Vi hadde lenge gledet oss til å komme til Tokyo. Byen virker rett og slett bare veldig gøyal når man søker den opp på nett. Her er noe for alle, både tradisjon, merkelig mat og museer som bringer deg inn i en digital fremtid.
Etter å ha opplevd den eldre kulturelle delen av Japan i Hiroshima og Kyoto, var det pop-kulturen og det mer fremtidsrettede som sto på programmet vårt for millionbyen denne gangen. Og så to parker med navn DisneySea og Tokyo Disneyland.
På jakt etter instagram-vennlig mat
Er det noe japanerne er gode på, så er det å finne på søte og lekne måter å servere mat på. Derfor la vi ut på jakt etter mat som så morsom ut å spise.
I gaten Takeshita street har de alt for deg som liker fargesprakende ting og japansk ungdomskultur. Ikke rart at det var her vi fant det guttene hadde sett mest fram til, nemlig det vi oftest sier nei til i fornøyelsesparker og på tivoli. Jeg snakker selvsagt om alle foreldres sukkerskrekk, sukkerspinnet. Men her hadde vi altså annonsert at de skulle få det, og ikke et hvilket som helst. De skulle få det største vi kunne finne!
På forhånd hadde jeg googlet meg fram til hvor det var de hadde de kuleste variantene, og etter å ha gått et kort stykke inn i gaten som har alt man kan tenke seg, dukket det plutselig opp sukkerspinn.
De kom i alle varianter, så ut som figurer og hadde forskjellige farger. Guttene brydde seg ikke om form, de gikk for størrelse. Hadde vi sagt ja til giga-sukkerspinn, så var det det de ville ha. Det ble en regnbuefarget variant som lignet en ufo på pinne. Nam..
Regnbuefarget sandwich
I samme gate fant vi også regnbuefarget ostesandwich med matchende slush. Guttene spiste og koste seg, og syntes det var gøy når jeg ba dem dele sandwichen ved å dra i en del hver. Den regnbuefargede osten kom til syne og ble til et langt klissete bånd. Skal ikke mer til å glede både mor og barn.
Etter å ha spist nydelig meksikansk mat for første gang på lenge, endte vi etegildet med en iskrem som var så perfekt trykket ut fra softismaskinen at den nesten så kunstig ut.
Verdens heftigste gatekryss
Etter å ha momset oss gjennom store deler av strøkene hvor ungdomskulturen i Japan blomstrer, var det endelig vår tur til å gå over gatekrysset som alltid blir fremstilt i fort-film i filmer og på nyhetene. Krysset heter Shibuya crossing og skal være verdens mest trafikkerte gatekryss av gående som skal over gata på kryss og tvers.
Det høres selvsagt veldig rart ut at man oppsøker et gatekryss når man er i en by, men Shibuya crossing er altså et sånt sted som har blitt en turistattraksjon uten at man kanskje egentlig forstår hvorfor. Men vi likte det, følte skikkelig at vi var i det moderne Japan, og gikk over gaten flere ganger mens vi tok bilder og foreviget hendelsen. (Når jeg i ettertid skriver dette, så ler jeg litt, for jeg forstår at man ser på fine bygninger, natur og kunstverk når man er turist, men dette er mer av den merkelige sorten!)
Hadde ungene vært litt eldre, hadde vi definitivt også gjort som så mange andre turister gjør i samme område. De leier seg en gocart og kjører rundt utkledd som Super Mario og vennene hans som om at de er levende figurer i dataspillet Super Mario Cart.
Digitalmuseum fra en annen verden
På Instagram hadde jeg sett at mange hadde langt ut bilder fra det relativt nyåpnede digitale museet TeamLab borderless. Det viste seg å ikke være en uoppdaget perle, for køen gikk rundt huset mens vi var der, og inni museet måtte man stå i nye køer for å få gå inn i flere av installasjonene.
Men la en ting være helt klart. Skal du til Tokyo, så sett av en dag til dette. Snakk om å gå inn i en drømmeverden! Her var det digitale levende kunstverk som dekket hele rommet du var i. Det var som å gå inn i nye verdener for hvert rom du gikk igjennom. Miniatyrutgaver av TeamLabs kunstverk kan sees flere steder i verden, og jeg håper virkelig at de finner veien til Norge!
Vi var de siste som gikk ut fra museet når det stengte. Det var magisk å gå igjennom de to siste rommene uten at det var noen andre enn oss der! Det lønner seg å være litt sen ut noen ganger.
Merkelige Japan
Når jeg tidligere har tenkt på Japan, så har jeg sett for meg de mange snuttene jeg har sett på Facebook med merkelige gameshow.
Men japanerne har ikke bare gameshow hvor deltakerne må gjøre alt mulig merkelig vi aldri ville funnet på i Europa – de har også en hel haug andre både rare og kule ting.
Toalettene har de fleste hørt om. De er utstyrt med et eget panel på veggen med knapper. Her kan du justere volumet på bakgrunnsstøyen, du kan velge om du vil bli vasket i baken av en liten vannsprut og tørket med luft. Du får også varme i setet og selvsagt velge hvor mye vann du vil skylle ned med. De har resirkulering av vannet som du vasker deg på hendene med oppå toalettet. Du vasker rett og slett hendene oppå sisternen. Lurt, men samtidig opplevde jeg at både toalettet og deler rundt ble vått, slik at det så udelikat ut, for det var ikke like lett å tørke hendene der.
Utenfor butikker finner du egen parkering for paraplyer, togene har egne vogner for kvinner, og skal du av og på togene, må du stå pent på rekke på nøyaktig oppmerket felt, hvis ikke vil folk se rart på deg eller peke hvor du skal stå.
Og hvorfor de har små gardiner foran de fleste restaurantdører, ja det fant vi ikke ut av.
I tillegg hadde vi trodd at Japan var synonymt med sushi-steder på hvert et gatehjørne, men det hadde de altså ikke! Siste dagen hadde vi ennå ikke spist sushi i Japan, så da måtte vi aktivt lete opp et sted. Vi endte på en lokal restaurant hvor vi spiste på et tidspunkt ingen andre er ute og spiser. Vi hadde derfor hele stedet for oss selv, noe som ble ekstra gøy, for vi fikk god kontakt med kokken som startet det berømte sushi-båndet bare for vår skyld, og sendte de ut til oss uten at han hadde trengt å gjøre det.
Effektive Disney i Japan
I Tokyo bestemte vi oss for å gå i begge Disney-parkene. Det blir jo sånn når mor i familien kan skylde på guttene og at de vil gå, mens det egentlig også er mor selv som gleder seg til fornøyelsesparkene.
Disneyparkene i Tokyo er velsignet med lange køer, men ekstrem japansk effektivitet, noe som gjør at du ikke føler at du står og venter lenger enn du må i kø.
Vi fikk kjørt ekstreme berg og dalbaner, Indiana Jones var et høydepunkt og vi vant billetter til en storband-konsert som for oss voksne nesten kan sies å være et av høydepunktene.
I skrekkhuset hvor man tar heis opp som «blir ødelagt» og faller nedover, fikk vi litt av en opplevelse når vår femåring hvinte av glede og syntes det var dagens høydepunkt, mens en tenåring på raden bak hylte så høyt av skrekk at han var helt hvit i trynet og svettet når vi gikk av.
– Var han redd? spurte Sebastian uten å forstå hvorfor man kunne være redd når det bare var gøy. Vi endte opp med å kjøre nevnte attraksjon to ganger fordi det var så gøy.
