– Det er et problem, sier grensevakten til oss og tar passene våre.
Hun sier noe om at visumet vårt er gått ut, og at vi er i trøbbel. Vi påstår at alt er i orden, men møter bare et surt blikk før hun går avgårde med passene våre og de andre uniformerte vaktene som sto og hørte på.
– Hva skjer nå, kommer vi oss ikke ut av Mongolia, sier jeg forskremt til PK.
– Vet ikke, svarer han, og vi kjenner begge at stressnivået stiger og at svetten begynner å piple fram.
Hvem ringer vi til?
De neste minuttene sitter vi og diskuterer scenarioer. Hvem ringer vi? Ambassaden? Foreldrene mine? Hva er vi villige til å betale her, i forhold til å ta turen tilbake til Ulan Batoor for så å måtte finne nytt hotell, nytt tog og ordne med hotellet i Beijing?
Stridens kjerne er at det i vårt pass står at man må reise INN i Mongolia før en gitt dato. Datoen er nå passert, og grensevakten mener at vi måtte ha reist UT av landet før den samme datoen.
Kort frist for å fikse visum
Selvsagt skulle vi ha fått visum til Mongolia som ikke var så tett opp til reisedatoene våre, men med visumregler i Russland, Mongolia og Kina som tilsier at du kun kan søke om visum 3 måneder før du skal reise inn i landet, og at vi var ute av Norge en måned før vi ankom Russland, så hadde vi i underkant av to måneder til å fikse visum til alle tre landene.
Alle ambassadene skal også ha passene våre en ukes tid, og man må ha avtale om når man kan komme til visumstedene for å få søke om visum. Kort oppsummert, det var bare så vidt at det gikk å få visumkabalen lagt i sommer før vi skulle dra! Derfor ble det til at visumet til Mongolia var så tett opp til innreise som mulig.
Hva gjør vi?
Men nå var det feil altså. Det var ikke innreise som var viktig, det var utreise, og vi hadde ifølge grensevakta ikke papirene våre i orden.
Selv så jeg for meg overskrifter som «Norsk familie fengslet i Mongolia».
Vi ble enige om at vi måtte betale det det kostet, og så måtte vi gjøre alt vi kunne for ikke å måtte gå av toget. Vi fikk også alle mobiler opp på nett, og var klare til å ringe både foreldre og ambassade.
Men etter en time med svetting, kom grensevakta tilbake, og litt surt leverte hun passene tilbake og sa ok. OK? Ikke noe mer enn det?
Jeg kjente jeg hadde lyst til å hyle av glede når toget endelig rullet videre og vi forsto at vi var kommet inn i Kina!
Kakkelakker og hele natta på venterommet
Etter det som virket som en lang kveld på den Mongolske grensen, kom vi endelig til den kinesiske grensebyen.
Der måtte vi ta med oss alt av bagasje og gå av toget.
Toget får nytt understell i Kina, for spor-bredden er ikke lik i Kina og Mongolia.
Men nå startet den virkelige tålmodighetsprøven.
Vi var heldige og kom nesten først i køen inn til kinesiske immigrasjonsmyndigheter. Det var som å komme til en flyplassterminal hvor man skal igjennom sikkerhetssjekk og passkontroll.
Mens vi står med bagasjen på gulvet foran oss, og venter i kø, får minsten som er så glad i dyr, øyne på en kakerlakk. Så en til, og en til. Når vi begynner å se oss om på gulvet, så ser vi at hele gulvet egentlig beveger seg, for det kryr av kakerlakker!
Jeg prøver det jeg klarer å dytte dem unna bagasjen vår, for det frister ikke så mye å få dem oppi der.
Grensevakten sirkler oss inn
Mens vi står der og venter, begynner en ung grensevakt å sirkle oss inn. Han går fram og tilbake flere ganger, og ser på oss.
– Hva er det nå, sier jeg til PK.
Heldigvis får jeg fort svar på det. Han ville rett og slett bare snakke med Sebastian.
– Very cute, sier han og stryker han på håret.
Jeg puster lettet ut, og så går alt på skinner gjennom tollen før vi blir plassert i et venterom med noen rader med stoler. Vi kaprer fire plasser, og finner roen. Kakerlakkene har vi blitt vant til, og egentlig er vi bare trøtt, for det er langt over midnatt.
Timene går, og midt i natten lager vi nudler siden vi fant en gratis samovar. Vi benytter oss av muligheten for å gå på «ordentlig» do, i forhold til de skitne togdoene vi har til rådighet ellers.
Flere med problemer
Jeg snakker med en nederlandsk familie som vi traff i ger-leiren vi bodde i, i Mongolia, og de forteller at de også hadde problemer med sitt visum til Mongolia.
– You are in trouble, hadde grensevakten sagt til dem før de hadde tatt passene deres og gått. Så da var det i hvert fall to familier som hadde sittet på toget en times tid og bitt negler. Vi var altså ikke alene om den opplevelsen.
Tilbake på toget
Etter 5 timer er ventingen over i den kinesiske grensebyen, og vi kan gå inn i toget igjen. Vi er overtrøtte, og sovner med en gang toget ruller ut fra stasjonen.
Neste dag står vi opp tidlig, for å gjøre oss klare til å ankomme Beijing.
Landskapet utenfor vinduet har endret seg betraktelig fra de gresskledde steppene i Mongolia. Nå er det bratte fjell, trær og vann.
Skittent over alt
Jeg kjenner jeg er glad for at vi skal bo på et fint hotell i den kinesiske hovedstaden, for jeg begynner å ha fått nok av rensligheten på det kinesiske toget vi har vært på det siste døgnet.
For mens det mongolske toget vi tok fra Moskva til Ulan Batoor var relativt rent, hadde toaletter som fungerte og hyggelige damer som vasket hele tiden, så var det kinesiske toget vi tok siste etappen, utrolig skittent.
Det var kun menn som jobbet ombord, og de brydde seg ikke med å vaske. Det ble ikke fylt på toalettpapir på do, posene du skal kaste det brukte toalettpairet i var til enhver tid stappfulle, og det var rett og slett ikke like trivelig der. At toalettene til stadighet var tette eller ikke fungerte, gjorde ikke saken noe bedre.
Det virket også som at røykereglene på det kinesiske toget var noe slappere håndtert enn på forrige tog, for her sto folk og røyket i mellomgangene mellom togene, noe som gjorde at det stinket i hele vognen.
Vi trenger penger
Vel framme i Beijing blir guttene og jeg stående midt på plassen foran togstasjonen med all bagasjen, mens PK legger ut på ekspedisjon for å finne penger. Han blir borte en evighet, for det viste seg å ikke være lett å finne en minibank som godtok visa der vi var.
Men det var bare å vente, for penger trengte vi om vi ikke ville gå mange kilometer til hotellet.
Etter å ha ventet nesten en time, og å ha blitt pekt på, smilt til og snikfotografert en haug med ganger, kom PK tilbake med penger.
Utnyttet et annet hotell
Vi endte opp med å gå til et annet hotell for å få dem til å bestille taxi for oss. Vi gikk nemlig feil når vi prøvde å komme oss til taxikøen, og når vi så hvor lang den taxikøen egentlig var, tenkte vi det var bedre å sitte litt for oss selv og vente til en taxi kom til oss heller. Noen ganger er det deilig å utnytte hoteller til å hjelpe seg.
Det var en uendelig deilig følelse å komme inn på hotellrommet i Beijing!
Vi var slitne, trøtte, sultne, og det var deilig å endelig ha sitt eget bad med dusj og do!
Jeg tar gjerne togturen en annen gang, men da skal papirene være i orden, og så vet jeg hva jeg går til.
Beate –
