En drøm går i oppfyllelse

Det skulle altså ta meg 21 år før drømmen om å se de mange tusen mannfolkene ble oppfylt!

8000 menn og noen titalls hester og vogner, har i mange år stått i byen Xi’an i Kina og lokket på meg. Alle er de laget av terrakotta, og helt siden 210 f. Kr. har de altså stått her og passet på den avdøde keiseren Qin Shi Huang. 

Stedet har fasinert meg i lang tid som du forstår, det er noe med størrelsen, noe med hvor detaljert alle soldatene er lagd, siden de alle har unike detaljer, og det at de bare ble funnet ved en tilfeldighet av en bonde som skulle grave en brønn i 1974. Det at byen Xi’an ligger langt inn i Kina, og har virket så utilgjengelig, har kanskje ført til at jeg har tenkt at det i hvert fall ikke vil være en dagligdags opplevelse å få se dem.

Men endelig! Jeg har møtt mine menn!

SOLDATER: Omlag 8000 stykker, og alle er forskjellige.

Klok av skade

Etter å ha fått minimalt med tid til å utforske den kinesiske muren utenfor Beijing, var vi klok av skade, og vi valgte derfor å ta den lokale rutebussen fra Xi’an og ut til der terrakottahæren befinner seg. Det viste seg å være et perfekt alternativ, en enkel måte å gjøre det på, og vi kunne bruke akkurat så lang tid vi selv ville på å utforske stedet!

Visst var setene på bussen harde og aircondition ikke til stede, men hva gjør man ikke for å få møte 8000 menn?

Til forskjell fra overfylte Beijing, oppdaget vi også en annen ting. Alle radene med køsystemer som var satt opp var ikke fylt opp av folk! Det var bare å gå rett bort billettluka, og deretter bare å spasere rett inn!

Vi slet litt med å finne rett sted inne på det enorme området hvor figurene står i tre forskjellige åpnede arkeologiske områder. (Kanskje vi burde hyret inn en av guidene som sto og tilbudte sine tjenester ved inngangen) 

Vi endte opp i et museum først, men det gikk vi fort igjennom, for det var «the real deal» som lokket mest.

På vei inn i neste bygg, trodde vi at også dette var en utstilling, men så plutselig kjenner jeg det. Klumpen i halsen vokser litt, og jeg blir rett og slett rørt av synet som møter meg. For plutselig står jeg der og skuer ut over det jeg tidligere bare har sett på bilder. Vi er på rett plass, og det er rart å se det hele i levende live.

STORT: Det største området som er gravd ut består av flere tusen figurer. Imponerende synes jeg.

Jeg tar meg noen minutter for meg selv med bare å betrakte alle ansiktene på terrakottahæren. Guttene begynner å kommentere at jakkene deres er forskjellige også. Og se, der er en hest som ser helt gal ut!

Det er flott å stå og se, og så kan man gå rundt hele stedet. Jeg hadde trodd man kom litt nærmere, og litt lenger ned, slik at man kunne se dem rett inn i øynene, men akk nei. Mens de andre i familien syntes det var kult nok, men ikke så stort som de hadde trodd, så var altså mor i familien fornøyd med endelig å ha fått sett dette.

Visst ser det enda større ut på bilder, og ja, du skal være litt ekstra interessert for å gidde å ta turen med tog i omlag 6 timer fra Beijing, eller over 10 timer fra Hong Kong, men jeg likte det. Noen ganger må man gjøre ting man har lyst til, selv om at det betyr en lengre reisevei. (Og nå er jo vi blitt så vant til å sitte lenge på tog, så noen timer, har vel ingen ting å si!)

FORNØYD: Mor selv var godt fornøyd med å endelig få se terrakottrkrigerne i Xi’an.

Nydelig mat

Heldigvis er ikke Xi’an bare terrakottafigurer. Byen har også så mye annet å by på. Vi spiste for eksempel den beste maten vi har smakt i Kina, i denne byen. Billig var det også, med omlag 30 kroner for en hovedrett.

Matmarkedet som er mer turistifisert var et hektisk område på kveldstid, de hadde mye mat, men få muligheter for å sette seg ned å spise. Vi liker best å sitte når vi spiser, for dagene blir som regel lange nok med mye gåing spesielt for guttene. 

Men markedet kunne by på grillet blekksprut (det var tydeligvis en stor greie, for det solgte de over alt..litt rart siden byen ligger midt inni landet) og ellers var det noen deig-kuler som ble stekt, som vi ikke fant ut hva var, men som smakte godt.

LOKAL MAT: Blekksprut på pinne var virkelig det alle solgte på matmarkedet i Xi’an. Sebastian prøvde seg på en av dem, men likte ikke helt krydderet. Han er vanligvis veldig glad i blekksprut.

Hårklipp for 30 kr

Allerede før vi forlot Norge, hadde jeg en ide om en liten familieaktivitet vi kunne gjøre i Kina, nemlig å klippe oss! Vi fant ikke noen frisører i Beijing, men rundt oss i Xi’an, var det tydeligvis et kraftig hint til oss at her skulle vi få kortere sveis, for her var det frisører på hvert et hjørne.

Vi gikk innom en frisør først, som hadde en kunde i stolen sin. Jeg spurte hva de skulle ha for å klippe PK, og etter at de hadde vekslet noen ord, sier hun 60 kr. Jeg fikk med en gang en følelse av at de hadde snakket om at de utlendingene kan du ta mer betalt hos, så vi fulgte magefølelsen og gikk videre.

Neste sted vi stoppet ble frisøren litt forbauset når vi sto på fortauet og spurte hva han skulle ha for å klippe far i familien. Han smilte og viste fram en plakat på veggen hvor det sto 30 kroner, og da var det avgjort.

HÅRKLIPP: Sebastian likte godt å være hos frisøren i Kina! Vi likte prisen på 30 kroner!

Taktikken vår var at PK skulle klippes først, vi trengte rett og slett en prøvekanin. Om han ble fin, så skulle vi andre klippe oss. Sverre trengte ikke en klipp, for han hadde jeg svingt saksen på tidligere. 

Pappa bli fin, så da var minsten klar! Han ville også bli fin på håret. Jeg var litt nervøs et par ganger for om vi klarte å kommunisere hvordan Sebastian skulle bli, men det gikk helt fint, og til slutt tok jeg plass i stolen. Jeg har jo tross alt det letteste håret siden det bare skal klippes rett av.

Totalt ble det 90 kroner for at tre av oss ble klippet. Vi feiret ny sveis med en is!

KLIPPE, KLIPPE, KLIPPE: Det ble hårstuss både på far, mor og minsten.

Livredd for lokal fornøyelsespark

En av dagene i Xi’an vandret vi litt rundt i byen og til en flott park vi hadde lest om. Den skulle være barnevennlig sto det. 

Vi gikk inn der, og oppdager at parken egentlig er en samling av små lekeområder som man må betale seg inn på. Noen har karuseller, andre berg og dalbaner… Og når en togbane som går noe meter opp i høyden plutselig starter, så hyler jeg litt til…for plutselig rister det fælt i søylene som står rundt oss, det gneller i hjul mot metall som ikke er smurt, og det hele ser ikke veldig godt vedlikeholdt ut.

– Guttene skal IKKE kjøre hverken karusell eller noe annet her, sier jeg litt stresset.

– Nei, det er jeg helt enig i, svarer mannen.

Vi betaler oss inn et sted hvor de har et hoppeslott og noen andre leker. Det skal litt til å bli skadet om luften går ut av det, tenker jeg.

Guttene koser seg, og vi voksne setter oss på små krakker midt i parken, for å sitte lengst mulig unna det hylende toget som går på skinner over oss.

HJELPES: Toget som kjørte over hodet på oss var det bare å holde seg unna der det hylte hver gang det passerte. Fiskedammen fikk jeg klump i magen av.

Stakkars fisker

Plutselig ser jeg at den lille vanndammen ved siden av meg ikke er en sandkasse som har regnet ned, men en fiskedam! En liten gutt begynner å fiske opp små tynne fisk med en hov og hiver dem over i en bøtte. Når alle er fisket opp, heller han ut de stakkars fiskene igjen, og starter på nytt.

De blir lekt med, presset inn til kanten og halvveis uttørket for hver gang de ligger i bøtten, og jeg kjenner at jeg blir kvalm av at det går an å ha noe slikt for lek. Fisk kan man gjerne fiske og spise, men å seigpine dem på denne måten har jeg ikke noe til overs for. 

Når guttene våre oppdaget den lille fiskedammen, var det merkelig nok plutselig på tide å gå..

LEK: Det er så hyggelig at guttene har hverandre når vi er ute på tur. Hva er vel bedre enn en storebror som kan gjøre at du blir Supermann?!

En dans i parken

På vei hjem fra parken, går vi forbi en gruppe med dansende pensjonister. (Kineserne liker godt å trene i parkene sine, og dans virker å være en foretrukket treningsform).


Vi stopper opp for å se på dem, og da skjer det! Jeg blir budt opp til dans!

Nå er det ikke sånn at jeg misliker å danse, jeg er bare ikke så glad i å danse med andre på denne måten, for jeg er typisk norsk tømmerstokk, som ikke har rytme når det kommer til å bevege seg slik det er forventet til musikken. 

Jeg minnes med skrekk og gru dansekurset vi hadde på jobben, da jeg jobbet i TV 2 og skulle følge opp «Skal vi danse». Da var vi så «heldige» å få kurs med proffdanserne for å kickstarte sesongen…jeg måtte tilfeldigvis veldig på do under de vanskeligste dansene, for quickstep ble rett og slett helt umulig å få til… 

Men i parken i Xi’an var det intet do å gjømme seg på, så her var det bare å svinge seg med mannen til alle andres store forlystelse. Jeg overlevde, mannen var hyggelig, og det var en fin opplevelse i ettertid, som guttene snakker om fortsatt.

MATMARKED: Guttene er ikke redd for å prøve eksotisk mat på turen. Her har de fått blekksprut på pinne.
BOLLER? Hva disse bollene egentlig var laget av vet vi ikke. Men de smakte godt, så da spiste vi et dusin av dem.
LOKALBUSSEN: På vei til terrakottakrigerne utenfor Xi’an tok vi lokalbussen. Og som så mange andre ganger i Kina, så vi ansatte som SOV på jobb! Her er det billettkontrollørene som tar seg en lur.

Beate –