Snikfotografering, kø for å bli fotografert og gaver fra fremmede. Kina er virkelig et annerledes-land om man er barn og har blondt hår.
Det startet allerede da vi ankom Beijing med tog. Mens vi ventet på at PK skulle ta ut penger, ble guttene og jeg sittende midt på en åpen plass og passe på bagasjen. Først tenkte jeg at folk så litt mistenkelig på oss, og tanken «nå blir vi snart ranet» kom flere ganger, men etter et par minutter så jeg hva som egentlig skjedde… Folk snikfotograferte oss!
Med det var først på kvelden jeg forsto det mange har snakket om, at guttene våre nok kom til å få mye oppmerksomhet i Kina.
Avsluttet danseforestillingen for å ta bilder
Første kvelden gikk vi ut på gaten utenfor hotellet vårt, og til vår store begeistring, kom vi over flere grupper med dansende lokale Beijingere som hadde oppvisning eller som brukte dans som trening.
Vi stilte oss opp for å se på dem og ta bilder, noe resten av folket rundt oss også gjorde. Men plutselig ropte sjefen deres ut at nå var det pause. Ikke så rart kanskje, hadde det ikke vært for at vi plutselig forsto hvorfor de skulle ha pause. De skulle nemlig ta bilder av guttene våre!
Så fra å ha vært publikum, ble situasjonen plutselig snudd på hodet, og flere og flere stimet til for å få ta bilder sammen med de to lysluggene fra Norge.
Sverre ble nesten flau av opptrinnet. Hvorfor ville alle ta bilder med dem?
Heldigvis er guttene vant til å bli tatt bilder av, og siden det ikke gjør dem noe å stå å smile til kamera, så var de helt med til absolutt alle hadde fått foreviget seg selv ved siden av dem.
Til slutt måtte vi unnskylde oss og si at vi måtte gå, for hvis ikke hadde vi nok stått der ennå.
Stor turistattraksjon
At guttene for alvor ble superstjerner å regne i Beijing, og deretter videre i Kina, ble bare mer og mer klart for oss ettersom dagene gikk.
På den kinesiske mur var det nesten umulig å få tatt bilder bare av oss i familien uten at en eller annen kineser også prøvde å ta bilder med dem samtidig. I stimen av folk som gikk i kø gjennom Den forbudte by ble vi også stoppet så mange ganger at vi til slutt måtte finne oss et sted litt unna folkemengden bare for å få drikke litt vann og sitte i ro.
Motemodeller
I Xi’an hvor vi hadde reist flere timer med tog inn i landet fra Beijing for å se de berømte terrakottakrigerne, så ble guttene spurt om de kunne stille opp på bilder for noen studenter som hadde lagd smykker og armbånd som hadde blitt vist fram på en moteuke i Europa et sted. Ja og så ble de selvsagt fotografert flere ganger, og Sebastian endte opp med å måtte holde en skrikende baby…stakkars gutt.
Fontene for meg selv
Kineserne brydde seg altså flere steder mer om å ta bilder av Sverre og Sebastian enn de gjorde av turistdestinasjonene de hadde kommet for å se på.
En fontene som danset i takt med musikken i Xi’an, hadde en hel hærskare av folk rundt seg når vi kom, og jeg innså at det ville bli vanskelig å få tatt et pent bilde av den.
Men plutselig skjedde selvsagt det som måtte skje. Mens jeg står der og prøver å få tatt et bilde av nevnte fontene, uten at en hel haug med hoder er i veien, så blir det plutselig tomt av folk foran meg.
Når jeg snur meg, så ser jeg plutselig alle guttene i familien bak meg, både de små og han store, står og smiler med en kø av folk rundt seg som vil ta bilder med dem. Jeg ler godt, og knipser i vei, for plutselig har jeg altså hele fontenen for meg selv på grunn av guttene.
Gaver
Etter å ha blitt fotografert av alle disse fremmede folkene vi har møtt på vår vei, har flere også gitt guttene gaver som takk. De har fått både is og drikke, leker og godis. Noen ganger når de har vært slitne, har jeg trodd at det har blitt for mye med oppmerksomheten, men den gang ei. En trøtt og sliten liten tass som ikke ville gå lenger, glemte fort at han var sliten når det kom noen bort til ham og spurte om han ville være med på et bilde. Det er nesten helt utrolig!
Foran køen
Flere steder ble vi også hentet ut av køen, for eksempel på den forbudte by, og fikk beskjed om å gå i en liten spesialkø heller som gikk mye raskere når vi skulle kjøpe billetter.
Vi har fått VIP-behandling i tollen, i passkontroller flere steder, i butikker og på vei inn til museer. Heldigvis har guttene tatt dette med knusende ro, og de har lært seg at man kommer langt her i livet med å smile til folk og si hei. Jeg lurer på hvor lenge denne spesialbehandlingen vil vare, hvor lenge de gidder å smile til alle som vil ha oppmerksomheten deres, og hva det vil gjøre med dem å gå rundt som små superstjerner over lengre tid.
Beate –