Slik er det å reise med den Transsibirske jernbanen

Lukten av olje og en ukjent matlukt fyller neseborene. Ørene tar inn en irriterende dunkelyd i tillegg til de mer velkjente lydene av toghjulene som treffer skjøtene i jernbaneskinnene. Kroppen deiser litt ekstra fram og tilbake siden jeg ligger på luftmadrass oppå de ellers så harde «madrassene» resten av familien ligger og sover på. 

Jeg får ikke sove. Første natt på toget jeg har gledet meg sånn til har endelig startet.

Jeg kjenner at jeg er årvåken der jeg ligger. Som en hauk følger jeg med på alt som skjer. På små stopp underveis, på noen som går av og på toget. Det føles veldig rart å endelig ligge her, endelig være på vei. 

For selv om vi allerede har vært på reise noen uker, er det dette vi har ventet på! Å få ta toget fra Moskva til Mongolia i fem døgn uten stopp.

Alene på toget

Klokken 23.30 sto vi nesten alene på perrongen i Moskva. Toget som skulle være hjemmet vårt de neste dagene sto klart til å ta oss imot i den litt friske sommerluften i den russiske hovedstaden. Vi var spente, litt trøtte, men klare. Nå skulle det endelig skje. 

På perrongen sto to velkledde hyggelige damer som jobbet på toget. Den ene viste oss inn til vår cupé, hvor fire senger dekket det meste av rommet. 

Selv om det ikke var noen andre som gikk på samtidig som oss i vår vogn, så stresset vi litt. Vi bykset rundt med bagasjen, visste ikke helt hvor vi skulle sette alt vi hadde med oss, for plassen vi skulle bo på var knøttliten.

Noe fikk plass under de nederste sengene, mens småsekkene ble plassert på en hylle over inngangsdøren. Vi konstaterte at vi fikk plass til alt vi hadde med oss. Det var en lettelse. Jeg var også lettet over å se at det var lås på døren, for det hadde jeg fryktet at det ikke var.

Sverre ble også veldig glad når han oppdaget at det var en stikkontakt under bordet! Vi er reddet!! Vi har strøm til ipader og mobiler, så da vil turen gå fint uansett, tenkte vi voksne.

Fem minutter på midnatt rullet toget ut fra stasjonen. Sengene var reid opp, luftmadrassen blåst opp, og guttene falt fort i søvn.

Ble godt kjent med hun som jobbet på toget

Den første natten og store deler av første dagen, var vi helt alene i vogn nummer 2. Det var deilig i forhold til at vi hadde toalettet for oss selv, men også litt rart. Men vi fikk god kontakt med hun som hadde ansvar for vår vogn, en dame fra Mongolia som ikke snakket engelsk. Ved hjelp av tegnspråk fikk vi hjelp til det meste vi lurte på i starten.

Etter noen stasjoner rydde det på med folk, og den fredelige idyllen var brutt, men det var gøy å endelig få noen naboer. 

Vi ble kjent med en morsom australsk mann, en koselig ung guide fra Mongolia som snakket perfekt engelsk, og et australsk par som inviterte oss på besøk når vi kommer til Australia. Det flyttet også inn en merkelig engelsk familie som lusket rundt, nesten ikke sa et ord, og som klarte det kunststykket å vaske klær på toget og henge opp alt de hadde på snorer inne i sin cupé. Alltid hyggelig å se andres truser og sokker til tørk..

Selv gikk vi rundt i mer eller mindre de samme klærne på hele turen, og på et punkt kommenterte vi at det er rart hvor fort man tenker at det er helt ok å ikke ha tilgang på dusj. Hjelpes! Men vi gjorde i hvert fall vårt lille lokum om fra senger til sitteplasser hver dag, noe ikke alle gjorde. Å sitte på skikkelige togseter var betraktelig bedre enn å sitte i senger uten ryggstøtte.

Fikk ikke sett stasjonene

Vi bodde i den tredje siste vognen på toget, noe som var litt kjipt hver gang vi kom inn på en stasjon, for toget var enormt langt, og vi havnet nesten i ytterkant av hver eneste stasjon vi kom til. Det var derfor langt å gå til de små kioskene man kunne benytte på noen av stedene vi stoppet. Ikke turte vi å gå alt for langt heller, for det var alltid litt uvisst hvor lenge vi skulle stå på stasjonen, og man MÅTTE gå inn igjen på toget på sin egen vogn ble vi fortalt. 

Den engelske familien i vogna vår ble borte på et tidspunkt, og hadde ikke kommet inn til vår vogn igjen da vi rullet videre, og da var det full krise i vognen. Men de hadde heldigvis kommet seg på toget lengre fram, til både guiden og den mongolske vogn-damens lettelse.

Men å ikke se hele stasjonen, betydde at mange kiosker gikk oss hus forbi, og vi fikk ikke alltid kjøpt noe. Noen ganger var vi på stasjonen midt på natta, og da var kioskene stengt uansett. Derfor måtte vi nøye oss med det vi hadde kjøpt på matbutikken i Moskva.

Nudler, nudler og atter nudler

Vi hadde kjøpt 30 pakker nudler, slik at vi vi hvert fall ikke skulle gå tom for mat på turen. Vi turte ikke belage oss på at hverken vi voksne eller guttene ville like maten i restauranten på toget, for den hadde vi hørt litt av hvert om.

Og med rette. Vi testen restauranten første dagen, og det var skikkelig skuff! Det mongolske toget vi tok, hadde med seg en russisk restaurantvogn. De som jobbet der var kjempehyggelige, men maten, vel den var ikke noe å skryte av. Relativt dyrt var det også. 

Vi kjøpte biff stroganoff som vi bare så vidt klarte å spise, brødet Sebastian ville ha var like hardt som en murstein, men pannekakene (om du fikk dem til ikke å dynke dem i kondensert melk), var ok. Det var hyggelig å sitte litt i restauranten, men vi konkluderte med at vi heller foretrakk våre egne medbragte nudler.

Så da ble det altså nudler til frokost, lunsj og middag på nesten hele turen!

Gratis mongolsk mat

Men det ble ikke bare nudler på oss! De utrolig hyggelige mongolske damene som jobbet på toget, kom stadig innom og sa hei, og siden vi hadde vært alene med dem første dagen, så hadde vi fått så god kontakt, at de flere dager kom innom med mat til oss!

Første dagen fikk vi servert noe som smakte veldig likt risengrynsgrøt! Til og med guttene likte det! Dagen etter sto dumplings på menyen, med pannekaker til dessert.
Nest siste dag var jeg på besøk hos det australske paret som alltid stoppet hos oss på vei til restauranten. De hadde med seg sin egen lille kaffemaskin, og inviterte derfor på kaffe. Det smakte så utrolig mye bedre enn pulverkaffen PK og jeg hadde med fra Moskva.

På vei tilbake fra kaffeslaberaset noen vogner fra oss, la jeg merke til at hver av damene som jobbet der, lagde forskjellige ting. Noen lagde kjøtt, andre lagde brød, to stykker lagde forskjellige grønnsaker.

Det var først et par timer senere at jeg forsto hvordan all maten vi hadde fått til nå av de mongolske damene ble til. De lagde avanserte retter ved å samarbeide om å lage en liten komponent hver til retten, og så møttes de for å samle alt til en rett og dele det!Genialt! Og på den måten ble vi denne dagen servert to nydelige skåler med lapskaus med brød til!

Men skal du ta den transsibirske, så sats på å ta med deg alt du trenger av mat for turen, samt kaffe og dopapir! Vi hadde i tillegg med oss ketchup, kjeks, brødskiver til de første par dagene, syltetøy og Nutella, og på dette overlevde vi helt fint!

Kaldt og varmt, lyst og mørkt

Selv om de mongolske tog-damene var veldig hyggelig, så var det også opp til dem hvordan du hadde det på toget! De bestemmer nemlig alt! ALT!Inne hos seg selv har de kontrollpanelet til alt av lys og varme, og det er rart hvor viktig slike ting er når du lever på knøttliten plass.

En natt var det så varmt i cupeen, at jeg sto opp og gikk bort til damen og pent ba henne skru på airconditionen. Det samme spurte vi om en annen gang da temperaturen i vårt lille lokum var på kokepunktet. Da ble det heldigvis litt kaldluft å få, før damen vår tydeligvis syntes at det var kaldt nok, for så var det stopp på frisk luft igjen.

Vi levde de første to dagene i troen om at de små lysene over hver seng ikke virket.

Med to barn i cupeen, ble vi voksne derfor sittende i stummende mørke to kvelder etter at ungene hadde sovnet, for vi ville ikke ta på det fluoriserende taklyset.

Men plutselig en dag virket de små lampene. Det viste seg at guiden ved siden av oss hadde spurt om damen vår kunne skru dem på!

Når vogn-damen din virkelig fryser… 

Men det toppet seg når vi endelig var på vei inn til Mongolia! Været hadde blitt kaldere ute, og vi pustet lettet ut, at vi ikke trengte aircondition som gikk av og på etter damens velbefinnende….helt til det plutselig ble veldig VARMT igjen!!

For når temperaturen endelig hadde blitt levelig, så hadde damen skrudd på VARMEN!! 
– Kødder du!!? Er varmovnen på, nesten roper jeg ut når PK kommenterer at det vi har brukt som hylle for alt av ipader og mobiler, nå står og spyr ut varme!

Jeg nevner det til den engelske merkelige familien, som også sitter og vifter med noen ark for å få luft. Det er den første samtalen vi har på turen, men de blir helt oppgitte de også når de forstår hva som plutselig har skjedd.

Jeg tror de må ha snakket med sin mongolske hyggelige guide, for plutselig gikk varmen bort igjen like fort som den hadde kommet.

Bursdag på toget

Midt i togturen hadde PK bursdag! Vi feiret med å henge opp ballonger i øverkøyene, og kjøpte is på en stasjonen. Det ble også gave i form av et par sokker og litt godis. Guttene tegnet hver sine kort, og to av togdamene sang bursdagssangen til PK når de forsto hva vi feiret.

Skummel grenseovergang

På vei ut av Russland fikk vi så vidt med oss at stasjonen var full av militære kjøretøy på togvogner før de som jobbet på toget kom rundt og trakk ned alle rullegardinene på toget.

Vi følte oss litt fanget. Fikk ikke gå ut av rommet, fikk ikke se ut, og toalettene var stengt.Plutselig kom det en fyr inn i cupeen vår og begynte å skru ned flere takplater før en annen inspektør klatret opp og lyste igjennom hele taket!

Så var det sjekk av pass, stempling ut av Russland, stille kjøring over grensen til Mongolia med takplatene nede, og så inn i Mongolia.

Vi turte ikke ta fram kameraet på grenseovergangene, så her er et smilebilde av guttene heller

Skruing av takplater

Ny runde med sjekking av bagasje, tak og pass, før PK fikk beskjed om at vi kunne skru takplatene opp igjen..

PK fikk låne verktøy, og klatret opp og skrudde igjen alle skruene på takplatene, og når vi endelig rullet videre, så sier vi nesten i kor: – Den irriterende lyden er borte!!

Så det var altså en løs skrue i takplatene som hadde forstyrret nattesøvnen vår i 4 dager!

Dagen etter måtte vi stå opp grytidlig, for klokken 7 rullet toget inn på stasjonen i Ulan Bathoor, og vi var framme i Mongolia!

Turen gikk forbausende raskt, og vi kunne nesten ikke tro at vi hadde overlevd med to gutter på toget i nesten 5 dager! Dagene hadde gått fort med matlaging, lesing, iPader, snakking og utforsking av stasjoner. Vi fikk ikke en gang tid til å spille alle spillene vi hadde med oss! 

Det deiligste med turen var vel egentlig at det å være på reise har blitt en ny ting. Å ta toget er avslappende, og ikke stress, og guttene spør ikke lenger «hvor lenge er det igjen?»

Beate – 

RESTAURANT: Vi var innom restauranten kun én gang på turen. Guttene likte ikke maten, og vi kunne styre vår begeistring, så da var det avgjort.
FØRSKOLE: Sebastian var glad for å kunne lære om bokstavene i den fine førskoleboken sin.
SKOLE: Sverre går i 4. klasse nå, så han måtte fram med engelskboka.
SKOLE: Sverre går i 4. klasse nå, så han måtte fram med engelskboka.