faktisk Minions som tema i 5-års dagen sin før vi dro på tur. Derfor var gleden stor hos yngstemann når parken viste seg å inneholde et helt eget Minionsland!

Vi fikk hilst på en hel haug med karakterer, alt fra Minions-figurer til Snoopy og litt mer ukjente Elmo fra Sesame street. 

MINIONS: Sebastian kunne nesten ikke tro at han var så heldig å få hilse på en ekte minions. Her er Bob og Sebastian opptatt med å prate litt.

Sverre ble den utvalgte

Før vi dro til Universal studios hadde vi lovet ungene at de skulle få kjøpe seg en liten ting der. De får ikke akkurat kjøpe seg mange leker eller ting mens vi er ute og reiser, så nå tenkte vi at de skulle få lov. I Harry Potters univers bestemte begge seg for at det de ønsket å kjøpe var en tryllestav!

Og godt var det at vi hadde bestemt oss for at de skulle få det, for før vi visste ordet av det befant vi oss i et rom bak butikken hvor man kan kjøpe tryllestaver. Der sto vi sammen med flere andre ungdommer som så ut til å være hardbarkede Harry Potter fans.

En trollmann kom inn i rommet som var dunkelt belyst, og hvor tryllestaver lå stablet fra gulv til tak, akkurat som i filmene. 

Etter å ha vist fram noen fine tryllestaver, ser trollmannen seg rundt etter en kandidat. Valget falt på Sverre. Sverre fikk så prøve flere tryllestaver. En som gjorde at blomstrene visnet, en som gjorde at alt av skuffer gikk inn og ut. Den tredje og siste tryllestaven han prøvde, fikk hele rommet til å bli magisk, og det var ingen tvil om at tryllestaven hadde valgt Sverre, som de sier i bøkene.

TRYLLESTAV: Guttene med nyinnkjøpte tryllestaver. For Sebastian falt valget på akkurat den samme som selveste Harry Potter har. (Det er lov å håpe at de nå har lyst til å lese masse etter at de har fått tryllestavene, ikke sant?)

Etterpå fikk vi selvsagt tilbud om å kjøpe nevnte tryllestav, så godt var det at vi hadde bestemt oss på forhånd at ungene skulle få kjøpe seg en stav, for hvis ikke hadde det nok blitt ganske kjipt.

Men det hele ble en fantastisk opplevelse, og i timene etterpå gikk begge rundt og utøvde magi flere steder i parken.

Vi var trøtte og slitne når den fantastiske dagen var over i Universal Studios! Lysten på å dra i flere parker er absolutt til stede. Godt vi har Disney å se fram til i Tokyo!

Beate –

HARRY POTTER; Med nye tryllestaver, kunne man få magiske ting til å skje i parken. Det ble en morsom aktivitet for hele familien.
TRYLLE: Sebastian fikk hjelp av en annen trollmann til å trylle litt.
SKOLEN: Det var et mektig syn å se skolen til Harry Potter trone oppå en fjelltopp.
HALLOWEEN: Vi fikk med oss Halloween i Universal studios. Her fikk Sebastian kos hos en av figurene der.
SESAME STREET: Ikke like kjent i Norge som ellers i verden, men denne fyren fra Sesame Street likte femåringen veldig godt.
SNOOPY: Se en hund, sa Sebastian, mens mor syntes det var stor stas å hilse på en barndomshelt.
GØY: Selv om Sebastian ikke visste hvem alle figurene var, så var det uansett gøy å møte dem.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
SKUMPARTY: Midt i paraden hos Universal Studios ble det arrangert skumparty, til stor glede for oss alle.
SKUM: Vi hadde skum over alt etter at festen var over, men alle var enige om at det var fantastisk gøy.
MINIONS: De gule og blå figurene har vært noen vi har hatt det gøy med hjemme i lang tid. Endelig fikk vi møte dem i levende live.
MOR OGSÅ: Når denne minions-dama kom forbi var det bare å kaste seg fram og smelle av en selfie!
ULOVLIG: Ingen ting er så gøy som ting som vanligvis er ulovlig. En av aktivitetene i Universal studios var å få tegne på en bil!!
GATEFEST: Festing står tydeligvis høyt på agendaen i fornøyelsesparker i Japan, for på en av gatefestene kunne man tulle seg inn i farget kreppapir.
MINIONS BY: Sebastian ville gjerne ta bilde med alle minionsene i bakgrunnen.
SPIDERMAN: Vi var alle enige om at Universal Studios Japan var en fantastisk fornøyelsespark!
VENNER: Jeg elsker når guttene er så gode venner at storebror bærer lillebror når vi har hatt en lang dag!

Hiroshima er så mye mer enn en atombombe

LYKKE: Vår lille dyreelsker på 5 år, hadde en fantastisk dag på den hellige øya rett utenfor Hiroshima.

For oss nordmenn er det vel kun én ting vi tenker på når noen sier Hiroshima. Atombomben var i hvert fall det eneste jeg tenkte på når vi satt på toget fra Fukuoka hvor vi hadde kommet i land med båten fra Sør-Korea, og til Hiroshima.

Mannen i familien er ganske interessert i historie, og øverst på listen over historiske hendelser, står 2. verdenskrig. At vi derfor skulle innom Hiroshima når vi først var i Japan, var ganske naturlig.

Mannen gledet seg, jeg grudde meg litt, for jeg liker ikke å ta inn over meg grusomheter som skjer eller har skjedd, og ungene, vel de tenkte bare at vi var kommet til et nytt land.

Jeg tenkte litt over hvordan vi skulle klare å fortelle historien om Hiroshima og det som skjedde her, uten at det skulle bli for mye for en gutt på 5 år og en på 8 år. 

Vel framme i Hiroshima, som vi kun skulle være et par netter i, bestemte vi oss for at mor og barn ikke skulle dra til museet til minne om bombingen, for det kom nok til å bli for kraftig kost. Derfor dro far dit alene. Det viste seg å være helt rett beslutning, for grusomhetene som skjedde her for mange år siden var godt dokumentert i både bilder, film og tekst, og det var en rørt pappa som kom hjem fra en tur på museet.

ATOMBOMBEKUPPELEN: Vi fikk sett atombombekuppelen både fra elven og fra land. Det ble et mektig møte med historien.

Historiefortelling

Men noe måtte vi snakke med ungene om, og vi valgte å dra ned til atombombekuppelen, eller A-Bomb Dome som den heter. Bygningen er et minnesmerke over atombomben som ble sluppet den 6. august 1945, og er det eneste bygget nær nullpunktet som ikke ble jevnet med jorden. Restene av bygget står også på UNESCOs verdensarvliste. 

Det var rart å se bygget man tidligere bare har sett på bilder. Vi tok oss god tid til å forklare guttene hva som hadde skjedd her, og de var enige om at man måtte gjøre alt man kan for at alle verdens folk skal være venner, slik at noe som dette aldri vil skje igjen.

Det føltes som den viktigste historietimen vi hadde hatt på turen.

ITSUKUSHIMA SHRINE: Hele øyen Itsukushima er hellig, derfor står det en port ute i havet som en inngangsport til øyen. Men selv om porten som alle vil se var pakket inn og skulle renoveres, så var stedet i selg selv et nydelig sted å besøke.

Et vakkert sted

I stor kontrast til opplevelsene i sentrum av Hiroshima, dro vi en av dagene med båt ut til Itsukushima Shrine, hvor et av de mest ikoniske stedene i Japan er. For ute i havet som inngangsport til den hellige øya Itsukushima, står en flytende port som er en av Japans største turistattraksjoner.

Vi ankom øya i en overpriset turistbåt (jepp, der ble vi lurt, gikk rett i turistfella. Skulle heller tatt ferga som alle andre). Vi syntes det var rart at vi ikke så den nevnte porten med en gang, men etter å ha gått litt rundt, ser jeg den. Eller det…for midt ute i vannet, innpakket i et gedigent stilas, ser jeg konjunkturen av den kjente porten.

PAKKET INN: Jeg trodde først jeg så et hus, men så var det altså hovedattraksjonen vår som var pakket inn i stillas! Skikkelig skuff!

Den var altså pakket inn!! 

– NEI, sier jeg ganske høyt i det jeg ser det! Jeg som hadde gledet meg sånn til et nydelig bilde av en flytende japansk port, og så er den PAKKET INN!? For en uflaks!

Etter å ha kommet over sjokket over at jeg ikke får tatt de nydelige bildene jeg hadde sett for meg, begynner jeg å se meg mer om. For egentlig gjorde det jo ingen ting, for ALT rundt meg er så billedskjønt og fantastisk, at det nesten føles som å gå rundt i en filmkulisse.

RÅDYR: Rådyrene vandret rundt blant folk og butikker.

Rådyr og stillhet

Rådyrene som vandrer rolig rundt og rolig lar seg klappe av familiens ekstremt dyreglade person, Sebastian, gjør virkelig dagen til et høydepunkt på turen så langt. 

Det er i tillegg en egen stillhet som rår over den hellige øyen, folk vandrer rolig rundt, og det hele blir bare avbrutt av gleden til min yngste sønn hver gang et nytt rådyr vil bli klappet på.

Vi går rundt på øyen i flere timer, og tar siste båt tilbake til byen. Selv kunne jeg vært der i flere dager, og hadde vi vært bare to voksne, ville jeg vurdert å finne overnatting der ute. Vet ikke om det går å overnatte der, men vi så noen som kom i land i det de siste båtene forlot øya, og de så ikke ut til å skulle dra der i fra med det første.

Jeg anbefaler virkelig alle å dra til nydelige Itsukushima Shrine om man skal til Japan og Hiroshima. Om det var kontrasten mellom opplevelsene der som gjorde det ekstra vakkert å være på den hellige øya, eller om det var så bra som vi syntes det var, vet jeg ikke. Men hit drar jeg gjerne tilbake!

Beate –

FLYTENDE: På noen postkort på øya kunne jeg se hvordan den flytende porten egentlig skulle se ut.
NULL STRESS: Guttene var i perlehumør hele dagen, for her var det null stress, hyggelig å løpe rundt, og rådyr man kunne klappe i massevis.
TEMPEL Et av templene på øya.
TEMPEL: Øya er ikke et museum. Det er en fullt fungerende tempeløy.
BILLEDSKJØNT: Det var en drøss av motiver for ivrige fotografer å ta bilde av på tempeløyen. Men hva dette egentlig var, nei det vet jeg ikke. Vet du?
TEMPEL: Det var flere templer på øyen.
RITUAL: Guttene fikk opplæring i hvordan man vasker hendene før man går inn i et japansk tempel av noen tilfeldige japanere på vei inn i tempelet. Her prøver de seg på egen hånd.
FARTSFEST: Vi ble kanskje lurt og betalte overpris for båten, men hva gjør vel det når den går i reserfart, og vi fikk stå bakerst og kjenne på farten?
ATOMBOMBEKUPPELEN: Vi var ved kuppelen rett etter solnedgang. Den var et mektig syn.
MAT: Vår første matbesstilling i Japan viste seg å bli vellykket. Det var nydelig kjøtt på ris og noen andre ting vi ikke vet hva var.
BELL OF PEACE: I Hiroshima Peace Memorial Park finner man en klokke man kan ringe på for å minnes det som har skjedd og gi et budskap om fred.
Hiroshima Peace Memorial Park: En evig flamme som brenner for fred på jord.
SELFIE TIME: Husker heldigvis noen ganger å ta bilder av oss alle sammen. Det er så ekstra koselig å ha for vår egen del til senere.
TOG: På vei til Hiroshima fikk vi testet vårt første japanske tog.
TRANGT: Sebastian kjørte gratis på tog i Japan om han ikke skulle ha eget sete. Det gikk helt fint selv om det ble litt trangere om plassen.
BUSS: Fra båten til toget, fikk vi testet bussen i Japan.
BUSS: Det gikk helt fint, og det var flere passasjerer som tydeligvis skulle fra havna og til nærmeste togstasjon, akkurat som oss.
ENDELIG JAPAN: Vi var ganske glade når vi endelig hadde kommet til Japan. Det var et land vi hadde sett fram til å besøke, siden ingen av oss hadde vært der før.
REISEGLAD: Vi er så glade for at ungene trives med å reise. Sebastian bærer stolt sin egen sekk, og hjelper alltid til når vi er på farten.

I en balje på sjøen med tyfon på vei – I båt fra Sør-Korea til Japan


Med en gang jeg så båten ligge der å duppe kom frykten. Skulle vi virkelig ut på bøljan den blå i DEN baljen? 

I den internasjonale havnen i Busan, Sør-Korea, lå det  en rustholk fortøyd til en av kaiene. På den andre lå det et større nyere skip, mens det rett ved der jeg sto å så ut over havet lå en knøttliten båt.

Håper vi skal reise med den største, tenkte jeg i det jeg gikk inn igjen til resten av familien. Men etter å ha sjekket billettene ble det klart. Vi skulle reise med rustholken som så ut som en balje.

FASILITETER: En av fasilitetene ombord, men som jeg kun fikk fotografert på en av infoskjermene, var dette flotte karaokerommet…

Folketomt


På vei inn på båten forstår vi at det ikke er så veldig mange som skal reise med båten denne dagen. Kanskje ikke så rart om de har fulgt med på værmeldingen i det siste tenker jeg der vi går ombord.

Vi kommer oss inn i resepsjonen på båten, får tilgang til en lugar, og er forsåvidt fornøyd med det lille rommet vi får tildelt. Det er fire senger der, et lite sitteområde og toalettet befinner seg i enden av gangen.

Fellesområdene er folketomme. Kun de som jobber der står og ser på oss når vi setter oss ned for å spille et spill med guttene.

BASSENG: Kunne ikke ta bilde av de nakne damene, men slik så «bassengene» ut på båten. i enden er noen dusjslanger du kunne vaske deg med før du gikk oppi.

Oppdagelsestur


Etter å ha spilt noen runder med Jakten på den forsvunne diamant, går vi på oppdagelsesferd på båten.

Vi ser at de har et stort og merkelig dusj-anlegg. På damesiden sitter to damer på hver sin stol og dusjer seg med en bøtte som de fyller opp fra en liten kran. Bak dem er to små basseng som ser ganske grunne ut. Det kunne like gjerne vært to badekar der tenker jeg.

De har karaokerom og spillerom, men det som forbauser oss mest er det store fellesrommet hvor folk kan legge ut tynne madrasser, såkalte futoner som det heter i Japan, og sove på. Et for menn og et for kvinner. Og i disse rommene sitter folk i sirkler på gulvet og har avanserte pikniker med alt de har med seg av mat hjemme i fra. Ikke rart at utvalget til å få seg mat på båten er så lite når alle har med seg sitt eget tenker jeg.

REISERUTE: Her vises reiseruten for båten over fra Busan i Sør-Korea til Fukuoka i Japan.

Får ikke sove


Det er kveld når vi går ombord i båten, så det blir raskt natta og tid for å sove. Guttene liker at sengene deres har gardiner de kan trekke for slik at de får sine egne små rom. Jeg vil helst at gardinene skal være åpne, slik at de ser hvor stigen er om de må på do på natten. Men guttene får viljen sin. De sovner med gardinene for. 5 minutter etter er gardinene trukket fra.

Selv legger jeg meg ned og er ganske trøtt. Det er bare det at jeg ikke klarer å få den tyfonen vi så om på TV, ut av hodet. PK mente å ha forstått at tyfonen ikke skulle fare igjennom dette trange havområdet mellom Sør-Korea og Japan før dagen etter, men hvor sikkert er det at han forsto rett? Og vil værprognosene endre seg? Og har vi forstått nøyaktig hvor båten går, eller går den lenger vestover, og derfor nærmere tyfonen? Og så det største spørsmålet: Om vi ikke treffer tyfonen, noe jeg til slutt tenker at det gjør vi sikkert ikke, så lurer jeg på hvor langt unna tyfonen det er trygt å dra ut i en rusten balje av en båt. Snakker vi bølgehøyder på flerfoldige meter i flere kilometers avstand fra den snurrende vinden, eller hva kan vi vente oss?

Til slutt bestemmer jeg meg for å hive innpå to sjøsyketabletter som jeg heldigvis også blir trøtt av. Jeg sovner langt ut i natten.

Når jeg våkner er jeg så utrolig glad for at reisen har gått fint. Vi har nådd fram til Japan, og det er en deilig følelse å gå i land og kjenne fast jord under føttene.

TYFON: Vi reiste med båt fra Busan til Fukuoka. Her er tyfonens bane rett gjennom der vi tok båten. Var glad den var langt nok unna til at vi kom oss over som planlagt.

Hiroshima


Fra Fukuoka hvor vi kommer i land med båten, tar vi toget videre til Hiroshima. Jeg er sliten etter en natt med rare drømmer og lite søvn. Men vi er klare for det nye landet vi skal tilbringe de neste 3 ukene i. Japan, bring it on!

Beate –

Forslag til gaver i siste liten – som også er bærekraftige

TID SAMMEN: Gjør det du kan for å gi gaver til andre som gjør at dere bruker tid sammen!

Vi er på Bali, og til tross for at kalenderen viser at Sankta Lucia har vært ute og gått på skoler og gamlehjem i Norge, og venner legger ut på Facebook alt de gjør før jul av pynting, baking, gåing på julebord og julegavehandel, så må jeg si at julestemningen enn så lenge glimrer med sitt fravær her i varmen.

Til tross for at jeg har sett et og annet juletre og ellers vakker belysning flere steder, så har jeg ikke kommet i julestemning. Jeg har til og med prøvd å høre på favoritt-kanalen min på denne tiden av året, P7 Klem som bare spiller julemusikk.

Klart for Australia

Men i morgen drar vi til Australia, og da vil jeg tro julestemningen kommer som kastet på oss. Det gjorde den i hvert fall for 20 år siden da vi var ute og reiste jorden rundt, og vi tilfeldigvis landet i Sydney på selveste julaften. Da ble vi møtt av en hyggelig eldre mann i nikkers som ønsket oss en riktig god jul. Snufs.

Men i år har jeg egentlig et lite juleproblem. For til tross for en akkurat nå manglende julestemning, så vet jeg at julaften kommer, og guttene forventer at det ligger gaver til dem under treet.

Men hva kan man gi til to gutter som er ute og reiser, og som ikke kan få store nye leker eller andre tunge ting de kan ta med seg videre på tur?

Da jeg begynte å tenke på det, kom jeg fram til at jeg like godt kunne komme med mine gavetips som passer like godt til reisende familier som til de som ikke orker å gå ut på butikken nok en gang for å handle inn gaver blant andre stressede personer i samme ærend.

TOGTUR: Reiser du sakte, blir det mye tid til hverandre! Hva vil du bruke tiden din på?

Bærekraftige gaver

Gavene er mer bærekraftige enn å gå ut å kjøpe noe dilldall ungene ikke leker med, eller noe som svigermor egentlig ikke har lyst til å sette på hylla.

Den ultimate gaven

For når vi nå har vært ute og reist i snart 5 måneder, så har en ting blitt helt klart for meg. Det viktigste denne turen handler om, er at vi har gitt hverandre TID. Tid sammen som familie!

Derfor er også alle gaveforslagene under noe som bygger opp under akkurat det. Tid sammen med den du vil gi gaven til. Det krever ingen gavekort under treet som du må ut å kjøpe, for du skal jo være med, så da betaler du bare når dere er der.

Derfor er det også noe du kan ha liggende klart på en liten lapp i en konvolutt hjemme om du skulle få overraskelsesbesøk på julaften fra noen som kommer med en gave og som du ikke hadde tenkt å gi en gave til.

FAMILIETID: Vi har vært så heldige å få besøk i Thailand av mormor og morfar. De har reist med oss videre til Singapore, Bali og i morgen til Australia. Her er vi på avreisedagen i juli før vi kjørte avgårde til Oslo S.

Her er den ultimate gavelisten som gir deg og den du er glad i mer tid sammen:

Kafé 

Gi en kafetur med kaffe og kake til en god venninne, til mammaen din eller til barna dine.

Svømme

En tur i svømmehallen blir nok de fleste unger glad for.

Kino og kultur

En tur på kino på selvvalgt kino passer for de fleste i familien eller andre venner, og er også ypperlige gaver barna kan gi til sine venner om de skal utveksle gaver.

Få ungene til å skrive et pent kort der det står at de inviterer vennen sin på kino.

Billetter til andre kulturarrangementer er selvsagt også kjærkomment for mange, og da deler man et godt minne i tillegg.

Skriv en lapp om at du inviterer gavemottakeren på teater, konsert, på en festival, i operaen eller liknende. Om du vet hvilken dato som passer for dere begge, er det selvsagt bare å kjøp billettene på nett før julaften.

Museum og bytur

Til kulturelle venner eller foreldre, kan du gi en tur til et museum du tror vedkommende har interesse av, og alt etter hvor stor gaven skal være, kan du legge inn en kafetur eller noe hyggelig samme dag.

Middag

Skriv et hyggelig kort til en god venninne at du ønsker henne velkommen på 3-retters middag en dag, og så gjør du en ekstra innsats på kjøkkenet den dagen og tryller fram noe du ikke har lagd til henne før. Alle setter pris på at noen legger inn litt ekstra innsats når man er invitert på middag.

Alternativt inviterer du gavemottakeren på middag på restaurant.

Ut i naturen

Inviter noen på en hyttetur, en tur i naturen hvor du fikser alt av mat og opplegg, eller bare en hyggelig ettermiddag med noen aktiviteter nede ved sjøen.

Is, godis og andre goder

Om du vil gjøre ungene ekstra glad, kan du gi dem forskjellige håndskrevne lapper som gir dem rett til å få noe om de gir deg denne lappen tilbake.

I bursdagsgave i år fikk Sverre lapper hvor det sto: Denne lappen gir deg retten på en is. Lappen hadde ti smålapper man kunne rive av, så han fikk altså 10 is som han kunne bestemme selv når han ville ha.

Han fikk også en lapp han kunne levere inn om han ønsket en pose godis. Her er mulighetene mange… 

Hva med lapper for: 

Du kan få være oppe til kl 24.00

Du kan få slippe å gjøre noe husarbeid en uke

Du kan få bestemme middagen en hel uke

Filmer og spill

På lapper kan man også skrive til familiemedlemmer at de kan få laste ned en film eller spill på iPaden sin. Det ble også gitt i bursdagsgave til Sverre mens vi nå har vært på tur, og det satte han skikkelig pris på.

Abonnementer

Om du ikke vil skrive håndskrevne lapper, kan du selvsagt kjøpe gavekort, men husk at en veldig høy prosentandel av gavekort aldri blir brukt!

Da kan det kanskje heller lønne seg å gi abonnementer du kan kjøpe digitalt, på alt fra Netflix, HBO, TV 2 Sumo, aviser, blader, Storytel og Fabel til årskort i alt fra skibakken, til på museer, bassenger, treningsstudio og andre ting gavemottakeren måtte være interessert i.

Hotell

Til din kjære kan du gi en natt eller to på et hotell ikke langt unna der dere bor. Man trenger ikke reise langt for å føle at man gjør noe helt annet en helg. Ta nærmeste hotell om så. Det kan være kjempegøy å være turist i egen by, nyte deilig mat og nydelig frokost!

En fysisk gave under treet

Skulle du heller ønske å legge noe under treet som du må ut å kjøpe, vil jeg først og fremst anbefale deg å spørre gavemottakeren hva han eller hun ønsker seg. Om du ikke vil gjøre det, så kjøp noe som gangner miljøet!

Drikkeflasker fra S’well som holder drikken kald hele dagen på stranden (Vi har med 4 stykker av disse på tur, og vi bruker dem hver eneste dag. Nei, ikke reklame, bare veldig fornøyd med dem)

Sugerør i metall

Såper i fast form

Mat som mottakeren faktisk liker! (Ikke kjøp noe som er så eksotisk at det bare blir liggende i skapet)

Flergangs handlenett

Nyt adventstiden og julen! Vi gjør oss klare for julefeiring Down under!

Mamma, vi vil på bæsj-kafeen! – Velkommen til ultramoderne Sør-Korea!

BÆSJ-KAFE: Ikke hverdagskost å gå på en slik kafe.

Allerede på flyplassen ser vi de første tegnene. Seoul er virkelig en by som har gjort et kvantesprang inn i de neste årtier, for ved bagasjebåndene blir vi møtt av en trivelig robot som spør oss om vi trenger hjelp. 

Nå var det ikke like lett å forstå hvor roboten mente at jeg burde ta veien om jeg skulle finne toalettet som jeg spurte etter, men imponerende var den allikevel der den trillet rundt blant passasjerene.

EMOJI: Pannekaker med sjokolade inni…formet som en bæsj-emoji. Du får det meste i Seoul. Denne smakte faktisk helt nydelig.

Merkelige kafeer

Når jeg søkte på nett om Seoul både på Youtube, Instagram og nettet generelt, så var det spesielt én ting alle skrev at man burde få med seg, nemlig alle de merkelige temakafeene.

For i Seoul har de kafeer for alle interesser. Her finner du kafeer om tegneserier, Hello Kitty, enhjørninger, prinsesser og pop-stjerner. Her er dyrekafeer som har levende katter, hunder, kaniner, reptiler av alle slag, og vaskebjørner. (vi gikk inn på en kafe med vaskebjørner, og rett ut igjen, for jeg følte ikke at dyrene hadde det godt der). Og så har de bæsj-kafe.

Du kan jo gjette hvilken kafe vi endte opp på med to gutter på 5 og 8 år! Det var ikke noen prinsessekafe for å si det sånn. Nei, i familierådet ble det bestemt at bæsj-kafeen var den vi skulle på! Så da var det bare å stålsette seg for en grisete opplevelse tenkte jeg.

BARNSLIG GLEDE: Det er litt gøy å gå på kafe og få servert mat i små toaletter.

Bæsj-kafe

Guttene var ganske oppspilte dagen vi skulle til kafeen de ikke kunne tro at eksisterte! Ville virkelig mamma og pappa bli med på et slikt sted? Men ja, det ville vil.

På menyen sto det diverse varianter av mat servert på enten vanlig tallerken, eller i en miniatyrutgave av et toalett! Guttene gikk for vafler med is og krem i toalett. Kremen var udelikat nok sjokoladefarget og dandert som en bæsj. 

Jeg hadde trodd at begge guttene kom til å kaste seg over den søte lunsjen, men når de satt der med mini-doen foran seg med vaffel og bæsj oppi, ja da fikk pipen faktisk en annen lyd. De syntes det var udelikat, og de ville ikke spise kremen. For ikke å skape dårlig stemning, klarte jeg å kvele en liten latterkule for meg selv, der jeg så på at de satt og stirret ned på maten sin med et ansikt som sa alt de tenkte. Vi tok bort kremen, og vaffelen smakte godt. 

Etterpå kunne de kose seg med å finne alle stedene på kafeen hvor de hadde bæsj-emojier, for det var det de fleste liknet på. Selv drakk jeg en kaffe med rosesmak servert i et minitoalett. Kaffen var god, koppen var vanskelig å drikke av.

Men har du gutter i rette alderen, er det et fint sted å dra. Hvis ikke, så er ikke kafeen spesiell nok til å besøke. Men den lå fint til oppå et kunstnerisk kjøpesenter med mange små butikker, så det ble en fin dag ut av det.

SKEPTISK: Det var ikke like gøy når man skulle begynne å spise, og den brune litt smeltede kremen lignet på en bæsj.

Hva i all verden gjør dere her?

En av dagene i Seoul spiste vi på Mc Donalds, og da snudde en hyggelig ung gutt seg til oss og spurte hva i all verden vi gjorde i dette strøket! Vi hadde tatt turen til et lite torg, og for han var det helt utrolig at det var turister her. 

Men det han tydeligvis ikke tenkte på, var at rett rundt hjørnet, så befant det seg en liten scene med noen figurer bak som de fleste voksne i Norge vet hva stammer fra. For bydelen heter Gangnam, og på scenen der kan du danse Gangnam style med artisten Psy bak deg. 

DANS: Ja, vi slo faktisk til og danset mens vi sang refrenget til Gangnam style!

Studenten vi snakket med kunne ikke forestille seg at vi hadde hørt om Gangnam i NORGE av alle ting, og fikk litt av et sjokk når vi fortalte at låten hadde gått som en farsott over landet vårt i 2012. 

Vi danset litt på scenen der til stor begeistring for forbipasserende, før vi ville fortsette å kose oss med K-pop stjernen fra Gangnam, og dro til den andre statuen som hedrer sangen. Den andre statuen var to gullhender som «danser» den karakteristiske dansen til sangen. 

Ved siden av denne statuen kunne man trykke på en knapp, og da spilte de låten ut fra noen små høyttalere og viste musikkvideoen på en skjerm. Guttene koste seg lenge med å se på videoen, og prøvde å lære seg dansen. Vi andre to slappet av med å se på og låten hadde vi på hjernen resten av dagen.

NORSK HIT: Året var 2012, og hiten Gangnam style gikk som en farsott over Norge. Her er beviset på suksessen i Sør-Koreas hovedstad.

Moderne by

Seoul er en moderne by, og i området rundt den siste Gangnam-statuen, var det flere andre skulpturer å se på, byggene var ultramoderne og kjøpesenteret like ved inneholdt både et fantastisk stort bibliotek som har blitt en Instagram-favoritt på grunn av sine enorme bokhyller som går over flere etasjer, samt et enormt akvarium som vi brukte en halv dag på å gå igjennom.

FISKE-SPA: Vanligvis er det føtter man stikker oppi akvarier og får fisken til å spise bort død hud. Her var det mulig å stikke hendene oppi.

Kjenne på fisken

På det enorme akvariet i Seoul får du innblikk i flere forskjellige undervannshabitater. De har en hai tunell man går igjennom, og hvor skater og enorme fisker som svømmer over hodet ditt. Andre steder ser du livet i havet oven i fra, mens du i en egen avdeling kan få mer nærkontakt med mindre sjødyr.

Et sted kunne man stikke hendene oppi og så spiste fiskene død hud. Jeg har sett dette på flere syden-destinasjoner, men da er det føttene man stikker oppi akvariene og så gir fiskene deg et fot-spa. (Æsj) Men her var det altså mulig å stikke hendene oppi.

Guttene koste seg med å bli spist på en god halvtime mens vi voksne fikk oss en pause på en benk. Men så ville selvsagt guttene at mamma og pappa også skulle prøve. Pappa prøvde med en gang…jeg var litt mer reservert.

For jeg synes det er litt ekkelt rett og slett. Men etter å ha stått der og prøvd å le bort situasjonen, så forsto jeg at mamma også måtte gjøre dette, så da var det bare å stikke hånda oppi og la fisken bite til. Det ble et kort møte med hånda mi og fisken før jeg dro den til meg og konstaterte at sånn, da har mamma også prøvd. (Jeg tror de syntes jeg var skikkelig pingle som ikke ville stå der lenger, men nok var nok, og jeg hadde tross alt prøvd)

TRADISJONSRIKT: Får man muligheten så sier man ikke nei… Følte oss som en royal familie der vi satt på museet og ble fotografert.

Tradisjonelle drakter

Sør-Koreanerne leier ut tradisjonelle drakter flere steder i Seoul, og oppfordrer turister til å prøve deres tradisjonelle klær. På akvariet hadde de satt opp klær slik at turister kunne få prøve, og vi sa selvsagt ikke nei da de spurte om vi ville prøve.

Følte meg så fin i de vakre silkestoffene de tradisjonelle draktene deres er laget av, og når  vi satt der og smilte til ei som jobbet der og som tok bilde av oss, følte jeg at vi var som tatt rett ut av et eksotisk eventyr med prinser og prinsesser.

HAI-TANK: Det var noen fantastiske skapninger som svømte over oss i hai-tunellen.

Møte med en grensevakt til Nord-Korea

En av tingene vi hadde lyst til å gjøre når vi kom til Korea, var å besøke grensen opp til Nord-Korea. Men når vi kom til Seoul og begynte å undersøke litt, så viste det seg at det ikke var anbefalt å ta med barn opp dit, og på turene som var mest interessant, og som tok deg helt til grensen, så var det forbudt med barn.

Vi valgte derfor å ikke ta denne turen.

Men så skjedde det plutselig noe på stedet vi bodde. For inn døren til det lille huset vi bodde i, kom det en svensk familie. Familien bor nå i Sør-Korea, for faren i familien er GRENSEVAKT på grensen mellom Nord- og Sør-Korea! 

Det ble et fantastisk møte på så mange måter. Først og fremst var det utrolig hyggelig å møte en Skandinavisk familie som både vi og ungene kunne snakke norsk med. Men noen ganger klikker det bare, og det gjorde det her. For de var bare så utrolig hyggelige, latteren satt løst, og det ble noen lange og gode samtaler rundt frokostbordet flere dager.

Vi fikk også servert flere historier fra livet på grensen til Nord-Korea. Det hele føltes som et heldig sammentreff, for det var som at grensen til Nord-Korea kom ned til oss siden vi ikke kunne dra dit.

Sverige har observatør status på grensen, og landet har derfor alltid noen til stede der for å passe på at alt går som det skal mellom de to landene som teknisk sett fortsatt er i krig med hverandre.

VAKTSKIFTE: Det var et imponerende vaktskifte ved inngangen til Gyeongbokgung palasset i Seoul.

Vaktskifte og eldre kultur

For å få med seg litt mer av den tradisjonsrike kulturen til Sør-Korea, så tok vi turen til palasset Gyeongbokgung. Her var det en eller annen form for helligdag når vi var der, så nesten alle som besøkte stedet, hadde møtt opp i tradisjonsrike klær. Føltes som at det kun var vi og noen få andre som ikke fikk notatet om hvordan man måtte gå kledd den dagen.

Et av høydepunktene var et vaktskifte ved inngangsporten til palasset. Vi slet med å finne ut hvor det var, men plutselig hørte vi høye trommelyder, og da var det bare å gå etter lyden. 

Sverre ble vinket fram av en vakt, og fikk stå i et eget inngjerdet område for lokale barn. Minsten måtte selvsagt på do akkurat da trommene startet, så han og papppa måtte først en omvei rundt hele palasset før de heldigvis fikk med seg slutten av vaktskiftet fra litt lenger unna.

TRADISJONSRIKE DRAKTER: Det myldret av folk i tradisjonsrike folkedrakter på flere severdigheter i byen.

Tyfon-varsel

En av kveldene det regnet en del, tikket det plutselig inn meldinger både på min og PKs telefoner. Vi forsto ikke så mye av meldingene, men av ei koreansk jente fikk vi forklart at det var et tyfonvarsel for kommende natt.

– Hva? Et tyfon-varsel? Var vi i fare? Måtte vi søke tilflukt?

Jeg kjente at jeg fikk skikkelig hjertebank, og jeg begynte å se meg rundt i det lille huset vi bodde i. Det var ikke akkurat kraftig bygget, og jeg tenkte at ved en tyfon, så ville nok dette lille huset bli knust til pinneved. Heldigvis var det noen store murbygg ved siden av tenkte jeg, så det ville være mest fornuftig å løpe dit.

Men nei, sa hun som oversatte for oss. «Så lenge du ikke oppholder deg ved siden av vann eller oppover mot fjellet, så skal det gå bra», forklarte hun.

Vi bodde heldigvis midt i byen, og langt nok både fra vann og fjell kunne hun forsikre oss om, så det var bare å ta det helt med ro. Nattesøvnen ble ikke den beste den kvelden, for jeg så for meg litt av hvert der jeg lå og hørte på været som pisket mot vinduet, og vinden som ulte rundt hushjørnet. Det gikk heldigvis fint, og vi så ikke noe mer til noen ødeleggelser, så da var det nok ikke en stor tyfon. Men stor nok til at myndighetene sendte ut varsel til mange millioner innbyggere i Seoul. Hjelpes!

BIBLIOTEK: Det vakre biblioteket i byen har fått mye oppmerksomhet på Instagram for sine enorme bokreoler som går over flere etasjer.

En merkelig by

Seoul er egentlig en merkelig by. Den har tatt et stort sprang inn i neste tiår allerede, med alt av teknologi og den store variasjonen av underholdning som finnes her. Moderne bygg står side om side med tradisjonelle små hus, og i den ene gaten finner du tradisjonsrike drakter og suvenirer, mens du i den andre finner fancy temakafeer, en hysterisk dyrking av K-pop idoler du ikke finner noe annet sted i verden, og så sokker. 

Ja, sokker i alle mulige varianter er virkelig det de prøver å selge til alle turister. Gatematen er dyr og har varierende kvalitet, prisene er ofte lik som i Norge, og ønsker du å fikse på utseendet er dette stedet. Byen har alt, men jeg vet ikke om jeg egentlig ble så forelsket i den som jeg hadde trodd at jeg kom til å bli. Det ble kanskje litt for hektisk her for meg, glemmer kanskje at jeg ikke er ung singel student lenger, for da hadde jeg nok bare satt meg ned på en fancy cafe og studert livet på gaten. Det kunne jeg nok gjort i flere dager i strekk. 

Beate – 

GATEMAT: Det var mange fristelser på gaten i Seoul. Noe smakte bedre enn andre ting.
GATEMAT: Noe av maten på gaten i Seoul var det ingen av oss som ville ha…
TRADISJONSRIKT: Seoul har alt, både moderne steder og tradisjonelle områder hvor folk også tenderer til å kle seg opp i tradisjonelle klær.
VAKTSKIFTE: Det var et flott skue å se på vaktskiftet ved det største palasset i byen.
DO-KAFFE: Kaffen smakte litt søtt av rose-smak, og var litt vanskelig å drikke av den lille toalettskålen.
FLY: Vi har tatt mest tog på turen vår, så da må vi leke at vi flyr! Her i det kjente biblioteket i Seoul.
BLID FISK: Falt helt pladask for denne blide fisken.
VAKKERT: Hadde selvsagt hatt lyst til å se disse i havet, men siden jeg ikke kan dykke, får jeg nyte dem i et enormt akvarie heller.
PRINS: Jeg syntes guttene så ut som små prinser i de tradisjonelle kostymene. Selv følte jeg meg også fin, men det så litt rart ut å stå med hendene under fronten av plagget slik jeg fikk beskjed om her.
MODERNE: Det fins mange moderne skulpturer i Seoul. Denne likte guttene ekstra godt.
TRICK EYE MUSEUM: På det litt spesielle trick eye museet kunne man ta blider slik at det ser ut som man er andre steder enn man er.
SUSS: Romantisk ja, men bare en illusjon. Bildet er tatt inne foran et lysende bilde.
K-POP: Sør Korea har et enormt antall boyband og en stor musikkindustri. Disse gutta var tydeligvis mest populær, for de var over alt! Så Sverre og Sebastian bestemte sg for å herme etter dem.
SOKKER: Var det én ting som ble solgt over alt, så var det sokker! Endte opp med å kjøpe noen selvsagt, for det er jo ikke mulig å stå i mot presset når man ser noe absolutt over alt i flere dager!

Noen ganger er du bare uheldig med hvor du blir boende..

GØY: Noen ganger har man det ikke mer moro enn man lager til selv. Vi bestemte oss for at dette var det viktigste å se i Guangzhou! En vilkårlig grunnsten på et hus!

Hele øyen vi bodde på var under renovasjon! Det ble to merkelige dager i den kinesiske byen Guangzhou.

Guangzhou er ikke en veldig kjent by for nordmenn generelt, men for oss ble det naturlig å ta en stopp her, for å dele opp den lange togturen fra Xi’an til Hong Kong.

TOG: Vi elsker å kjøre med tog! 9 timer på toget tar vi glatt!

Lang togtur

Togturen fra Xi’an til Guangzhou var den siste lange transportetappen vi skulle gjennomføre på vår vei fra Oslo til Hong Kong med tog (ja og båt over Østersjøen).

Vi satte oss på toget i terrakottahærens hjemby, og tenkte at det kanskje kom til å bli en utfordring med guttene, siden turen skulle ta hele 9 timer.

Vi kom oss rolig på toget, det trillet av gårde, vi tok fram Ipader og Mac’en…Guttene spilte spill, mor redigerte film, far leste bok… og plutselig hørte vi GUANGZHOU-et eller annet over høyttalerne. Vi så forvirret rundt oss, og jaggu, vi var framme!

Plutselig ble det skikkelig stress! Gikk 9 timer SÅ fort?

For nå måtte vi jo pakke sammen alt av underholdnings-dippedutter vi hadde framme, og så var det bare å røkke med seg bagasjen og komme seg av toget. (Togene står nemlig ikke lenge på hver stasjon).

Vi lo litt da vi gikk av toget, at turen vi for bare noen måneder siden tenkte ble så lang at vi måtte dele den opp, nå plutselig var over. Fra her er det nemlig bare en god time til Hong Kong, og det hadde vi glatt klart nå.

EN GANG FINT: Hotellet vårt var egentlig et gammelt staselig hotell! Det kommer nok til å bli fint også når det er ferdig pusset opp. Nå derimot, kunne det ikke anbefales.

Kan dette være rett?

Vi ankom storbyen på kvelden, og tok en taxi til hotellet. Vi skulle bo på en liten øy i byen, og på bildene hadde det sett riktig så idyllisk ut. Nå derimot, kunne vi kun skimte gravemaskiner og innpakkede fasader.

På vei inn til hotellet var det vanskelig å finne inngangen. En pikkolo viste oss i rett retning. Vi sjekket inn, men måtte ut av hotellet og inn et annet sted, for hele hotellet skulle renoveres.

IKKE LETT Å KOMME FRAM: Vi måtte se oss godt om der vi vandret rundt på en gigantisk byggeplass.

Hele øya renoveres

Dagen etter våkner vi av banking og høylytt graving ute. Det skal fort vise seg at det ikke bare er hotellet vårt som renoveres, men HELE ØYA!

Er det mulig?

Vi går en runde rundt i nabolaget og konstaterer at jo, OVER ALT er det graving, oppussing og nesten umulig å ta seg fram. Vi skal være to netter her, men kun én hel dag, så vi bestemmer oss for å gjøre det beste ut av situasjonen. Vi gidder ikke å dra et annet sted i byen, så vi utforsker de stedene vi kommer fram. Og noen ganger er det gøy å ikke gjøre noen ting.

Vi ser på store fisketanker fulle av sjødyr ved en restaurant, vi ser en ferdig oppusset Starbucks som ser fantastisk ut utenfra, og vi tar tøysebilder ved en ubetydelig grunnstein ved et hushjørne og på en statue vi syntes var fin.

På kvelden hoppet vi i sengen og hadde det gøy på rommet, før vi sloknet og forberedte oss på å innta et demonstrasjonsherjet Hong Kong.

SJØMAT: Fisker og skaldyr i alle varianter lå utenfor noen av restaurantene vi gikk forbi. Guttene syntes det var fascinerende å se alle de rare skapningene de aldri hadde sett før.
LEVENDE: Det var enorme mengder levende sjødyr utenfor en av stedene vi stoppet. Jeg syntes det ble litt i meste laget.
KVALM: Jeg kan ikke noe for det, men alle sjødyrene pakket sammen oppå hverandre i små akvarier gjorde at jeg fikk helt avsmak! Ble rett og slett kvalm av det. Jeg spiser jo sjømat og kjøtt, men som jeg har vært inne på tidligere så vurderer jeg sterkt å bli vegetarianer. Liker ikke å se dyr som lider.
HVA ER DETTE? PK gikk en liten tur uten oss andre for å finne noe mat til oss, og da kom han over flere butikker med store sekker med…ja med hva da? Er det tørket sjømat?
BILDE: I Guangzhou ville disse kule damene gjerne ha jentebilde! Eneste gangen noen ikke har spurt om å få fotografere guttene også!
KUL STATUE: Guttene likte denne kule statuen. Vi har ikke peiling på hva den var et minnesmerke om, eller om det bare var kunst eller noe annet. Men fin var den.
NYDELIG: Jeg elsker eksteriøret på denne Starbucks cafeen! Om resten av området blir renovert som denne, så er det bare å anbefale å dra tilbake hit når de er ferdige.
HERSKAPELIG: Hele området oste av gammel herskapelighet og mye penger. Det kommer nok til å bli helt fantastisk igjen når det er ferdig renovert. Til og med trærne der var nydelige.
SPERRING: Det var mange sperringer og ganske vanskelig å komme seg fram flere steder.
SYKKELBUD: Sykkelbud i Kina er litt annerledes enn hjemme. Syntes dette var veldig stereotypisk slik jeg hadde trodd at det skulle være i Kina.

Beate –

Vi kom oss nesten ikke ut av Mongolia

TOG-SELFIE: Sebastian koser seg på toget med å ta en selfie. Han var ikke like våken og blid når vi krysset grensen fra Mongolia til Kina.

– Det er et problem, sier grensevakten til oss og tar passene våre. 

Hun sier noe om at visumet vårt er gått ut, og at vi er i trøbbel. Vi påstår at alt er i orden, men møter bare et surt blikk før hun går avgårde med passene våre og de andre uniformerte vaktene som sto og hørte på.

– Hva skjer nå, kommer vi oss ikke ut av Mongolia, sier jeg forskremt til PK.

– Vet ikke, svarer han, og vi kjenner begge at stressnivået stiger og at svetten begynner å piple fram.

Hvem ringer vi til?

De neste minuttene sitter vi og diskuterer scenarioer. Hvem ringer vi? Ambassaden? Foreldrene mine? Hva er vi villige til å betale her, i forhold til å ta turen tilbake til Ulan Batoor for så å måtte finne nytt hotell, nytt tog og ordne med hotellet i Beijing?

Stridens kjerne er at det i vårt pass står at man må reise INN i Mongolia før en gitt dato. Datoen er nå passert, og grensevakten mener at vi måtte ha reist UT av landet før den samme datoen.

Kort frist for å fikse visum

Selvsagt skulle vi ha fått visum til Mongolia som ikke var så tett opp til reisedatoene våre, men med visumregler i Russland, Mongolia og Kina som tilsier at du kun kan søke om visum 3 måneder før du skal reise inn i landet, og at vi var ute av Norge en måned før vi ankom Russland, så hadde vi i underkant av to måneder til å fikse visum til alle tre landene. 

Alle ambassadene skal også ha passene våre en ukes tid, og man må ha avtale om når man kan komme til visumstedene for å få søke om visum. Kort oppsummert, det var bare så vidt at det gikk å få visumkabalen lagt i sommer før vi skulle dra! Derfor ble det til at visumet til Mongolia var så tett opp til innreise som mulig. 

KINESISK: Vi reiste fra Mongolia til Kina med et kinesisk tog. Det var ikke av samme standard som det mongolske torget vi hadde tatt tidligere.

Hva gjør vi?

Men nå var det feil altså. Det var ikke innreise som var viktig, det var utreise, og vi hadde ifølge grensevakta ikke papirene våre i orden.

Selv så jeg for meg overskrifter som «Norsk familie fengslet i Mongolia».

Vi ble enige om at vi måtte betale det det kostet, og så måtte vi gjøre alt vi kunne for ikke å måtte gå av toget. Vi fikk også alle mobiler opp på nett, og var klare til å ringe både foreldre og ambassade.

Men etter en time med svetting, kom grensevakta tilbake, og litt surt leverte hun passene tilbake og sa ok. OK? Ikke noe mer enn det?

Jeg kjente jeg hadde lyst til å hyle av glede når toget endelig rullet videre og vi forsto at vi var kommet inn i Kina!

VENTEROM: Sverre og Sebastian fikk tiden på venterommet til å gå med å se på iPad. Turte ikke ta noe særlig bilder der, siden vi var midt i kontrollsonen med tollere på hver side.

Kakkelakker og hele natta på venterommet

Etter det som virket som en lang kveld på den Mongolske grensen, kom vi endelig til den kinesiske grensebyen.


Der måtte vi ta med oss alt av bagasje og gå av toget.

Toget får nytt understell i Kina, for spor-bredden er ikke lik i Kina og Mongolia. 

Men nå startet den virkelige tålmodighetsprøven.

Vi var heldige og kom nesten først i køen inn til kinesiske immigrasjonsmyndigheter. Det var som å komme til en flyplassterminal hvor man skal igjennom sikkerhetssjekk og passkontroll.

Mens vi står med bagasjen på gulvet foran oss, og venter i kø, får minsten som er så glad i dyr, øyne på en kakerlakk. Så en til, og en til. Når vi begynner å se oss om på gulvet, så ser vi at hele gulvet egentlig beveger seg, for det kryr av kakerlakker!

Jeg prøver det jeg klarer å dytte dem unna bagasjen vår, for det frister ikke så mye å få dem oppi der.

TRANGT: Det er ikke store plassen man har til rådighet når man tar toget på den Trans-Mongolske jernbanen til Kina.

Grensevakten sirkler oss inn

Mens vi står der og venter, begynner en ung grensevakt å sirkle oss inn. Han går fram og tilbake flere ganger, og ser på oss.

– Hva er det nå, sier jeg til PK.

Heldigvis får jeg fort svar på det. Han ville rett og slett bare snakke med Sebastian.

– Very cute, sier han og stryker han på håret.

Jeg puster lettet ut, og så går alt på skinner gjennom tollen før vi blir plassert i et venterom med noen rader med stoler. Vi kaprer fire plasser, og finner roen. Kakerlakkene har vi blitt vant til, og egentlig er vi bare trøtt, for det er langt over midnatt.

Timene går, og midt i natten lager vi nudler siden vi fant en gratis samovar. Vi benytter oss av muligheten for å gå på «ordentlig» do, i forhold til de skitne togdoene vi har til rådighet ellers.

Flere med problemer

Jeg snakker med en nederlandsk familie som vi traff i ger-leiren vi bodde i, i Mongolia, og de forteller at de også hadde problemer med sitt visum til Mongolia. 

– You are in trouble, hadde grensevakten sagt til dem før de hadde tatt passene deres og gått. Så da var det i hvert fall to familier som hadde sittet på toget en times tid og bitt negler. Vi var altså ikke alene om den opplevelsen.

GOD TID: På toget hadde vi det hyggelig med å gjøre aktivitetsbøker med guttene, lese bøker og snakke med hverandre.

Tilbake på toget

Etter 5 timer er ventingen over i den kinesiske grensebyen, og vi kan gå inn i toget igjen. Vi er overtrøtte, og sovner med en gang toget ruller ut fra stasjonen.

Neste dag står vi opp tidlig, for å gjøre oss klare til å ankomme Beijing.

Landskapet utenfor vinduet har endret seg betraktelig fra de gresskledde steppene i Mongolia. Nå er det bratte fjell, trær og vann.

KINA: Landskapet i Kina er veldig annerledes de gresskledde steppene i Mongolia.

Skittent over alt

Jeg kjenner jeg er glad for at vi skal bo på et fint hotell i den kinesiske hovedstaden, for jeg begynner å ha fått nok av rensligheten på det kinesiske toget vi har vært på det siste døgnet.

For mens det mongolske toget vi tok fra Moskva til Ulan Batoor var relativt rent, hadde toaletter som fungerte og hyggelige damer som vasket hele tiden, så var det kinesiske toget vi tok siste etappen, utrolig skittent.

Det var kun menn som jobbet ombord, og de brydde seg ikke med å vaske. Det ble ikke fylt på toalettpapir på do, posene du skal kaste det brukte toalettpairet i var til enhver tid stappfulle, og det var rett og slett ikke like trivelig der. At toalettene til stadighet var tette eller ikke fungerte, gjorde ikke saken noe bedre.

Det virket også som at røykereglene på det kinesiske toget var noe slappere håndtert enn på forrige tog, for her sto folk og røyket i mellomgangene mellom togene, noe som gjorde at det stinket i hele vognen.

RETT PÅ PERRONGEN: Skittent vann fra bad og restaurant-vognen gikk rett ut på perrongen. Det var viktig å aldri stå helt ved siden av toget, for da kunne du få deg en uventet sprut.

Vi trenger penger

Vel framme i Beijing blir guttene og jeg stående midt på plassen foran togstasjonen med all bagasjen, mens PK legger ut på ekspedisjon for å finne penger. Han blir borte en evighet, for det viste seg å ikke være lett å finne en minibank som godtok visa der vi var.

Men det var bare å vente, for penger trengte vi om vi ikke ville gå mange kilometer til hotellet.

Etter å ha ventet nesten en time, og å ha blitt pekt på, smilt til og snikfotografert en haug med ganger, kom PK tilbake med penger.

KINA: Det er helt sykt hvor høye og hvor mange blokker det er i Beijing. På vei inn til den kinesiske hovedstaden var det blokker som dette hele veien inn til stasjonen. Det er nesten ufattelig hvor tett de bygger, og hvor mange som bor i byen.

Utnyttet et annet hotell

Vi endte opp med å gå til et annet hotell for å få dem til å bestille taxi for oss. Vi gikk nemlig feil når vi prøvde å komme oss til taxikøen, og når vi så hvor lang den taxikøen egentlig var, tenkte vi det var bedre å sitte litt for oss selv og vente til en taxi kom til oss heller. Noen ganger er det deilig å utnytte hoteller til å hjelpe seg.

Det var en uendelig deilig følelse å komme inn på hotellrommet i Beijing!

Vi var slitne, trøtte, sultne, og det var deilig å endelig ha sitt eget bad med dusj og do!

Jeg tar gjerne togturen en annen gang, men da skal papirene være i orden, og så vet jeg hva jeg går til.

Beate – 

ENDELIG FRAMME: Vi var superglade når vi endelig kom fram til Kina! Nå kunne liksom resten av jorden rundt-tusen starte!

Du vil ikke tro hva minsten klarte å gjøre i Mongolia!

Det regnet når vi ankom den Mongolske hovedstaden, Ulan Bator tidlig på morgenen etter å ha tilbragt fem dager på toget fra Moskva.

Trøtte og spente kom vi oss av toget med all bagasjen vår, og klarte heldigvis raskt å finne sjåføren som skulle ta oss med til en Ger-leir ute på de gresskledde steppene. Vi hadde heldigvis gått for alternativet med privatsjåfør, for da kunne vi stoppe der vi ville på vei til leiren.

Og stoppe ville vi, for hjelpes for en vei!

Offroad på de Mongolske steppene

«I Mongolia er det ikke så mange veier, det kjøres mest offroad. Veldig fascinerende. Det er asfalterte veier ut av Ulan Bator et stykke, så er det offroad», skrev hun som bestilte overnattingen i de tradisjonelle teltene i en mail til meg i forkant av reisen.

Og ja, offroad var det! Bilen var av typen Range Rover, og etter å ha kjørt en liten time på vanlige asfalterte veier, svingte vi plutselig ut på en gjørmete landevei. Landeveien ble fort til to stier som hjulene fulgte innover de grønne åsene hvor enorme dyreflokker med geiter, sauer, kyr og ikke minst ville hester, sto og beitet. Det var fascinerende, akkurat som beskrevet i mailen. 

– Stopp, jeg må spy

Men plutselig måtte vi benytte oss av muligheten for å stoppe, for en av guttene ble skikkelig dårlig av mangelen på veier. Det er gøy å kjøre berg og dalbane, men attraksjonene man tar i fornøyelsesparker varer som regel et par minutter. Nå varte det i tre timer!

Det var krappe svinger, humper i veien som gjorde at vi fikk magasug flere ganger, og vi deiset fram og tilbake i bilen. Vi krysset en elv etter at sjåføren hadde sjekket at ei eller annen propp var på plass ute på bilen, og at vi kom oss opp av alle gjørmehullene vi kjørte ned i, ja det er et under.

Det viste seg i ettertid at en annen familie ikke hadde vært like heldige som oss. De måtte faktisk ut og skyve sin bil opp fra et gjørmehull, og på bildene av de mannlige medlemmene av flokken etterpå så det ut som de hadde vært med på gjørmebryting.

Mens en av guttene sto ute og brakk seg, viste sjåføren meg en liten video han hadde filmet hvor de kjørte over en enda større elv enn vi akkurat hadde krysset. Han mente altså at elven vi hadde forsert var liten, for på videoen kom vannet helt over panseret på bilen, og nådde vinduet. Jeg tror ikke han forsto hvor redde de engelske turistene i bilen hans var, for mens han gliste bredt, hørte jeg litt av hvert fra baksetet. Kanskje like godt han ikke snakket annet enn mongolsk.

GER: Vårt telt. De røde flaggene kom opp i løpet av natten. Det var for å skremme bort fugler ble vi fortalt.

En litt spesiell picolo

Etter omlag fire timer i bil med spy, tissepauser, knasking på kjeks, og store naturopplevelser, kom vi endelig fram til stedet vi skulle overnatte. De hvite runde teltene lå nydelig til på en ås og så utover det urørte landskapet.

Vi stoppet i utkanten av leiren, og i stedet for å bære bagasjen vår opp til «hotellrommet» vårt, så satte de alt av bager på en enkel kjerre, og så begynte den enorme Yak-oksen å trekke vognen. Guttene var i hundre, og da de fikk sitte på med den spesielle bagasjetransporten bort til teltet var lykken komplett.

PICOLO: Mor var skeptisk, ungene euforisk. Å ha en okse som bagasjetralle, det hadde vi ikke opplevd før.

Enorme naturopplevelser 

Første kveld i teltet var det veldig vanskelig å varmeregulere geren. Enten var det bikkjekaldt, eller så var det som å være i en badstue. Geren hadde en stor ovn midt i rommet som ble fyrt med ved, derav vanskeligheten med varmen. For å lufte ut litt på kvelden åpnet vi døren når det var blitt mørkt.

– Kom ut og se, sier PK plutselig.

Ungene fikk på seg mer klær, for de hadde inntatt pysjen allerede. Hele familien tittet ut av teltet, og vi forsto fort hva han mente.

For med null lysforurensning fra teltleiren, og uten en by i nærheten, var det totalt mørkt ute. Nattehimmelen kom mot oss, og blinket i tusenvis av stjerner. Hele familien fikk med seg et kraftig stjerneskudd sammen, og vi fikk frysninger av den enorme opplevelsen det var å oppleve en stjernehimmel som kom så nært, nesten som å se en film i 3D. For stjernene var ikke langt unna, de var der rundt oss, som om at de slukte hele jorden. 

GER: Vår ger var nydelig pyntet i blå og orange.

Hva er det som er utenfor teltet?

Etter at guttene hadde sovnet, var det bare for oss voksne å krype under dyna også. Jeg lå lenge uten å få sove, og plutselig hørte jeg noen som pustet meg i nakken. Eller det føltes i hvert fall sånn. Så hørte jeg noe som gikk på taket. Er det en mus, eller er det en fugl tenkte jeg. Så ble det mer pusting, og jeg tenkte med gru på hvilke dyr det var som hadde begynt å interessere seg for akkurat vårt telt. 

Etter lang tid hørte jeg heldigvis smatting og at gress ble dratt opp fra bakken. Deretter kom et vrinsk. Jeg slo meg til ro med at det enten var de ville hestene som hadde kommet, eller så var det både hestene og en ku. 

Neste morgen var jeg oppe grytidlig, og siden jeg var veldig tissetrengt, slo jeg opp teltdøren ganske fort, og skulle beine avgårde til utedoen. Men da skvatt jeg skikkelig, for svaret på nattens pustemysterie ble fort løst. Jeg tittet rett inn i trynet på ei ku som så ut til å skvette litt hun også av mitt brutale leven på morgenkvisten.

Når vi er inne på do og badefasiliteter, så er det altså mangelfullt i en ger. De har en egen dusj-ger, og utedoen ligger et stykke fra teltene naturligvis. 

Men det vi fant ut etter å ha forlatt leiren, var at vi nok burde tenkt på å parfymere bakenden vår med myggspray, for i dagene etter besøket der, så klødde det litt hos oss alle. Alle hadde fått flere myggstikk der solen aldri skinner, og det var ikke veldig behagelig.

Ridetur og pil og bue

Av aktiviteter som ble tilbudt ved gerleiren, var badstuebading (det gadd vi ikke, for vi hadde jo tidvis vår egen badstue selv), man kunne dra på rafting på en flåte (det var det både for kaldt til, samt at vi ikke ville ta med en 5-åring på det), og man kunne dra på tur med Yak-oksen. Det siste hadde vi jo allerede gjort, siden bagasjen vår ble hentet av den.

Men det vi bestemte oss for å takk ja til, var en tur på hesteryggen. I Norge står hester i en stall, og det er ikke veldig mange av dem. Mens her fikk vi beskjed om at vi måtte bestille riding dagen før, for hestemannen deres måtte ut og fange hester.

Seriøst? Er det villhester? Ja, det var det.

Vi forsto at det selvsagt var noen hester som ble brukt når det var turister inne i bildet, men hestene sto altså ikke i noen stall, og man kunne se store flokker av dem trave rundt eller stå og beite på de langstrakte gresslettene uten noen form for gjerde rundt.

Jeg har kun ridd i det fri én gang tidligere. Det var i England på tidlig nittitall, og der endte jeg opp med skrekk for de store dyrene, siden min hest hoppet sidelengs ned en skråning.

Men nå var det bare å klistre på seg et smil og si ja, for guttene ville gjerne ri, og da var det bare å stille opp. Det ble en times gåtur rundt på steppene. Jeg trodde seriøst jeg skulle skli av hesten i den lille nedoverbakken vi gikk, og i oppoverbakken var det bare å holde seg fast så godt man kunne.

Guttene var fornøyd med at de gikk ganske mye lenger foran oss, for mor sa hele tiden, oi, og sakte, sakte, så han som holdt våre hester lo litt. (ja, det var en som holdt min og PKs hest, og en annen som satt med Sebastian på hesteryggen mens han holdt Sverres hest). På et tidspunkt begynte vår hestemann å synge, og jeg er usikker på om det var fordi han alltid gjorde det, eller om det var for å roe ned den nervøse dama han hadde med på tur.

Jeg var sjeleglad da jeg endelig kunne trå ned fra hesteryggen igjen, på en liten pent dekorert krakk som de hadde hentet til meg.

SPILL: Å spille spill med dyvebein var gøy syntes guttene. De holdt på en evighet med ei lita jente som bodde på campen.

Lek og moro

Selv om det var litt kaldt i Mongolia når vi var der, ble det mye tid ute i naturen. Vi prøvde å spille freesbie, men det blåste for mye. Vi skjøt pil og bue, men buen var litt stram, så guttene fikk det ikke helt til.

Guttene spilte et spill med noen mongolske unger i en større ger. Spillet var lagd av dyrebein, og de hadde det gøy med det veldig lenge.

KATASTROFE: Et bilde tatt rett før vi gikk på besøk til eieren av hestene og kyrne, og før Sebastian trynet i melkefatet…

Katastrofe!

En av dagene fikk vi tilbud om å bli med til hestemannens familie og se hvordan de bodde, og se hvordan de melket kyrne.

Vi gikk sammen med en annen familie dit, og ble invitert inn i den enkle geren. Det ble tilbudt flere lokale søtsaker, blant annet stivnet melkeskorpe eller noe tilsvarende. Det var ikke godis for norske barn for å si det sånn.

Jeg følte meg litt brydd med å sitte der hjemme hos hestemannen, for det er ingen tvil om at han og familien lever fattigslig materielt sett i hvert fall, sammenliknet med hva vi gjør, selv om han daglig får store naturopplevelser. 

For å spe på inntekten med å drive hester, melker han altså kyr, og fra melken lager han diverse produkter som han selger til gerleiren, om vi forsto det rett.

På den ene siden av inngangsdøren, fikk vi se store melketrau med diverse melkerelaterte varer oppi. Et enormt trau hadde en gul hinne på seg, og jeg mintes å ha sett denne hinnen av syrnet melk eller noe sånt, i frokostsalen tidligere.

Men det er altså på vei ut av teltet hans at katastrofen er et faktum. For på vei ut, klarer minstemann å snuble i noen poser som står ved døra, og før jeg vet ordet av det, så ligger gutten med hele hånda helt opp til skulderen, plantet godt ned i nevnte melketrau.

Det sprutet melk over alt, den syrnede hinnen på toppen var nå i småbiter og lå ikke lenger som en hinne, og minsten var gjennomvåt og dryppet av gammel melk.

For ikke å snakke om hva han LUKTET!

Han gråt, vi voksne var fortvilet, og guiden vår som var med forsto nesten ikke hva som hadde skjedd. Men når de så hvor fortvilet han var, så var det ikke annet å gjøre enn å avfeie det hele som et uhell, og vi fikk ikke lov til å betale for det eller gjøre opp på annen måte. (Jeg tenkte for meg selv at nå var vel en hel ukes fortjeneste ødelagt, men guiden avfeide at vi skulle erstatte noe)

PÅ BESØK: I mangel av bildet av katastrofen, så er her guttene før vi gikk inn på besøk.

Vaske klær i ger-telt

Så etter å ha sett melking av kyrne til hestemannen og klappet noen kalver, så var det tilbake til leiren. Jeg innså at minstens klær virkelig trengte en vask, for de luktet nå så surt at jeg ble kvalm. Det luktet rett og slett spy.

Damene i leiren forsto problemet, og kom opp til meg med et vaskefat (en stor balje), og en enorm termos med varmt vann. Så var det bare å vaske klær mens man satt på gulvet i teltet. Heldigvis tørket klærne fort etterpå, for i teltet var det jo badstue-temperatur.

TELT-LIV: Det var luksustelt vi bodde i. Ikke mye enkle kår her, selv om det ikke bar dusj og do i teltet.

Hompete retur

På returen fra leiren var vi nok en gang glad for at vi hadde egen sjåfør med god bil. Det humpet og var nok en gang som å være på en flere timer lang berg og dalbane. En av gutta ble syk på nytt, og jeg følte at bilturen aldri endte. Vi kjørte på «motorveien» på vei inn til byen, men den veien som var like trafikkert som E18 fra Sandvika til Oslo, var like humpete som en kjerrevei på et jorde etter flere dager med regn.

ENORM: Statuen av Djengis Khan er enorm. Gøy at man kunne gå opp i den.

Djengis Khan

Vi stoppet på Djengis Khan statuen på vei hjem. Det er verdens største statue av mann til hest, og man kan gå opp i hestens mane. Det var gøy å gå opp der, og rart å endelig besøke den, for det var en av de tingene vi hadde tenkt på forhånd at det MÅ vi gjøre. 

HELT: Djengis Khan der han troner på sin hest utover de Mongolske steppene.

Noen timer på hotell

Før vi kom inn til Mongolias hovedstad, Ulan Batoor, som vi skulle overnatte i til dagen etter, så måtte vi bytte bil, for vår mann hadde ikke lov til å kjøre sin bil i byen ble vi forklart. Merkelig.

Vår nye sjåfør hadde visst ikke fått alt av info fra forrige sjåfør, for når vi nærmet oss byen, så spurte han hvor vi skulle.

Hotellpapirene lå igjen i forrige bil, så kaoset var komplett. Vi kom oss heldigvis til rett sted til slutt, for når han begynte å nevne opp hotellnavn, så hørtes ett plutselig rett ut, og jeg sa bare kjør oss dit.

Etter mye om og men, kom vi fram til et enormt hotellrom, som egentlig var en leilighet på 70 kvadrat. Med to soverom, to bad, stue, kjøkken, gang og VASKEMASKIN, var det bare én ting å gjøre! Vi måtte vaske klær!

Etter å ha vært 5 dager på toget og to netter i telt, hadde vi ikke et eneste rent plagg igjen.

Vi kom inn på rommet vårt sent på ettermiddagen, og skulle avgårde med toget til Beijing før fuglene sto opp, så da var det bare å begynne å vaske!

Kjørte 3 maskiner med klær, og siden det ikke var noen tørketrommel der, og helt sikkert at klærne ikke ville tørke på noen få timer, så var det bare å ta fram hårføneren og begynne å blåse!

Jeg sto på badet og tørket klær til klokken 3 på natten, og kl 6 var det bare å stå opp for å få i seg litt frokost før toget skulle gå!

Var ikke mye vi fikk sett av Ulan Batoor, selv om PK fikk gått seg en kort tur ut mens jeg la guttene.

Men klærne ble tørre, og vi kunne dra videre til Kina nydusjede og med rene klær!

Beate – 

SOM DE LOKALE: Vi fikk lov til å låne none lokale klær mens vi var der. Skikkelig gøy å gå rundt å føle seg litt mer innfødt for en kort stund.
LOKALE KLÆR: Det var skikkelig fine drakter, og de var godt utstyrt med skikkelige sko til
RIDETUR: Her står en av bestemennene og venter på at vi skal bli klare for ridetur. Vet ikke om jeg ble klar i det hele tatt. Var bare glad når jeg gikk av igjen. Men nå har jeg gjort det! Jeg har ridd på villhester!
SAMHOLD: Når man kun har hverandre å leke med, oppstår et veldig spesielt vennskap. Guttene har blitt veldig nært knyttet til hverandre den tiden vi har vært på reisefot.
OKSETUR: Sebastian løp til oksetransporten hver gang han så de var ute og gikk. Han fikk selvsagt sitte på med de lokale ungene.
DYREVENN: Sebastian elsker dyr, og var ikke redd for å gå bort til den store oksen.
VENNER: Vi ga de små jentene som bodde i ger-campen, hvert sitt pannebånd fra Norge. Det likte de godt.
VILLE DYR: I solnedgangen var det ekstra spesielt å gå ute og se på dyrene som beitet.
SENG: Sverre var fornøyd med den flotte sengen han fikk. Visst var den hard, men den hadde gardiner, og det ble som et lite eget rom.
RESTAURANT: I den største Geren var det restaurant hvor vi spiste alle måltider. Maten falt ikke helt i smak hos de minste, men sultet gjorde de ikke.

Slik er det å reise med den Transsibirske jernbanen

Lukten av olje og en ukjent matlukt fyller neseborene. Ørene tar inn en irriterende dunkelyd i tillegg til de mer velkjente lydene av toghjulene som treffer skjøtene i jernbaneskinnene. Kroppen deiser litt ekstra fram og tilbake siden jeg ligger på luftmadrass oppå de ellers så harde «madrassene» resten av familien ligger og sover på. 

Jeg får ikke sove. Første natt på toget jeg har gledet meg sånn til har endelig startet.

Jeg kjenner at jeg er årvåken der jeg ligger. Som en hauk følger jeg med på alt som skjer. På små stopp underveis, på noen som går av og på toget. Det føles veldig rart å endelig ligge her, endelig være på vei. 

For selv om vi allerede har vært på reise noen uker, er det dette vi har ventet på! Å få ta toget fra Moskva til Mongolia i fem døgn uten stopp.

Alene på toget

Klokken 23.30 sto vi nesten alene på perrongen i Moskva. Toget som skulle være hjemmet vårt de neste dagene sto klart til å ta oss imot i den litt friske sommerluften i den russiske hovedstaden. Vi var spente, litt trøtte, men klare. Nå skulle det endelig skje. 

På perrongen sto to velkledde hyggelige damer som jobbet på toget. Den ene viste oss inn til vår cupé, hvor fire senger dekket det meste av rommet. 

Selv om det ikke var noen andre som gikk på samtidig som oss i vår vogn, så stresset vi litt. Vi bykset rundt med bagasjen, visste ikke helt hvor vi skulle sette alt vi hadde med oss, for plassen vi skulle bo på var knøttliten.

Noe fikk plass under de nederste sengene, mens småsekkene ble plassert på en hylle over inngangsdøren. Vi konstaterte at vi fikk plass til alt vi hadde med oss. Det var en lettelse. Jeg var også lettet over å se at det var lås på døren, for det hadde jeg fryktet at det ikke var.

Sverre ble også veldig glad når han oppdaget at det var en stikkontakt under bordet! Vi er reddet!! Vi har strøm til ipader og mobiler, så da vil turen gå fint uansett, tenkte vi voksne.

Fem minutter på midnatt rullet toget ut fra stasjonen. Sengene var reid opp, luftmadrassen blåst opp, og guttene falt fort i søvn.

Ble godt kjent med hun som jobbet på toget

Den første natten og store deler av første dagen, var vi helt alene i vogn nummer 2. Det var deilig i forhold til at vi hadde toalettet for oss selv, men også litt rart. Men vi fikk god kontakt med hun som hadde ansvar for vår vogn, en dame fra Mongolia som ikke snakket engelsk. Ved hjelp av tegnspråk fikk vi hjelp til det meste vi lurte på i starten.

Etter noen stasjoner rydde det på med folk, og den fredelige idyllen var brutt, men det var gøy å endelig få noen naboer. 

Vi ble kjent med en morsom australsk mann, en koselig ung guide fra Mongolia som snakket perfekt engelsk, og et australsk par som inviterte oss på besøk når vi kommer til Australia. Det flyttet også inn en merkelig engelsk familie som lusket rundt, nesten ikke sa et ord, og som klarte det kunststykket å vaske klær på toget og henge opp alt de hadde på snorer inne i sin cupé. Alltid hyggelig å se andres truser og sokker til tørk..

Selv gikk vi rundt i mer eller mindre de samme klærne på hele turen, og på et punkt kommenterte vi at det er rart hvor fort man tenker at det er helt ok å ikke ha tilgang på dusj. Hjelpes! Men vi gjorde i hvert fall vårt lille lokum om fra senger til sitteplasser hver dag, noe ikke alle gjorde. Å sitte på skikkelige togseter var betraktelig bedre enn å sitte i senger uten ryggstøtte.

Fikk ikke sett stasjonene

Vi bodde i den tredje siste vognen på toget, noe som var litt kjipt hver gang vi kom inn på en stasjon, for toget var enormt langt, og vi havnet nesten i ytterkant av hver eneste stasjon vi kom til. Det var derfor langt å gå til de små kioskene man kunne benytte på noen av stedene vi stoppet. Ikke turte vi å gå alt for langt heller, for det var alltid litt uvisst hvor lenge vi skulle stå på stasjonen, og man MÅTTE gå inn igjen på toget på sin egen vogn ble vi fortalt. 

Den engelske familien i vogna vår ble borte på et tidspunkt, og hadde ikke kommet inn til vår vogn igjen da vi rullet videre, og da var det full krise i vognen. Men de hadde heldigvis kommet seg på toget lengre fram, til både guiden og den mongolske vogn-damens lettelse.

Men å ikke se hele stasjonen, betydde at mange kiosker gikk oss hus forbi, og vi fikk ikke alltid kjøpt noe. Noen ganger var vi på stasjonen midt på natta, og da var kioskene stengt uansett. Derfor måtte vi nøye oss med det vi hadde kjøpt på matbutikken i Moskva.

Nudler, nudler og atter nudler

Vi hadde kjøpt 30 pakker nudler, slik at vi vi hvert fall ikke skulle gå tom for mat på turen. Vi turte ikke belage oss på at hverken vi voksne eller guttene ville like maten i restauranten på toget, for den hadde vi hørt litt av hvert om.

Og med rette. Vi testen restauranten første dagen, og det var skikkelig skuff! Det mongolske toget vi tok, hadde med seg en russisk restaurantvogn. De som jobbet der var kjempehyggelige, men maten, vel den var ikke noe å skryte av. Relativt dyrt var det også. 

Vi kjøpte biff stroganoff som vi bare så vidt klarte å spise, brødet Sebastian ville ha var like hardt som en murstein, men pannekakene (om du fikk dem til ikke å dynke dem i kondensert melk), var ok. Det var hyggelig å sitte litt i restauranten, men vi konkluderte med at vi heller foretrakk våre egne medbragte nudler.

Så da ble det altså nudler til frokost, lunsj og middag på nesten hele turen!

Gratis mongolsk mat

Men det ble ikke bare nudler på oss! De utrolig hyggelige mongolske damene som jobbet på toget, kom stadig innom og sa hei, og siden vi hadde vært alene med dem første dagen, så hadde vi fått så god kontakt, at de flere dager kom innom med mat til oss!

Første dagen fikk vi servert noe som smakte veldig likt risengrynsgrøt! Til og med guttene likte det! Dagen etter sto dumplings på menyen, med pannekaker til dessert.
Nest siste dag var jeg på besøk hos det australske paret som alltid stoppet hos oss på vei til restauranten. De hadde med seg sin egen lille kaffemaskin, og inviterte derfor på kaffe. Det smakte så utrolig mye bedre enn pulverkaffen PK og jeg hadde med fra Moskva.

På vei tilbake fra kaffeslaberaset noen vogner fra oss, la jeg merke til at hver av damene som jobbet der, lagde forskjellige ting. Noen lagde kjøtt, andre lagde brød, to stykker lagde forskjellige grønnsaker.

Det var først et par timer senere at jeg forsto hvordan all maten vi hadde fått til nå av de mongolske damene ble til. De lagde avanserte retter ved å samarbeide om å lage en liten komponent hver til retten, og så møttes de for å samle alt til en rett og dele det!Genialt! Og på den måten ble vi denne dagen servert to nydelige skåler med lapskaus med brød til!

Men skal du ta den transsibirske, så sats på å ta med deg alt du trenger av mat for turen, samt kaffe og dopapir! Vi hadde i tillegg med oss ketchup, kjeks, brødskiver til de første par dagene, syltetøy og Nutella, og på dette overlevde vi helt fint!

Kaldt og varmt, lyst og mørkt

Selv om de mongolske tog-damene var veldig hyggelig, så var det også opp til dem hvordan du hadde det på toget! De bestemmer nemlig alt! ALT!Inne hos seg selv har de kontrollpanelet til alt av lys og varme, og det er rart hvor viktig slike ting er når du lever på knøttliten plass.

En natt var det så varmt i cupeen, at jeg sto opp og gikk bort til damen og pent ba henne skru på airconditionen. Det samme spurte vi om en annen gang da temperaturen i vårt lille lokum var på kokepunktet. Da ble det heldigvis litt kaldluft å få, før damen vår tydeligvis syntes at det var kaldt nok, for så var det stopp på frisk luft igjen.

Vi levde de første to dagene i troen om at de små lysene over hver seng ikke virket.

Med to barn i cupeen, ble vi voksne derfor sittende i stummende mørke to kvelder etter at ungene hadde sovnet, for vi ville ikke ta på det fluoriserende taklyset.

Men plutselig en dag virket de små lampene. Det viste seg at guiden ved siden av oss hadde spurt om damen vår kunne skru dem på!

Når vogn-damen din virkelig fryser… 

Men det toppet seg når vi endelig var på vei inn til Mongolia! Været hadde blitt kaldere ute, og vi pustet lettet ut, at vi ikke trengte aircondition som gikk av og på etter damens velbefinnende….helt til det plutselig ble veldig VARMT igjen!!

For når temperaturen endelig hadde blitt levelig, så hadde damen skrudd på VARMEN!! 
– Kødder du!!? Er varmovnen på, nesten roper jeg ut når PK kommenterer at det vi har brukt som hylle for alt av ipader og mobiler, nå står og spyr ut varme!

Jeg nevner det til den engelske merkelige familien, som også sitter og vifter med noen ark for å få luft. Det er den første samtalen vi har på turen, men de blir helt oppgitte de også når de forstår hva som plutselig har skjedd.

Jeg tror de må ha snakket med sin mongolske hyggelige guide, for plutselig gikk varmen bort igjen like fort som den hadde kommet.

Bursdag på toget

Midt i togturen hadde PK bursdag! Vi feiret med å henge opp ballonger i øverkøyene, og kjøpte is på en stasjonen. Det ble også gave i form av et par sokker og litt godis. Guttene tegnet hver sine kort, og to av togdamene sang bursdagssangen til PK når de forsto hva vi feiret.

Skummel grenseovergang

På vei ut av Russland fikk vi så vidt med oss at stasjonen var full av militære kjøretøy på togvogner før de som jobbet på toget kom rundt og trakk ned alle rullegardinene på toget.

Vi følte oss litt fanget. Fikk ikke gå ut av rommet, fikk ikke se ut, og toalettene var stengt.Plutselig kom det en fyr inn i cupeen vår og begynte å skru ned flere takplater før en annen inspektør klatret opp og lyste igjennom hele taket!

Så var det sjekk av pass, stempling ut av Russland, stille kjøring over grensen til Mongolia med takplatene nede, og så inn i Mongolia.

Vi turte ikke ta fram kameraet på grenseovergangene, så her er et smilebilde av guttene heller

Skruing av takplater

Ny runde med sjekking av bagasje, tak og pass, før PK fikk beskjed om at vi kunne skru takplatene opp igjen..

PK fikk låne verktøy, og klatret opp og skrudde igjen alle skruene på takplatene, og når vi endelig rullet videre, så sier vi nesten i kor: – Den irriterende lyden er borte!!

Så det var altså en løs skrue i takplatene som hadde forstyrret nattesøvnen vår i 4 dager!

Dagen etter måtte vi stå opp grytidlig, for klokken 7 rullet toget inn på stasjonen i Ulan Bathoor, og vi var framme i Mongolia!

Turen gikk forbausende raskt, og vi kunne nesten ikke tro at vi hadde overlevd med to gutter på toget i nesten 5 dager! Dagene hadde gått fort med matlaging, lesing, iPader, snakking og utforsking av stasjoner. Vi fikk ikke en gang tid til å spille alle spillene vi hadde med oss! 

Det deiligste med turen var vel egentlig at det å være på reise har blitt en ny ting. Å ta toget er avslappende, og ikke stress, og guttene spør ikke lenger «hvor lenge er det igjen?»

Beate – 

RESTAURANT: Vi var innom restauranten kun én gang på turen. Guttene likte ikke maten, og vi kunne styre vår begeistring, så da var det avgjort.
FØRSKOLE: Sebastian var glad for å kunne lære om bokstavene i den fine førskoleboken sin.
SKOLE: Sverre går i 4. klasse nå, så han måtte fram med engelskboka.
SKOLE: Sverre går i 4. klasse nå, så han måtte fram med engelskboka.

Kostyme-gøy, regn og tsar-egg i St Petersburg

Høydepunktet i St Petersburg, var når guttene plutselig ble til små tsarer!

– Jeg ser ikke navnet vårt noen steder, gjør du? spør jeg PK.

– Nei, det ser ikke ut som de har sendt noen taxi, får jeg til svar, og det er vel bare å konstatere at vår planlagte enkle inngang til Russland ikke har funket.

For er det en ting vi har lært fra tidligere reiser, så er det at det lønner seg å ha planen klar for hvordan man skal komme seg fra togstasjonen eller flyplassen når man kommer fram til en ny destinasjon. Da blir opplevelsen med å komme til et nytt sted så mye bedre. Og vår plan i St Petersburg var å få hotellet til å sende oss en bil, det koster som regel ikke mye mer enn å finne en egen taxi

RUSSLAND: Spente og trøtte etter å akkurat ha ankommet hotellet i St Petersburg.

Grudd oss til Russland

Det er ingen hemmelighet at vi grudde oss litt til å ankomme Russland. Jeg spesielt, var vel rett og slett litt redd for hva vår nabo i øst ville bringe av opplevelser, og jeg hadde vel noen fordommer om hvordan russerne er – trauste, litt bryske og ute for å lure eller svindle meg.

De fordommene skulle vise seg å være helt feil!

Når vi fikk konstatert at sjåføren vi hadde bestilt fra hotellet ikke dukket opp, var det bare å ta fram plan B med en gang. PK måtte finne minibank, jeg passet unger og bagasje.

Mens PK måtte lete i flere kvartaler rundt togstasjonen etter penger, klarte jeg å forhandle en god pris med en annen sjåfør som hadde motsatt problem av oss – gjestene hans dukket ikke opp.

ST PETERSBURG: På vei til Vinterpalasset gikk vi forbi flere fantastiske steder. Byen er bare rett og slett vakker, og har nydelige bygninger i pastellfarger nesten hvor enn du snur deg.

Guidet tur

Den unge mannen jeg hadde kapret til å kjøre oss, viste seg å være helt rett valg. Han jobbet som sjåfør på si, men egentlig var han guide i St Petersburg, snakket flytende engelsk, og viste stolt fram hele byen sin på vei til hotellet som lå på andre siden av byen.

Han kom med alt fra restauranttips til tips om hva vi burde se og når vi burde dra dit. Tips til steder ungene ville like seg, og hva vi burde hoppe over av ting. Vi fikk også innføring i historien til flere av stedene. Trafikken sneglet seg avgårde, derfor ble det god tid for sjåføren til å fortelle alt han ville si om byen.

VINTERPALASSET: Bildet klarer på ingen måte å gjengi hvor enormt dette bygget er!

Store avstander og enorme bygg

Vi hadde vel ikke helt forstått hvor stor St Petersburg egentlig var, før vi satte på trikken som kjørte midt i de enorme gatene i den tidligere russiske hovedstaden.

Russerne liker tydeligvis store monomentale bygg når de først setter opp noe. Den påstanden ble i hvert fall bekreftet når vi rundet et hjørne og den enorme plassen foran Vinterpalasset åpenbarte seg.

For her snakker vi enormt! Tsarenes tidligere residens er lett å kjenne igjen med sin grønne og hvite fasade i barokkstil, men det du ser på bilder, kan på langt nær si noe om hvor gedigent det gamle palasset er!

Palasset inneholder i dag deler av kunstmuseet Eremitasjen, og er vel russernes svar på Louvre, for de som er mer kjent med Frankrike enn Russland.

REGN: Jakkene klarte absolutt ikke å holde oss tørre når himmelen åpnet seg i St Petersburg. Vi var søkkvåte fra ytterst til innerst, og fikk tidenes tørkejobb når vi kom tilbake på hotellet.

Regn

Vi hadde på ingen måter planlagt å gå inn i det kolossale museet, for selv om det er et must på alles lister når de er i St Petersburg, er det altså ikke på toppen av en småbarnsfamilies liste når man besøker byen.

Vi nøyde oss med å se på herlighetene på utsiden, men ble faktisk litt skuffet, for været gjorde at alt av bilder ble helt grå, og før jeg hadde konstatert at nei, her var det bare å glemme å få noen blinkskudd, så kom altså første dråpe fra oven, og før vi visste ordet av det, så bøttet det ned!

Det høljet, for å si det mildt! På vei hjem var vi allerede på et par minutter blitt så våte, at det ikke var noen vits i å sette seg ned noen steder, eller å finne en taxi, så vi labbet hjem i regnet, og faktisk ble det noe vi fortsatt snakker om, for så gjennomvåte har vi aldri vært før!

Det er rart hvordan noen uforutsette opplevelser kan ende opp med å bli dagens høydepunkt.

Små tsarer i parken

For min del, ble en liten tur i parken ved Sommerpalasset det jeg husker aller best fra St Petersburg.

Jeg har to gutter som liker å kle seg ut, så når vi gikk forbi noen som leide ut kostymer i barokkstil i parken der, så var guttene med på notene med en gang, og stilte seg i kø for å bli kledd opp i noen fantastiske velur jakker og bukser. De fikk til og med passende sko og hatt på før de kunne vandre rundt i parken som ekte rojale smågutter.

FABERGÉ: På Fabergé museet kunne man studere de fantastiske eggene og flere andre gjenstander som var i tsarfamiliens eie. Her er det som heter «Coronation egg».

Fabergé egg

For oss voksne i familien var det særlig én ting vi ikke kunne dra til St Petersburg uten å få med oss, nemlig å se Fabergé-eggene.

Ni av eggene som ble lagd til de to siste tsarene i Russland, Alexander III og Nicolas II, står nå på utstilling i et overdådig museum i St Petersburg, sammen med en enorm samling av andre personlige gjenstander dekorert med både gull, sølv og edelstener.

Problemet er bare at stedet er et slikt sted hvor det er forventet at man vandrer rundt som om at man er et snikende ullteppe som ikke lager lyd. Man må ikke lage lyd, ikke løpe, og for guds skyld ikke TA på en eneste ting!

Du kan tro vi hadde hendene fulle med å passe på særlig den minste i familien, som både var litt sliten og hadde litt lavt blodsukker når vi var der…

Mens mor i familien ville ta bilder av det meste, hadde far evig nok med å holde små barnehender unna de store glassmontrene med de imperiale skattene inni.

Vi byttet selvsagt på hvem som var vakt, og når vi sto ute på gaten igjen etterpå var det bare å konstatere én ting: Det stedet var IKKE et sted å ta med barn, og nei, vi fikk ikke med oss halvparten av det vi hadde lyst til å lære mer om mens vi var inne der.

Men vi har vært der, vi har sett eggene, og når vi drar tilbake til byen på kjærestetur en annen gang, så drar vi nok innom der på nytt!

ISAK KATEDRALEN: Sebastian ville vise at han kunne flere fingertriks mens vi sto utenfor Isak Katedralen. Vi var på vei til Vinterpalasset, så vi gikk ikke inn i det massive bygget hvor man også kan gå opp rundt kuppelen og se på utsikten over byen.

Pakketur neste gang

St Petersburg er en så enorm by, med så mange museer du har lyst til å se om du bare er litt interessert i kunst eller historie, så dette er byen du helt fint kan dra på organisert tur til, og bare bli busset rundt. Ikke ofte jeg sier det, men her tenkte vi begge at det hadde vært en god idé. Buss med guide eller audioguide over alt, så hadde nok St Petersburg vært enda bedre enn den var.

Men vi elsket byen, folkene og til og med maten!

Beate –

KATEDRAL: St Nicholas Naval katedralen som lå rett ved der vi bodde, var også et fantastisk skue der den tronet over plassen med sine mange gullkupler.
VINTERPALASSET: Her smiler vi, men bare noen minutter etterpå, ble den kritthvite himmelen helt mørk, og det bøttet ned. Vi ble gjennomvåte!
LITEN FOTOGRAF: Nei, ikke ta flere bilder nå!! sier jeg mens minsten har fått kamera rundt halsen og knipser vilt på knappen før jeg får stoppet han.
FABERGÉ: Fabergé museet ligger i et palass som gjør at alle de vakre gjenstandene du ser på, virkelig kommer til sin rett. Man skulle tro at man var på besøk hos en ekte tsar. Egget til venstre heter  «Lilies of the Valley» og har bilder av tsarfamilien. Bildene kan trykkes ned inn i egget. Det hvite egget heter «Order of St. Georgs egg». Skulle gjerne hatt det på hylla hjemme.
PARK: Noen ganger er det deilig bare å dra en tur i parken når man er ute og reiser. Her er vi i Summer garden, ved Sommerpalasset. Elsker når guttene har det fint sammen
TITTEI: De store trærne i parken gjorde at jeg ikke klarte å spørre Sverre om han ville være med å ta noen flere bilder. De gjør seg på bilder for å si det sånn, både treet og gutten.
IKKE KLAR: Var ikke klar, men må jo få med et bilde av meg også. Her er det som ble best, hehe.
LITEN PRINS: Gutta syntes det var så stas å få kle seg opp i så fine kostymer, og mor gikk bananas med kameraet! Sorry for litt bildebonanza fra fotoshooten vår, men syntes de ble så kule!
TSAR: Vet ikke hvordan de unge i tsarfamilien så ut før i tiden, men tenker han her ville kapret man et prinsessehjerte på den tiden.
TRØTT: Til og med små prinser kan bli trøtte av alt oppstyret når man vandrer rundt i en park en hel dag.
HER ER DET VI SOM BESTEMMER: – Kan vi være sure på et bilde også? Ja, det kan dere. Tror de mente at det var sånn prinsene så ut før i tiden. Mulig de har rett.
SOMMERPALASSET: Etter å ha vært på Vinterpalasset som er enormt, så trodde jeg at Sommerpalasset ville være gedigent det også. Særlig når man går igjennom den store parken for å komme dit…men her er det altså. Sommerpalasset…eller huset… Skuff var det i hvert fall.
PETER PAULUS FESTNINGEN: Festningen regnes som St Petersburgs fødested og ble grunnlagt i 1703 på ordre fra Peter den store. Her er kirken eller katedralen på stedet som er omkranset av gedigne murer.