Vi kom oss nesten ikke ut av Mongolia

TOG-SELFIE: Sebastian koser seg på toget med å ta en selfie. Han var ikke like våken og blid når vi krysset grensen fra Mongolia til Kina.

– Det er et problem, sier grensevakten til oss og tar passene våre. 

Hun sier noe om at visumet vårt er gått ut, og at vi er i trøbbel. Vi påstår at alt er i orden, men møter bare et surt blikk før hun går avgårde med passene våre og de andre uniformerte vaktene som sto og hørte på.

– Hva skjer nå, kommer vi oss ikke ut av Mongolia, sier jeg forskremt til PK.

– Vet ikke, svarer han, og vi kjenner begge at stressnivået stiger og at svetten begynner å piple fram.

Hvem ringer vi til?

De neste minuttene sitter vi og diskuterer scenarioer. Hvem ringer vi? Ambassaden? Foreldrene mine? Hva er vi villige til å betale her, i forhold til å ta turen tilbake til Ulan Batoor for så å måtte finne nytt hotell, nytt tog og ordne med hotellet i Beijing?

Stridens kjerne er at det i vårt pass står at man må reise INN i Mongolia før en gitt dato. Datoen er nå passert, og grensevakten mener at vi måtte ha reist UT av landet før den samme datoen.

Kort frist for å fikse visum

Selvsagt skulle vi ha fått visum til Mongolia som ikke var så tett opp til reisedatoene våre, men med visumregler i Russland, Mongolia og Kina som tilsier at du kun kan søke om visum 3 måneder før du skal reise inn i landet, og at vi var ute av Norge en måned før vi ankom Russland, så hadde vi i underkant av to måneder til å fikse visum til alle tre landene. 

Alle ambassadene skal også ha passene våre en ukes tid, og man må ha avtale om når man kan komme til visumstedene for å få søke om visum. Kort oppsummert, det var bare så vidt at det gikk å få visumkabalen lagt i sommer før vi skulle dra! Derfor ble det til at visumet til Mongolia var så tett opp til innreise som mulig. 

KINESISK: Vi reiste fra Mongolia til Kina med et kinesisk tog. Det var ikke av samme standard som det mongolske torget vi hadde tatt tidligere.

Hva gjør vi?

Men nå var det feil altså. Det var ikke innreise som var viktig, det var utreise, og vi hadde ifølge grensevakta ikke papirene våre i orden.

Selv så jeg for meg overskrifter som «Norsk familie fengslet i Mongolia».

Vi ble enige om at vi måtte betale det det kostet, og så måtte vi gjøre alt vi kunne for ikke å måtte gå av toget. Vi fikk også alle mobiler opp på nett, og var klare til å ringe både foreldre og ambassade.

Men etter en time med svetting, kom grensevakta tilbake, og litt surt leverte hun passene tilbake og sa ok. OK? Ikke noe mer enn det?

Jeg kjente jeg hadde lyst til å hyle av glede når toget endelig rullet videre og vi forsto at vi var kommet inn i Kina!

VENTEROM: Sverre og Sebastian fikk tiden på venterommet til å gå med å se på iPad. Turte ikke ta noe særlig bilder der, siden vi var midt i kontrollsonen med tollere på hver side.

Kakkelakker og hele natta på venterommet

Etter det som virket som en lang kveld på den Mongolske grensen, kom vi endelig til den kinesiske grensebyen.


Der måtte vi ta med oss alt av bagasje og gå av toget.

Toget får nytt understell i Kina, for spor-bredden er ikke lik i Kina og Mongolia. 

Men nå startet den virkelige tålmodighetsprøven.

Vi var heldige og kom nesten først i køen inn til kinesiske immigrasjonsmyndigheter. Det var som å komme til en flyplassterminal hvor man skal igjennom sikkerhetssjekk og passkontroll.

Mens vi står med bagasjen på gulvet foran oss, og venter i kø, får minsten som er så glad i dyr, øyne på en kakerlakk. Så en til, og en til. Når vi begynner å se oss om på gulvet, så ser vi at hele gulvet egentlig beveger seg, for det kryr av kakerlakker!

Jeg prøver det jeg klarer å dytte dem unna bagasjen vår, for det frister ikke så mye å få dem oppi der.

TRANGT: Det er ikke store plassen man har til rådighet når man tar toget på den Trans-Mongolske jernbanen til Kina.

Grensevakten sirkler oss inn

Mens vi står der og venter, begynner en ung grensevakt å sirkle oss inn. Han går fram og tilbake flere ganger, og ser på oss.

– Hva er det nå, sier jeg til PK.

Heldigvis får jeg fort svar på det. Han ville rett og slett bare snakke med Sebastian.

– Very cute, sier han og stryker han på håret.

Jeg puster lettet ut, og så går alt på skinner gjennom tollen før vi blir plassert i et venterom med noen rader med stoler. Vi kaprer fire plasser, og finner roen. Kakerlakkene har vi blitt vant til, og egentlig er vi bare trøtt, for det er langt over midnatt.

Timene går, og midt i natten lager vi nudler siden vi fant en gratis samovar. Vi benytter oss av muligheten for å gå på «ordentlig» do, i forhold til de skitne togdoene vi har til rådighet ellers.

Flere med problemer

Jeg snakker med en nederlandsk familie som vi traff i ger-leiren vi bodde i, i Mongolia, og de forteller at de også hadde problemer med sitt visum til Mongolia. 

– You are in trouble, hadde grensevakten sagt til dem før de hadde tatt passene deres og gått. Så da var det i hvert fall to familier som hadde sittet på toget en times tid og bitt negler. Vi var altså ikke alene om den opplevelsen.

GOD TID: På toget hadde vi det hyggelig med å gjøre aktivitetsbøker med guttene, lese bøker og snakke med hverandre.

Tilbake på toget

Etter 5 timer er ventingen over i den kinesiske grensebyen, og vi kan gå inn i toget igjen. Vi er overtrøtte, og sovner med en gang toget ruller ut fra stasjonen.

Neste dag står vi opp tidlig, for å gjøre oss klare til å ankomme Beijing.

Landskapet utenfor vinduet har endret seg betraktelig fra de gresskledde steppene i Mongolia. Nå er det bratte fjell, trær og vann.

KINA: Landskapet i Kina er veldig annerledes de gresskledde steppene i Mongolia.

Skittent over alt

Jeg kjenner jeg er glad for at vi skal bo på et fint hotell i den kinesiske hovedstaden, for jeg begynner å ha fått nok av rensligheten på det kinesiske toget vi har vært på det siste døgnet.

For mens det mongolske toget vi tok fra Moskva til Ulan Batoor var relativt rent, hadde toaletter som fungerte og hyggelige damer som vasket hele tiden, så var det kinesiske toget vi tok siste etappen, utrolig skittent.

Det var kun menn som jobbet ombord, og de brydde seg ikke med å vaske. Det ble ikke fylt på toalettpapir på do, posene du skal kaste det brukte toalettpairet i var til enhver tid stappfulle, og det var rett og slett ikke like trivelig der. At toalettene til stadighet var tette eller ikke fungerte, gjorde ikke saken noe bedre.

Det virket også som at røykereglene på det kinesiske toget var noe slappere håndtert enn på forrige tog, for her sto folk og røyket i mellomgangene mellom togene, noe som gjorde at det stinket i hele vognen.

RETT PÅ PERRONGEN: Skittent vann fra bad og restaurant-vognen gikk rett ut på perrongen. Det var viktig å aldri stå helt ved siden av toget, for da kunne du få deg en uventet sprut.

Vi trenger penger

Vel framme i Beijing blir guttene og jeg stående midt på plassen foran togstasjonen med all bagasjen, mens PK legger ut på ekspedisjon for å finne penger. Han blir borte en evighet, for det viste seg å ikke være lett å finne en minibank som godtok visa der vi var.

Men det var bare å vente, for penger trengte vi om vi ikke ville gå mange kilometer til hotellet.

Etter å ha ventet nesten en time, og å ha blitt pekt på, smilt til og snikfotografert en haug med ganger, kom PK tilbake med penger.

KINA: Det er helt sykt hvor høye og hvor mange blokker det er i Beijing. På vei inn til den kinesiske hovedstaden var det blokker som dette hele veien inn til stasjonen. Det er nesten ufattelig hvor tett de bygger, og hvor mange som bor i byen.

Utnyttet et annet hotell

Vi endte opp med å gå til et annet hotell for å få dem til å bestille taxi for oss. Vi gikk nemlig feil når vi prøvde å komme oss til taxikøen, og når vi så hvor lang den taxikøen egentlig var, tenkte vi det var bedre å sitte litt for oss selv og vente til en taxi kom til oss heller. Noen ganger er det deilig å utnytte hoteller til å hjelpe seg.

Det var en uendelig deilig følelse å komme inn på hotellrommet i Beijing!

Vi var slitne, trøtte, sultne, og det var deilig å endelig ha sitt eget bad med dusj og do!

Jeg tar gjerne togturen en annen gang, men da skal papirene være i orden, og så vet jeg hva jeg går til.

Beate – 

ENDELIG FRAMME: Vi var superglade når vi endelig kom fram til Kina! Nå kunne liksom resten av jorden rundt-tusen starte!

Du vil ikke tro hva minsten klarte å gjøre i Mongolia!

Det regnet når vi ankom den Mongolske hovedstaden, Ulan Bator tidlig på morgenen etter å ha tilbragt fem dager på toget fra Moskva.

Trøtte og spente kom vi oss av toget med all bagasjen vår, og klarte heldigvis raskt å finne sjåføren som skulle ta oss med til en Ger-leir ute på de gresskledde steppene. Vi hadde heldigvis gått for alternativet med privatsjåfør, for da kunne vi stoppe der vi ville på vei til leiren.

Og stoppe ville vi, for hjelpes for en vei!

Offroad på de Mongolske steppene

«I Mongolia er det ikke så mange veier, det kjøres mest offroad. Veldig fascinerende. Det er asfalterte veier ut av Ulan Bator et stykke, så er det offroad», skrev hun som bestilte overnattingen i de tradisjonelle teltene i en mail til meg i forkant av reisen.

Og ja, offroad var det! Bilen var av typen Range Rover, og etter å ha kjørt en liten time på vanlige asfalterte veier, svingte vi plutselig ut på en gjørmete landevei. Landeveien ble fort til to stier som hjulene fulgte innover de grønne åsene hvor enorme dyreflokker med geiter, sauer, kyr og ikke minst ville hester, sto og beitet. Det var fascinerende, akkurat som beskrevet i mailen. 

– Stopp, jeg må spy

Men plutselig måtte vi benytte oss av muligheten for å stoppe, for en av guttene ble skikkelig dårlig av mangelen på veier. Det er gøy å kjøre berg og dalbane, men attraksjonene man tar i fornøyelsesparker varer som regel et par minutter. Nå varte det i tre timer!

Det var krappe svinger, humper i veien som gjorde at vi fikk magasug flere ganger, og vi deiset fram og tilbake i bilen. Vi krysset en elv etter at sjåføren hadde sjekket at ei eller annen propp var på plass ute på bilen, og at vi kom oss opp av alle gjørmehullene vi kjørte ned i, ja det er et under.

Det viste seg i ettertid at en annen familie ikke hadde vært like heldige som oss. De måtte faktisk ut og skyve sin bil opp fra et gjørmehull, og på bildene av de mannlige medlemmene av flokken etterpå så det ut som de hadde vært med på gjørmebryting.

Mens en av guttene sto ute og brakk seg, viste sjåføren meg en liten video han hadde filmet hvor de kjørte over en enda større elv enn vi akkurat hadde krysset. Han mente altså at elven vi hadde forsert var liten, for på videoen kom vannet helt over panseret på bilen, og nådde vinduet. Jeg tror ikke han forsto hvor redde de engelske turistene i bilen hans var, for mens han gliste bredt, hørte jeg litt av hvert fra baksetet. Kanskje like godt han ikke snakket annet enn mongolsk.

GER: Vårt telt. De røde flaggene kom opp i løpet av natten. Det var for å skremme bort fugler ble vi fortalt.

En litt spesiell picolo

Etter omlag fire timer i bil med spy, tissepauser, knasking på kjeks, og store naturopplevelser, kom vi endelig fram til stedet vi skulle overnatte. De hvite runde teltene lå nydelig til på en ås og så utover det urørte landskapet.

Vi stoppet i utkanten av leiren, og i stedet for å bære bagasjen vår opp til «hotellrommet» vårt, så satte de alt av bager på en enkel kjerre, og så begynte den enorme Yak-oksen å trekke vognen. Guttene var i hundre, og da de fikk sitte på med den spesielle bagasjetransporten bort til teltet var lykken komplett.

PICOLO: Mor var skeptisk, ungene euforisk. Å ha en okse som bagasjetralle, det hadde vi ikke opplevd før.

Enorme naturopplevelser 

Første kveld i teltet var det veldig vanskelig å varmeregulere geren. Enten var det bikkjekaldt, eller så var det som å være i en badstue. Geren hadde en stor ovn midt i rommet som ble fyrt med ved, derav vanskeligheten med varmen. For å lufte ut litt på kvelden åpnet vi døren når det var blitt mørkt.

– Kom ut og se, sier PK plutselig.

Ungene fikk på seg mer klær, for de hadde inntatt pysjen allerede. Hele familien tittet ut av teltet, og vi forsto fort hva han mente.

For med null lysforurensning fra teltleiren, og uten en by i nærheten, var det totalt mørkt ute. Nattehimmelen kom mot oss, og blinket i tusenvis av stjerner. Hele familien fikk med seg et kraftig stjerneskudd sammen, og vi fikk frysninger av den enorme opplevelsen det var å oppleve en stjernehimmel som kom så nært, nesten som å se en film i 3D. For stjernene var ikke langt unna, de var der rundt oss, som om at de slukte hele jorden. 

GER: Vår ger var nydelig pyntet i blå og orange.

Hva er det som er utenfor teltet?

Etter at guttene hadde sovnet, var det bare for oss voksne å krype under dyna også. Jeg lå lenge uten å få sove, og plutselig hørte jeg noen som pustet meg i nakken. Eller det føltes i hvert fall sånn. Så hørte jeg noe som gikk på taket. Er det en mus, eller er det en fugl tenkte jeg. Så ble det mer pusting, og jeg tenkte med gru på hvilke dyr det var som hadde begynt å interessere seg for akkurat vårt telt. 

Etter lang tid hørte jeg heldigvis smatting og at gress ble dratt opp fra bakken. Deretter kom et vrinsk. Jeg slo meg til ro med at det enten var de ville hestene som hadde kommet, eller så var det både hestene og en ku. 

Neste morgen var jeg oppe grytidlig, og siden jeg var veldig tissetrengt, slo jeg opp teltdøren ganske fort, og skulle beine avgårde til utedoen. Men da skvatt jeg skikkelig, for svaret på nattens pustemysterie ble fort løst. Jeg tittet rett inn i trynet på ei ku som så ut til å skvette litt hun også av mitt brutale leven på morgenkvisten.

Når vi er inne på do og badefasiliteter, så er det altså mangelfullt i en ger. De har en egen dusj-ger, og utedoen ligger et stykke fra teltene naturligvis. 

Men det vi fant ut etter å ha forlatt leiren, var at vi nok burde tenkt på å parfymere bakenden vår med myggspray, for i dagene etter besøket der, så klødde det litt hos oss alle. Alle hadde fått flere myggstikk der solen aldri skinner, og det var ikke veldig behagelig.

Ridetur og pil og bue

Av aktiviteter som ble tilbudt ved gerleiren, var badstuebading (det gadd vi ikke, for vi hadde jo tidvis vår egen badstue selv), man kunne dra på rafting på en flåte (det var det både for kaldt til, samt at vi ikke ville ta med en 5-åring på det), og man kunne dra på tur med Yak-oksen. Det siste hadde vi jo allerede gjort, siden bagasjen vår ble hentet av den.

Men det vi bestemte oss for å takk ja til, var en tur på hesteryggen. I Norge står hester i en stall, og det er ikke veldig mange av dem. Mens her fikk vi beskjed om at vi måtte bestille riding dagen før, for hestemannen deres måtte ut og fange hester.

Seriøst? Er det villhester? Ja, det var det.

Vi forsto at det selvsagt var noen hester som ble brukt når det var turister inne i bildet, men hestene sto altså ikke i noen stall, og man kunne se store flokker av dem trave rundt eller stå og beite på de langstrakte gresslettene uten noen form for gjerde rundt.

Jeg har kun ridd i det fri én gang tidligere. Det var i England på tidlig nittitall, og der endte jeg opp med skrekk for de store dyrene, siden min hest hoppet sidelengs ned en skråning.

Men nå var det bare å klistre på seg et smil og si ja, for guttene ville gjerne ri, og da var det bare å stille opp. Det ble en times gåtur rundt på steppene. Jeg trodde seriøst jeg skulle skli av hesten i den lille nedoverbakken vi gikk, og i oppoverbakken var det bare å holde seg fast så godt man kunne.

Guttene var fornøyd med at de gikk ganske mye lenger foran oss, for mor sa hele tiden, oi, og sakte, sakte, så han som holdt våre hester lo litt. (ja, det var en som holdt min og PKs hest, og en annen som satt med Sebastian på hesteryggen mens han holdt Sverres hest). På et tidspunkt begynte vår hestemann å synge, og jeg er usikker på om det var fordi han alltid gjorde det, eller om det var for å roe ned den nervøse dama han hadde med på tur.

Jeg var sjeleglad da jeg endelig kunne trå ned fra hesteryggen igjen, på en liten pent dekorert krakk som de hadde hentet til meg.

SPILL: Å spille spill med dyvebein var gøy syntes guttene. De holdt på en evighet med ei lita jente som bodde på campen.

Lek og moro

Selv om det var litt kaldt i Mongolia når vi var der, ble det mye tid ute i naturen. Vi prøvde å spille freesbie, men det blåste for mye. Vi skjøt pil og bue, men buen var litt stram, så guttene fikk det ikke helt til.

Guttene spilte et spill med noen mongolske unger i en større ger. Spillet var lagd av dyrebein, og de hadde det gøy med det veldig lenge.

KATASTROFE: Et bilde tatt rett før vi gikk på besøk til eieren av hestene og kyrne, og før Sebastian trynet i melkefatet…

Katastrofe!

En av dagene fikk vi tilbud om å bli med til hestemannens familie og se hvordan de bodde, og se hvordan de melket kyrne.

Vi gikk sammen med en annen familie dit, og ble invitert inn i den enkle geren. Det ble tilbudt flere lokale søtsaker, blant annet stivnet melkeskorpe eller noe tilsvarende. Det var ikke godis for norske barn for å si det sånn.

Jeg følte meg litt brydd med å sitte der hjemme hos hestemannen, for det er ingen tvil om at han og familien lever fattigslig materielt sett i hvert fall, sammenliknet med hva vi gjør, selv om han daglig får store naturopplevelser. 

For å spe på inntekten med å drive hester, melker han altså kyr, og fra melken lager han diverse produkter som han selger til gerleiren, om vi forsto det rett.

På den ene siden av inngangsdøren, fikk vi se store melketrau med diverse melkerelaterte varer oppi. Et enormt trau hadde en gul hinne på seg, og jeg mintes å ha sett denne hinnen av syrnet melk eller noe sånt, i frokostsalen tidligere.

Men det er altså på vei ut av teltet hans at katastrofen er et faktum. For på vei ut, klarer minstemann å snuble i noen poser som står ved døra, og før jeg vet ordet av det, så ligger gutten med hele hånda helt opp til skulderen, plantet godt ned i nevnte melketrau.

Det sprutet melk over alt, den syrnede hinnen på toppen var nå i småbiter og lå ikke lenger som en hinne, og minsten var gjennomvåt og dryppet av gammel melk.

For ikke å snakke om hva han LUKTET!

Han gråt, vi voksne var fortvilet, og guiden vår som var med forsto nesten ikke hva som hadde skjedd. Men når de så hvor fortvilet han var, så var det ikke annet å gjøre enn å avfeie det hele som et uhell, og vi fikk ikke lov til å betale for det eller gjøre opp på annen måte. (Jeg tenkte for meg selv at nå var vel en hel ukes fortjeneste ødelagt, men guiden avfeide at vi skulle erstatte noe)

PÅ BESØK: I mangel av bildet av katastrofen, så er her guttene før vi gikk inn på besøk.

Vaske klær i ger-telt

Så etter å ha sett melking av kyrne til hestemannen og klappet noen kalver, så var det tilbake til leiren. Jeg innså at minstens klær virkelig trengte en vask, for de luktet nå så surt at jeg ble kvalm. Det luktet rett og slett spy.

Damene i leiren forsto problemet, og kom opp til meg med et vaskefat (en stor balje), og en enorm termos med varmt vann. Så var det bare å vaske klær mens man satt på gulvet i teltet. Heldigvis tørket klærne fort etterpå, for i teltet var det jo badstue-temperatur.

TELT-LIV: Det var luksustelt vi bodde i. Ikke mye enkle kår her, selv om det ikke bar dusj og do i teltet.

Hompete retur

På returen fra leiren var vi nok en gang glad for at vi hadde egen sjåfør med god bil. Det humpet og var nok en gang som å være på en flere timer lang berg og dalbane. En av gutta ble syk på nytt, og jeg følte at bilturen aldri endte. Vi kjørte på «motorveien» på vei inn til byen, men den veien som var like trafikkert som E18 fra Sandvika til Oslo, var like humpete som en kjerrevei på et jorde etter flere dager med regn.

ENORM: Statuen av Djengis Khan er enorm. Gøy at man kunne gå opp i den.

Djengis Khan

Vi stoppet på Djengis Khan statuen på vei hjem. Det er verdens største statue av mann til hest, og man kan gå opp i hestens mane. Det var gøy å gå opp der, og rart å endelig besøke den, for det var en av de tingene vi hadde tenkt på forhånd at det MÅ vi gjøre. 

HELT: Djengis Khan der han troner på sin hest utover de Mongolske steppene.

Noen timer på hotell

Før vi kom inn til Mongolias hovedstad, Ulan Batoor, som vi skulle overnatte i til dagen etter, så måtte vi bytte bil, for vår mann hadde ikke lov til å kjøre sin bil i byen ble vi forklart. Merkelig.

Vår nye sjåfør hadde visst ikke fått alt av info fra forrige sjåfør, for når vi nærmet oss byen, så spurte han hvor vi skulle.

Hotellpapirene lå igjen i forrige bil, så kaoset var komplett. Vi kom oss heldigvis til rett sted til slutt, for når han begynte å nevne opp hotellnavn, så hørtes ett plutselig rett ut, og jeg sa bare kjør oss dit.

Etter mye om og men, kom vi fram til et enormt hotellrom, som egentlig var en leilighet på 70 kvadrat. Med to soverom, to bad, stue, kjøkken, gang og VASKEMASKIN, var det bare én ting å gjøre! Vi måtte vaske klær!

Etter å ha vært 5 dager på toget og to netter i telt, hadde vi ikke et eneste rent plagg igjen.

Vi kom inn på rommet vårt sent på ettermiddagen, og skulle avgårde med toget til Beijing før fuglene sto opp, så da var det bare å begynne å vaske!

Kjørte 3 maskiner med klær, og siden det ikke var noen tørketrommel der, og helt sikkert at klærne ikke ville tørke på noen få timer, så var det bare å ta fram hårføneren og begynne å blåse!

Jeg sto på badet og tørket klær til klokken 3 på natten, og kl 6 var det bare å stå opp for å få i seg litt frokost før toget skulle gå!

Var ikke mye vi fikk sett av Ulan Batoor, selv om PK fikk gått seg en kort tur ut mens jeg la guttene.

Men klærne ble tørre, og vi kunne dra videre til Kina nydusjede og med rene klær!

Beate – 

SOM DE LOKALE: Vi fikk lov til å låne none lokale klær mens vi var der. Skikkelig gøy å gå rundt å føle seg litt mer innfødt for en kort stund.
LOKALE KLÆR: Det var skikkelig fine drakter, og de var godt utstyrt med skikkelige sko til
RIDETUR: Her står en av bestemennene og venter på at vi skal bli klare for ridetur. Vet ikke om jeg ble klar i det hele tatt. Var bare glad når jeg gikk av igjen. Men nå har jeg gjort det! Jeg har ridd på villhester!
SAMHOLD: Når man kun har hverandre å leke med, oppstår et veldig spesielt vennskap. Guttene har blitt veldig nært knyttet til hverandre den tiden vi har vært på reisefot.
OKSETUR: Sebastian løp til oksetransporten hver gang han så de var ute og gikk. Han fikk selvsagt sitte på med de lokale ungene.
DYREVENN: Sebastian elsker dyr, og var ikke redd for å gå bort til den store oksen.
VENNER: Vi ga de små jentene som bodde i ger-campen, hvert sitt pannebånd fra Norge. Det likte de godt.
VILLE DYR: I solnedgangen var det ekstra spesielt å gå ute og se på dyrene som beitet.
SENG: Sverre var fornøyd med den flotte sengen han fikk. Visst var den hard, men den hadde gardiner, og det ble som et lite eget rom.
RESTAURANT: I den største Geren var det restaurant hvor vi spiste alle måltider. Maten falt ikke helt i smak hos de minste, men sultet gjorde de ikke.

Slik er det å reise med den Transsibirske jernbanen

Lukten av olje og en ukjent matlukt fyller neseborene. Ørene tar inn en irriterende dunkelyd i tillegg til de mer velkjente lydene av toghjulene som treffer skjøtene i jernbaneskinnene. Kroppen deiser litt ekstra fram og tilbake siden jeg ligger på luftmadrass oppå de ellers så harde «madrassene» resten av familien ligger og sover på. 

Jeg får ikke sove. Første natt på toget jeg har gledet meg sånn til har endelig startet.

Jeg kjenner at jeg er årvåken der jeg ligger. Som en hauk følger jeg med på alt som skjer. På små stopp underveis, på noen som går av og på toget. Det føles veldig rart å endelig ligge her, endelig være på vei. 

For selv om vi allerede har vært på reise noen uker, er det dette vi har ventet på! Å få ta toget fra Moskva til Mongolia i fem døgn uten stopp.

Alene på toget

Klokken 23.30 sto vi nesten alene på perrongen i Moskva. Toget som skulle være hjemmet vårt de neste dagene sto klart til å ta oss imot i den litt friske sommerluften i den russiske hovedstaden. Vi var spente, litt trøtte, men klare. Nå skulle det endelig skje. 

På perrongen sto to velkledde hyggelige damer som jobbet på toget. Den ene viste oss inn til vår cupé, hvor fire senger dekket det meste av rommet. 

Selv om det ikke var noen andre som gikk på samtidig som oss i vår vogn, så stresset vi litt. Vi bykset rundt med bagasjen, visste ikke helt hvor vi skulle sette alt vi hadde med oss, for plassen vi skulle bo på var knøttliten.

Noe fikk plass under de nederste sengene, mens småsekkene ble plassert på en hylle over inngangsdøren. Vi konstaterte at vi fikk plass til alt vi hadde med oss. Det var en lettelse. Jeg var også lettet over å se at det var lås på døren, for det hadde jeg fryktet at det ikke var.

Sverre ble også veldig glad når han oppdaget at det var en stikkontakt under bordet! Vi er reddet!! Vi har strøm til ipader og mobiler, så da vil turen gå fint uansett, tenkte vi voksne.

Fem minutter på midnatt rullet toget ut fra stasjonen. Sengene var reid opp, luftmadrassen blåst opp, og guttene falt fort i søvn.

Ble godt kjent med hun som jobbet på toget

Den første natten og store deler av første dagen, var vi helt alene i vogn nummer 2. Det var deilig i forhold til at vi hadde toalettet for oss selv, men også litt rart. Men vi fikk god kontakt med hun som hadde ansvar for vår vogn, en dame fra Mongolia som ikke snakket engelsk. Ved hjelp av tegnspråk fikk vi hjelp til det meste vi lurte på i starten.

Etter noen stasjoner rydde det på med folk, og den fredelige idyllen var brutt, men det var gøy å endelig få noen naboer. 

Vi ble kjent med en morsom australsk mann, en koselig ung guide fra Mongolia som snakket perfekt engelsk, og et australsk par som inviterte oss på besøk når vi kommer til Australia. Det flyttet også inn en merkelig engelsk familie som lusket rundt, nesten ikke sa et ord, og som klarte det kunststykket å vaske klær på toget og henge opp alt de hadde på snorer inne i sin cupé. Alltid hyggelig å se andres truser og sokker til tørk..

Selv gikk vi rundt i mer eller mindre de samme klærne på hele turen, og på et punkt kommenterte vi at det er rart hvor fort man tenker at det er helt ok å ikke ha tilgang på dusj. Hjelpes! Men vi gjorde i hvert fall vårt lille lokum om fra senger til sitteplasser hver dag, noe ikke alle gjorde. Å sitte på skikkelige togseter var betraktelig bedre enn å sitte i senger uten ryggstøtte.

Fikk ikke sett stasjonene

Vi bodde i den tredje siste vognen på toget, noe som var litt kjipt hver gang vi kom inn på en stasjon, for toget var enormt langt, og vi havnet nesten i ytterkant av hver eneste stasjon vi kom til. Det var derfor langt å gå til de små kioskene man kunne benytte på noen av stedene vi stoppet. Ikke turte vi å gå alt for langt heller, for det var alltid litt uvisst hvor lenge vi skulle stå på stasjonen, og man MÅTTE gå inn igjen på toget på sin egen vogn ble vi fortalt. 

Den engelske familien i vogna vår ble borte på et tidspunkt, og hadde ikke kommet inn til vår vogn igjen da vi rullet videre, og da var det full krise i vognen. Men de hadde heldigvis kommet seg på toget lengre fram, til både guiden og den mongolske vogn-damens lettelse.

Men å ikke se hele stasjonen, betydde at mange kiosker gikk oss hus forbi, og vi fikk ikke alltid kjøpt noe. Noen ganger var vi på stasjonen midt på natta, og da var kioskene stengt uansett. Derfor måtte vi nøye oss med det vi hadde kjøpt på matbutikken i Moskva.

Nudler, nudler og atter nudler

Vi hadde kjøpt 30 pakker nudler, slik at vi vi hvert fall ikke skulle gå tom for mat på turen. Vi turte ikke belage oss på at hverken vi voksne eller guttene ville like maten i restauranten på toget, for den hadde vi hørt litt av hvert om.

Og med rette. Vi testen restauranten første dagen, og det var skikkelig skuff! Det mongolske toget vi tok, hadde med seg en russisk restaurantvogn. De som jobbet der var kjempehyggelige, men maten, vel den var ikke noe å skryte av. Relativt dyrt var det også. 

Vi kjøpte biff stroganoff som vi bare så vidt klarte å spise, brødet Sebastian ville ha var like hardt som en murstein, men pannekakene (om du fikk dem til ikke å dynke dem i kondensert melk), var ok. Det var hyggelig å sitte litt i restauranten, men vi konkluderte med at vi heller foretrakk våre egne medbragte nudler.

Så da ble det altså nudler til frokost, lunsj og middag på nesten hele turen!

Gratis mongolsk mat

Men det ble ikke bare nudler på oss! De utrolig hyggelige mongolske damene som jobbet på toget, kom stadig innom og sa hei, og siden vi hadde vært alene med dem første dagen, så hadde vi fått så god kontakt, at de flere dager kom innom med mat til oss!

Første dagen fikk vi servert noe som smakte veldig likt risengrynsgrøt! Til og med guttene likte det! Dagen etter sto dumplings på menyen, med pannekaker til dessert.
Nest siste dag var jeg på besøk hos det australske paret som alltid stoppet hos oss på vei til restauranten. De hadde med seg sin egen lille kaffemaskin, og inviterte derfor på kaffe. Det smakte så utrolig mye bedre enn pulverkaffen PK og jeg hadde med fra Moskva.

På vei tilbake fra kaffeslaberaset noen vogner fra oss, la jeg merke til at hver av damene som jobbet der, lagde forskjellige ting. Noen lagde kjøtt, andre lagde brød, to stykker lagde forskjellige grønnsaker.

Det var først et par timer senere at jeg forsto hvordan all maten vi hadde fått til nå av de mongolske damene ble til. De lagde avanserte retter ved å samarbeide om å lage en liten komponent hver til retten, og så møttes de for å samle alt til en rett og dele det!Genialt! Og på den måten ble vi denne dagen servert to nydelige skåler med lapskaus med brød til!

Men skal du ta den transsibirske, så sats på å ta med deg alt du trenger av mat for turen, samt kaffe og dopapir! Vi hadde i tillegg med oss ketchup, kjeks, brødskiver til de første par dagene, syltetøy og Nutella, og på dette overlevde vi helt fint!

Kaldt og varmt, lyst og mørkt

Selv om de mongolske tog-damene var veldig hyggelig, så var det også opp til dem hvordan du hadde det på toget! De bestemmer nemlig alt! ALT!Inne hos seg selv har de kontrollpanelet til alt av lys og varme, og det er rart hvor viktig slike ting er når du lever på knøttliten plass.

En natt var det så varmt i cupeen, at jeg sto opp og gikk bort til damen og pent ba henne skru på airconditionen. Det samme spurte vi om en annen gang da temperaturen i vårt lille lokum var på kokepunktet. Da ble det heldigvis litt kaldluft å få, før damen vår tydeligvis syntes at det var kaldt nok, for så var det stopp på frisk luft igjen.

Vi levde de første to dagene i troen om at de små lysene over hver seng ikke virket.

Med to barn i cupeen, ble vi voksne derfor sittende i stummende mørke to kvelder etter at ungene hadde sovnet, for vi ville ikke ta på det fluoriserende taklyset.

Men plutselig en dag virket de små lampene. Det viste seg at guiden ved siden av oss hadde spurt om damen vår kunne skru dem på!

Når vogn-damen din virkelig fryser… 

Men det toppet seg når vi endelig var på vei inn til Mongolia! Været hadde blitt kaldere ute, og vi pustet lettet ut, at vi ikke trengte aircondition som gikk av og på etter damens velbefinnende….helt til det plutselig ble veldig VARMT igjen!!

For når temperaturen endelig hadde blitt levelig, så hadde damen skrudd på VARMEN!! 
– Kødder du!!? Er varmovnen på, nesten roper jeg ut når PK kommenterer at det vi har brukt som hylle for alt av ipader og mobiler, nå står og spyr ut varme!

Jeg nevner det til den engelske merkelige familien, som også sitter og vifter med noen ark for å få luft. Det er den første samtalen vi har på turen, men de blir helt oppgitte de også når de forstår hva som plutselig har skjedd.

Jeg tror de må ha snakket med sin mongolske hyggelige guide, for plutselig gikk varmen bort igjen like fort som den hadde kommet.

Bursdag på toget

Midt i togturen hadde PK bursdag! Vi feiret med å henge opp ballonger i øverkøyene, og kjøpte is på en stasjonen. Det ble også gave i form av et par sokker og litt godis. Guttene tegnet hver sine kort, og to av togdamene sang bursdagssangen til PK når de forsto hva vi feiret.

Skummel grenseovergang

På vei ut av Russland fikk vi så vidt med oss at stasjonen var full av militære kjøretøy på togvogner før de som jobbet på toget kom rundt og trakk ned alle rullegardinene på toget.

Vi følte oss litt fanget. Fikk ikke gå ut av rommet, fikk ikke se ut, og toalettene var stengt.Plutselig kom det en fyr inn i cupeen vår og begynte å skru ned flere takplater før en annen inspektør klatret opp og lyste igjennom hele taket!

Så var det sjekk av pass, stempling ut av Russland, stille kjøring over grensen til Mongolia med takplatene nede, og så inn i Mongolia.

Vi turte ikke ta fram kameraet på grenseovergangene, så her er et smilebilde av guttene heller

Skruing av takplater

Ny runde med sjekking av bagasje, tak og pass, før PK fikk beskjed om at vi kunne skru takplatene opp igjen..

PK fikk låne verktøy, og klatret opp og skrudde igjen alle skruene på takplatene, og når vi endelig rullet videre, så sier vi nesten i kor: – Den irriterende lyden er borte!!

Så det var altså en løs skrue i takplatene som hadde forstyrret nattesøvnen vår i 4 dager!

Dagen etter måtte vi stå opp grytidlig, for klokken 7 rullet toget inn på stasjonen i Ulan Bathoor, og vi var framme i Mongolia!

Turen gikk forbausende raskt, og vi kunne nesten ikke tro at vi hadde overlevd med to gutter på toget i nesten 5 dager! Dagene hadde gått fort med matlaging, lesing, iPader, snakking og utforsking av stasjoner. Vi fikk ikke en gang tid til å spille alle spillene vi hadde med oss! 

Det deiligste med turen var vel egentlig at det å være på reise har blitt en ny ting. Å ta toget er avslappende, og ikke stress, og guttene spør ikke lenger «hvor lenge er det igjen?»

Beate – 

RESTAURANT: Vi var innom restauranten kun én gang på turen. Guttene likte ikke maten, og vi kunne styre vår begeistring, så da var det avgjort.
FØRSKOLE: Sebastian var glad for å kunne lære om bokstavene i den fine førskoleboken sin.
SKOLE: Sverre går i 4. klasse nå, så han måtte fram med engelskboka.
SKOLE: Sverre går i 4. klasse nå, så han måtte fram med engelskboka.

Vårt møte med Moskvas politi

Rapport om protester, arrestasjoner og totalitær politikk. En intens norsk reporter i et hotellvindu med utsikt mot den kjente kirken med de fine kuplene på den røde plass. Det bildet jeg fra tidligere har hatt på Moskva er akkurat slik. Politikk, demonstrasjoner, menn i maktposisjoner og ellers sure folk godt pakket inn i vinterklær.

 Selv om St. Petersburg ble en fantastisk opptur og en veldig god opplevelse, kjente jeg litt på det at vi skulle til byen som er litt for ofte i det norske mediebildet. Bare dager før vi skulle dit, var det på nytt demonstrasjoner der. Denne gangen i forkant av et lokalvalg hvor flere kandidater ble strøket fra listene og ikke fikk stille til valg.

 Lattermildt politi

Med alle disse tankene om opprør i hodet, var det litt ekkelt når vi kom opp fra T-banen på vei til den røde plass. For rett foran oss sto to store biler som tydeligvis tilhørte opprørspolitiet. Rett ved bilene sto flere politi fullt uniformert.

– Hva gjør vi, sier jeg til PK litt nervøst.
–  Vet ikke, får jeg til svar.

Det virket ikke som om at noe var på gang, men for å være sikker, bestemte jeg meg for å gå bort til politiet og spørre om vi burde holde oss unna området.
 Jeg prøvde på engelsk ved å formulere meg på flere måter, men lovens lange arm i Moskva, så ikke ut til å forstå et kløyva kvekk av hva jeg sa.

Til slutt sa jeg «spasiba» (i håp om at det var takk) og så bukket og takket jeg. Da begynte den ene betjenten å flire. Ut fra kroppsspråket, så det ut til at han sa noe som: «du sier takk, men du har jo ikke fått hjelp til noe». Resten av gjengen der begynte også å le, og til slutt sto hele gjengen og lo så godt, at jeg tenkte da er det vel ikke noe fare, for de ville vel aldri stått her og ledd så godt av en simpel turist fra Norge, om det skulle være planlagt noen store demonstrasjoner her de neste timene.

En innpakket plass

Etter møtet med politiet gikk vi rett inn til den røde plass. Den vanligvis så enorme plassen, var skuffende nok pakket inn i enorme stillas. Plassen ventet storinnrykk av militærkorps fra hele verden, for den kjente konsertserien Militær Tatoo, skulle avholdes etter at vi hadde forlatt byen.

 Store tribuner og avstengte områder, gjorde at folkemengden som var der ble presset sammen på et trangt fortau. Men når vi endelig kom ut fra plassen på andre siden og snudde oss opp mot kirken med de mange fargerike kupplene, så kunne jeg ikke annet enn å bli imponert!

Tenk, endelig var vi her! Vi fikk kanskje ikke sett så mye til plassen, men kirken var der! Og den var intet mindre enn fantastisk!

 Vi tok de obligatoriske bildene på nedsiden av Vasilij-katedralen som det fargesprakende bygget heter, før vi gikk opp til kriken igjen og leste litt mer om den ved inngangsdøren. (Vi har jo litt skole på veien, så da blir slike ting viktige). Vi fant ut at kirken ikke er én kirke, men består av hele 10 små kirker, hver med sin egen kuppel!

 Vi tittet bort til Kreml, snakket litt om politikk med guttene, og konstaterte at vi kom 10 minutter for sent til å gå inn og se Lenin som ligger balsamert på æreskirkegården på den røde plass.

Bolshoi teateret i Moskva.

Bolshoi teateret

Vi gikk heller bort til Bolshoi teateret som ikke ligger langt unna de andre praktbyggene. Hadde vi vært på voksen-tur uten barn, er det helt klart at jeg hadde prioritert å få med meg en ballettforestilling her. Jeg er veldig glad i opera og klassiske forestillinger, og Bolshoi balletten i Moskva er jo verdenskjent.

 Men balletten var på turné, og vi var på familietur, så det får bli neste gang.

 Utenfor teateret var det en nydelig fontene som gjorde guttene glade. Skulle tro vi hadde kommet til en fantastisk lekeplass, for de brukte nesten en time med å leke med vannet der. Vi andre to var godt fornøyd med underholdningen guttene hadde funnet seg, og det ble en nydelig dag i sentrum av Moskva.

På bukseshopping alene i Moskva! Jeg fant jeg fant! Så glad blir man da!

Buksekjøp

Dagen etter tok vi livet med ro. Jeg trengte ny bukse, siden jeg hadde klart å ødelegge den jeg hadde med meg, så jeg la ut på tur alene til et lokalt kjøpesenter for å handle. Heldigvis fant jeg ei bukse på en skikkelig kjerringbutikk, men det gjorde jo ikke noe at resten av butikken var beregnet for russike bestemødre, om jeg fant ei bukse som satt perfekt!

 Brukte også lang tid på å lete etter en bursdagsgave til PK som skulle feire dagen sin på toget mot Mongolia. Etter å ha trålet alle butikkene der, ble det ett par sokker og en pose godis. Ikke veldig eksklusivt akkurat, men vanskelig å kjøpe noe når man egentlig ikke vil ta med seg noe ekstra bagasje.

Vi spiste nydelig mat på den lokale restauranten rett over gaten for der vi bodde. Vi hadde spist der dagen før, og fant ut at det bare var å gå tilbake på samme sted. De hadde brød fylt med smeltet ost som en siderett, noe som smakte helt himmelsk!

PK på tur alene for å se Lenin. Den mannen kan det med å ta selfier!

Lenin og vakker T-bane

Dagen vi hadde ventet aller mest på, avreisedagen til den Trans-Mongolske jernbaneturen vår, kom veldig fort. Avreisetiden var fem minutter på midnatt, så vi hadde god tid siste dagen.

 Ungene ville ikke se en utstilt død mann (Lenin altså), så PK dro alene for å få med seg den tidligere Sovjet-lederen mens jeg og guttene ble igjen på hotellet.

 Gutta lå klistret til ipadene og så på Youtube, for det ville jo bli mange uker før de kunne se på videoer der igjen. (Uten internett på toget, i Mongolia og i Kina er Youtube sensurert).

 PK fikk også med seg flere vakre T-banestasjoner på veien til Lenin, noe jeg hadde savnet å se når vi var i byen tidligere. Men man kan jo ikke få med seg alt.

 Tiden på hotellet gikk kjempefort, og før vi visste ordet av det var det bare å bestille taxi og dra til stasjonen.

Stalin-statuen utenfor æreskirkegården.

Togturen med stor T

Vi lurer litt på hvor kjent den transsibirske jernbanen er i Russland, for ingen av de som jobbet på hotellet hadde hørt om den. Noe tog til Mongolia visste de heller ikke om, så det ble litt utfordrende å finne rett togstasjon når vi bestilte taxi.
Men vi kom fram, og vi fant toget!

 Moskva var en flott by! Nok en gang måtte vi begrave fordommene våre om hvordan russerne er, vi møtte hyggelige folk over alt, og selv om det var vanskelig å forstå om det som skjulte seg en restaurant, en skobutikk eller et apotek under de mange skiltene med kyrilliske bokstaver, så fant vi fram, og vi drar gjerne tilbake!

Beate –

PÅ METROEN: Vi ble så utrolig glade for den teksten øverst på glasset her. Men vet ikke helt om vi kan si at påstanden var helt korrekt, men vi fikk nå kjøpt billetter.
RUSSER-LUE: I en av bodene på den røde plass, fant Sverre ei kul lue som i hvert fall jeg mener er ei skikkelig russer-lue. Men den ble ikke med oss hjem denne gangen.
MMMM…MIDDAG: Nydelig mat på den lokale restauranten vår. Det er ikke pizza på bordet, men et lokalt brød med ost. Smakte himmelsk!
PAVLOVA: Kunne ikke dy meg når jeg så at det sto Pavlova på dessert-menyen. Den var faktisk så stor at den helt fint kunne deles på 4, og vi alle fikk et stort stykke med «17.-mai kake».
JEG VIL OGSÅ: Når minsten sier at han også vil ta bilde, så sier mor ja. Han spør også om jeg synes bildene hans blir bra, og selvsagt synes jeg det! Så da må de jo vises fram! FOTO: Sebastian 5 år.
GLAD GUTT: Selv om han noen gager kan bli kjempetrøtt og lei av å være på tur, så lever vi for disse øyeblikkene! Et smil som dette redder alltid dagen!
LEKEPLASS: En slik fontene er som et himmelrike for et par gutter på tur! De lekte her en evighet mens vi satt på en benk rett ved og passet på.
VANN ER GØY: Ingen tvil om at vann er noe som fenger barn i alle aldre.
SELFIE: Ta noen bilder da når du drar ut, sa jeg til mannen når han dro alene for å se Lenin! Han kom tilbake med noen herlige selfier som jeg lo godt av! Her vil han vise at han var på en av de flotteste metrostasjonene i Moskva!
METRO-KUNST: Det ble kun PK som fikk med seg de vakreste metrostasjonene i Moskva. Vi andre så kun vanlige stasjoner. Litt skuff, men fint at mannen fikk sett dem!