Du vil ikke tro hva minsten klarte å gjøre i Mongolia!

Det regnet når vi ankom den Mongolske hovedstaden, Ulan Bator tidlig på morgenen etter å ha tilbragt fem dager på toget fra Moskva.

Trøtte og spente kom vi oss av toget med all bagasjen vår, og klarte heldigvis raskt å finne sjåføren som skulle ta oss med til en Ger-leir ute på de gresskledde steppene. Vi hadde heldigvis gått for alternativet med privatsjåfør, for da kunne vi stoppe der vi ville på vei til leiren.

Og stoppe ville vi, for hjelpes for en vei!

Offroad på de Mongolske steppene

«I Mongolia er det ikke så mange veier, det kjøres mest offroad. Veldig fascinerende. Det er asfalterte veier ut av Ulan Bator et stykke, så er det offroad», skrev hun som bestilte overnattingen i de tradisjonelle teltene i en mail til meg i forkant av reisen.

Og ja, offroad var det! Bilen var av typen Range Rover, og etter å ha kjørt en liten time på vanlige asfalterte veier, svingte vi plutselig ut på en gjørmete landevei. Landeveien ble fort til to stier som hjulene fulgte innover de grønne åsene hvor enorme dyreflokker med geiter, sauer, kyr og ikke minst ville hester, sto og beitet. Det var fascinerende, akkurat som beskrevet i mailen. 

– Stopp, jeg må spy

Men plutselig måtte vi benytte oss av muligheten for å stoppe, for en av guttene ble skikkelig dårlig av mangelen på veier. Det er gøy å kjøre berg og dalbane, men attraksjonene man tar i fornøyelsesparker varer som regel et par minutter. Nå varte det i tre timer!

Det var krappe svinger, humper i veien som gjorde at vi fikk magasug flere ganger, og vi deiset fram og tilbake i bilen. Vi krysset en elv etter at sjåføren hadde sjekket at ei eller annen propp var på plass ute på bilen, og at vi kom oss opp av alle gjørmehullene vi kjørte ned i, ja det er et under.

Det viste seg i ettertid at en annen familie ikke hadde vært like heldige som oss. De måtte faktisk ut og skyve sin bil opp fra et gjørmehull, og på bildene av de mannlige medlemmene av flokken etterpå så det ut som de hadde vært med på gjørmebryting.

Mens en av guttene sto ute og brakk seg, viste sjåføren meg en liten video han hadde filmet hvor de kjørte over en enda større elv enn vi akkurat hadde krysset. Han mente altså at elven vi hadde forsert var liten, for på videoen kom vannet helt over panseret på bilen, og nådde vinduet. Jeg tror ikke han forsto hvor redde de engelske turistene i bilen hans var, for mens han gliste bredt, hørte jeg litt av hvert fra baksetet. Kanskje like godt han ikke snakket annet enn mongolsk.

GER: Vårt telt. De røde flaggene kom opp i løpet av natten. Det var for å skremme bort fugler ble vi fortalt.

En litt spesiell picolo

Etter omlag fire timer i bil med spy, tissepauser, knasking på kjeks, og store naturopplevelser, kom vi endelig fram til stedet vi skulle overnatte. De hvite runde teltene lå nydelig til på en ås og så utover det urørte landskapet.

Vi stoppet i utkanten av leiren, og i stedet for å bære bagasjen vår opp til «hotellrommet» vårt, så satte de alt av bager på en enkel kjerre, og så begynte den enorme Yak-oksen å trekke vognen. Guttene var i hundre, og da de fikk sitte på med den spesielle bagasjetransporten bort til teltet var lykken komplett.

PICOLO: Mor var skeptisk, ungene euforisk. Å ha en okse som bagasjetralle, det hadde vi ikke opplevd før.

Enorme naturopplevelser 

Første kveld i teltet var det veldig vanskelig å varmeregulere geren. Enten var det bikkjekaldt, eller så var det som å være i en badstue. Geren hadde en stor ovn midt i rommet som ble fyrt med ved, derav vanskeligheten med varmen. For å lufte ut litt på kvelden åpnet vi døren når det var blitt mørkt.

– Kom ut og se, sier PK plutselig.

Ungene fikk på seg mer klær, for de hadde inntatt pysjen allerede. Hele familien tittet ut av teltet, og vi forsto fort hva han mente.

For med null lysforurensning fra teltleiren, og uten en by i nærheten, var det totalt mørkt ute. Nattehimmelen kom mot oss, og blinket i tusenvis av stjerner. Hele familien fikk med seg et kraftig stjerneskudd sammen, og vi fikk frysninger av den enorme opplevelsen det var å oppleve en stjernehimmel som kom så nært, nesten som å se en film i 3D. For stjernene var ikke langt unna, de var der rundt oss, som om at de slukte hele jorden. 

GER: Vår ger var nydelig pyntet i blå og orange.

Hva er det som er utenfor teltet?

Etter at guttene hadde sovnet, var det bare for oss voksne å krype under dyna også. Jeg lå lenge uten å få sove, og plutselig hørte jeg noen som pustet meg i nakken. Eller det føltes i hvert fall sånn. Så hørte jeg noe som gikk på taket. Er det en mus, eller er det en fugl tenkte jeg. Så ble det mer pusting, og jeg tenkte med gru på hvilke dyr det var som hadde begynt å interessere seg for akkurat vårt telt. 

Etter lang tid hørte jeg heldigvis smatting og at gress ble dratt opp fra bakken. Deretter kom et vrinsk. Jeg slo meg til ro med at det enten var de ville hestene som hadde kommet, eller så var det både hestene og en ku. 

Neste morgen var jeg oppe grytidlig, og siden jeg var veldig tissetrengt, slo jeg opp teltdøren ganske fort, og skulle beine avgårde til utedoen. Men da skvatt jeg skikkelig, for svaret på nattens pustemysterie ble fort løst. Jeg tittet rett inn i trynet på ei ku som så ut til å skvette litt hun også av mitt brutale leven på morgenkvisten.

Når vi er inne på do og badefasiliteter, så er det altså mangelfullt i en ger. De har en egen dusj-ger, og utedoen ligger et stykke fra teltene naturligvis. 

Men det vi fant ut etter å ha forlatt leiren, var at vi nok burde tenkt på å parfymere bakenden vår med myggspray, for i dagene etter besøket der, så klødde det litt hos oss alle. Alle hadde fått flere myggstikk der solen aldri skinner, og det var ikke veldig behagelig.

Ridetur og pil og bue

Av aktiviteter som ble tilbudt ved gerleiren, var badstuebading (det gadd vi ikke, for vi hadde jo tidvis vår egen badstue selv), man kunne dra på rafting på en flåte (det var det både for kaldt til, samt at vi ikke ville ta med en 5-åring på det), og man kunne dra på tur med Yak-oksen. Det siste hadde vi jo allerede gjort, siden bagasjen vår ble hentet av den.

Men det vi bestemte oss for å takk ja til, var en tur på hesteryggen. I Norge står hester i en stall, og det er ikke veldig mange av dem. Mens her fikk vi beskjed om at vi måtte bestille riding dagen før, for hestemannen deres måtte ut og fange hester.

Seriøst? Er det villhester? Ja, det var det.

Vi forsto at det selvsagt var noen hester som ble brukt når det var turister inne i bildet, men hestene sto altså ikke i noen stall, og man kunne se store flokker av dem trave rundt eller stå og beite på de langstrakte gresslettene uten noen form for gjerde rundt.

Jeg har kun ridd i det fri én gang tidligere. Det var i England på tidlig nittitall, og der endte jeg opp med skrekk for de store dyrene, siden min hest hoppet sidelengs ned en skråning.

Men nå var det bare å klistre på seg et smil og si ja, for guttene ville gjerne ri, og da var det bare å stille opp. Det ble en times gåtur rundt på steppene. Jeg trodde seriøst jeg skulle skli av hesten i den lille nedoverbakken vi gikk, og i oppoverbakken var det bare å holde seg fast så godt man kunne.

Guttene var fornøyd med at de gikk ganske mye lenger foran oss, for mor sa hele tiden, oi, og sakte, sakte, så han som holdt våre hester lo litt. (ja, det var en som holdt min og PKs hest, og en annen som satt med Sebastian på hesteryggen mens han holdt Sverres hest). På et tidspunkt begynte vår hestemann å synge, og jeg er usikker på om det var fordi han alltid gjorde det, eller om det var for å roe ned den nervøse dama han hadde med på tur.

Jeg var sjeleglad da jeg endelig kunne trå ned fra hesteryggen igjen, på en liten pent dekorert krakk som de hadde hentet til meg.

SPILL: Å spille spill med dyvebein var gøy syntes guttene. De holdt på en evighet med ei lita jente som bodde på campen.

Lek og moro

Selv om det var litt kaldt i Mongolia når vi var der, ble det mye tid ute i naturen. Vi prøvde å spille freesbie, men det blåste for mye. Vi skjøt pil og bue, men buen var litt stram, så guttene fikk det ikke helt til.

Guttene spilte et spill med noen mongolske unger i en større ger. Spillet var lagd av dyrebein, og de hadde det gøy med det veldig lenge.

KATASTROFE: Et bilde tatt rett før vi gikk på besøk til eieren av hestene og kyrne, og før Sebastian trynet i melkefatet…

Katastrofe!

En av dagene fikk vi tilbud om å bli med til hestemannens familie og se hvordan de bodde, og se hvordan de melket kyrne.

Vi gikk sammen med en annen familie dit, og ble invitert inn i den enkle geren. Det ble tilbudt flere lokale søtsaker, blant annet stivnet melkeskorpe eller noe tilsvarende. Det var ikke godis for norske barn for å si det sånn.

Jeg følte meg litt brydd med å sitte der hjemme hos hestemannen, for det er ingen tvil om at han og familien lever fattigslig materielt sett i hvert fall, sammenliknet med hva vi gjør, selv om han daglig får store naturopplevelser. 

For å spe på inntekten med å drive hester, melker han altså kyr, og fra melken lager han diverse produkter som han selger til gerleiren, om vi forsto det rett.

På den ene siden av inngangsdøren, fikk vi se store melketrau med diverse melkerelaterte varer oppi. Et enormt trau hadde en gul hinne på seg, og jeg mintes å ha sett denne hinnen av syrnet melk eller noe sånt, i frokostsalen tidligere.

Men det er altså på vei ut av teltet hans at katastrofen er et faktum. For på vei ut, klarer minstemann å snuble i noen poser som står ved døra, og før jeg vet ordet av det, så ligger gutten med hele hånda helt opp til skulderen, plantet godt ned i nevnte melketrau.

Det sprutet melk over alt, den syrnede hinnen på toppen var nå i småbiter og lå ikke lenger som en hinne, og minsten var gjennomvåt og dryppet av gammel melk.

For ikke å snakke om hva han LUKTET!

Han gråt, vi voksne var fortvilet, og guiden vår som var med forsto nesten ikke hva som hadde skjedd. Men når de så hvor fortvilet han var, så var det ikke annet å gjøre enn å avfeie det hele som et uhell, og vi fikk ikke lov til å betale for det eller gjøre opp på annen måte. (Jeg tenkte for meg selv at nå var vel en hel ukes fortjeneste ødelagt, men guiden avfeide at vi skulle erstatte noe)

PÅ BESØK: I mangel av bildet av katastrofen, så er her guttene før vi gikk inn på besøk.

Vaske klær i ger-telt

Så etter å ha sett melking av kyrne til hestemannen og klappet noen kalver, så var det tilbake til leiren. Jeg innså at minstens klær virkelig trengte en vask, for de luktet nå så surt at jeg ble kvalm. Det luktet rett og slett spy.

Damene i leiren forsto problemet, og kom opp til meg med et vaskefat (en stor balje), og en enorm termos med varmt vann. Så var det bare å vaske klær mens man satt på gulvet i teltet. Heldigvis tørket klærne fort etterpå, for i teltet var det jo badstue-temperatur.

TELT-LIV: Det var luksustelt vi bodde i. Ikke mye enkle kår her, selv om det ikke bar dusj og do i teltet.

Hompete retur

På returen fra leiren var vi nok en gang glad for at vi hadde egen sjåfør med god bil. Det humpet og var nok en gang som å være på en flere timer lang berg og dalbane. En av gutta ble syk på nytt, og jeg følte at bilturen aldri endte. Vi kjørte på «motorveien» på vei inn til byen, men den veien som var like trafikkert som E18 fra Sandvika til Oslo, var like humpete som en kjerrevei på et jorde etter flere dager med regn.

ENORM: Statuen av Djengis Khan er enorm. Gøy at man kunne gå opp i den.

Djengis Khan

Vi stoppet på Djengis Khan statuen på vei hjem. Det er verdens største statue av mann til hest, og man kan gå opp i hestens mane. Det var gøy å gå opp der, og rart å endelig besøke den, for det var en av de tingene vi hadde tenkt på forhånd at det MÅ vi gjøre. 

HELT: Djengis Khan der han troner på sin hest utover de Mongolske steppene.

Noen timer på hotell

Før vi kom inn til Mongolias hovedstad, Ulan Batoor, som vi skulle overnatte i til dagen etter, så måtte vi bytte bil, for vår mann hadde ikke lov til å kjøre sin bil i byen ble vi forklart. Merkelig.

Vår nye sjåfør hadde visst ikke fått alt av info fra forrige sjåfør, for når vi nærmet oss byen, så spurte han hvor vi skulle.

Hotellpapirene lå igjen i forrige bil, så kaoset var komplett. Vi kom oss heldigvis til rett sted til slutt, for når han begynte å nevne opp hotellnavn, så hørtes ett plutselig rett ut, og jeg sa bare kjør oss dit.

Etter mye om og men, kom vi fram til et enormt hotellrom, som egentlig var en leilighet på 70 kvadrat. Med to soverom, to bad, stue, kjøkken, gang og VASKEMASKIN, var det bare én ting å gjøre! Vi måtte vaske klær!

Etter å ha vært 5 dager på toget og to netter i telt, hadde vi ikke et eneste rent plagg igjen.

Vi kom inn på rommet vårt sent på ettermiddagen, og skulle avgårde med toget til Beijing før fuglene sto opp, så da var det bare å begynne å vaske!

Kjørte 3 maskiner med klær, og siden det ikke var noen tørketrommel der, og helt sikkert at klærne ikke ville tørke på noen få timer, så var det bare å ta fram hårføneren og begynne å blåse!

Jeg sto på badet og tørket klær til klokken 3 på natten, og kl 6 var det bare å stå opp for å få i seg litt frokost før toget skulle gå!

Var ikke mye vi fikk sett av Ulan Batoor, selv om PK fikk gått seg en kort tur ut mens jeg la guttene.

Men klærne ble tørre, og vi kunne dra videre til Kina nydusjede og med rene klær!

Beate – 

SOM DE LOKALE: Vi fikk lov til å låne none lokale klær mens vi var der. Skikkelig gøy å gå rundt å føle seg litt mer innfødt for en kort stund.
LOKALE KLÆR: Det var skikkelig fine drakter, og de var godt utstyrt med skikkelige sko til
RIDETUR: Her står en av bestemennene og venter på at vi skal bli klare for ridetur. Vet ikke om jeg ble klar i det hele tatt. Var bare glad når jeg gikk av igjen. Men nå har jeg gjort det! Jeg har ridd på villhester!
SAMHOLD: Når man kun har hverandre å leke med, oppstår et veldig spesielt vennskap. Guttene har blitt veldig nært knyttet til hverandre den tiden vi har vært på reisefot.
OKSETUR: Sebastian løp til oksetransporten hver gang han så de var ute og gikk. Han fikk selvsagt sitte på med de lokale ungene.
DYREVENN: Sebastian elsker dyr, og var ikke redd for å gå bort til den store oksen.
VENNER: Vi ga de små jentene som bodde i ger-campen, hvert sitt pannebånd fra Norge. Det likte de godt.
VILLE DYR: I solnedgangen var det ekstra spesielt å gå ute og se på dyrene som beitet.
SENG: Sverre var fornøyd med den flotte sengen han fikk. Visst var den hard, men den hadde gardiner, og det ble som et lite eget rom.
RESTAURANT: I den største Geren var det restaurant hvor vi spiste alle måltider. Maten falt ikke helt i smak hos de minste, men sultet gjorde de ikke.