På lokaltur i millionbyen Bangkok

TOGMARKED: Det var litt av en opplevelse å være på togmarkedet utenfor Bangkok!

REKLAME: To dager i Bangkok ble gjennomført som et samarbeid med TravelBeats.com

Mens horder av turister besøker de mest kjente landemerkene i Thailands hovedstad, så tok vår norsk-thailandske reiseleder Panya oss med til steder bare thaiene drar til. 

– Denne må du smake, sier Panya og gir meg en stor kokosnøtt. Vi er ved et lokalt marked utenfor Bangkok, og reiselederen vår prøver å overbevise meg om at fersk kokosnøtt er godt å drikke. Selv griner jeg på nesen av tanken, for dagen før tok jeg en god slurp av en tilsvarende tropisk nøtt og da holdt jeg på å spytte alt ut igjen. 

Dagen før hadde vi vært i Khao San Road, stedet jeg har minner fra da jeg backpacket jorden rundt i 1998. For meg så de to kokosnøttene helt like ut, men ifølge Panya, så var det store smaksforskjeller på dem. 

– Du fikk nok en billig umoden kokosnøtt i går, det er de som blir solgt til turistene mange steder, og de smaker helt forferdelig, svarer han.

Og ja, den bitre smaken fra i går sitter igjen i munnen, men når jeg smaker den nye jeg nå får servert, så er smaken helt annerledes. Den er søt og god, og siden den er helt iskald i tillegg, blir opplevelsen perfekt! Det er altså sånn det skal smake! Nå forstår jeg at folk liker ferske kokosnøtter, sier jeg entusiastisk.

NYDELIG OG SØT: Kokosnøtten vår reiseleder Panya kjøpte var noe helt annet enn det jeg hadde kjøpt selv før i turistgaten Khaosan Road. Det ble to kokosnøtter på meg den dagen, så godt var det.

Lokale markeder

Turen med Panya startet med at vi tok en lokalbåt over fra en side av elven Chao Praya til en annen. På en røff ferge med bare spinkle gelender som skiller området du sitter på, fra elven du kjører på, hadde vi god utsikt til den travle trafikken av båter som bruker elven som sin hovedfartsåre. 

Markedet vi kommer til er av det lokale slaget. Prisene er lavere enn i turiststrøkene, men det viktigste er at du føler at du kommer til det ekte Bangkok.

Her er matbodene forskjellig fra andre steder. Alle serverer forskjellige små delikatesser, alt fra hermetiserte frukt og grønnsaker, til pannekaker i kanapé-størrelse som ser ut som de kunne kommet ut fra en Michelin restaurant. Det er forskjellige risretter pakket inn i bananblader, diverse småkryp grillet på pinne, og så er det desserten guiden vår mener vi bør smake på.

SØTT: Disse små søte «pannekakene» smakte som søt marengs. Godt var det.

Vi setter oss innerst i lokalet og bestiller hver vår thailandske delikatesse. I disken på vei inn ser jeg noe jeg tenker er fargede nudler som er rullet sammen til små baller. Jeg ser også en skål med noe jeg tror er granateple. 

Når retten kommer på bordet blir jeg sittende og stirre ned i den rosa skålen. Det ser ut som vi har fått en bolle med melk servert, og jeg skimter noen flere farger oppi der. Det hele lukter også veldig søtt.

Det viser seg å være nevnte fargede nudelballer og granateple fra inngangen, servert med noe annet jeg ikke klarer å identifisere blandet med isbiter. Jeg smaker på det, men kjenner at det blir alt for søtt for mine smaksløker. 

– Det var kjempegodt, hører jeg plutselig fra andre siden av bordet. Der sitter minstemann på 5 år og slurper det i seg, og faren er også enig. 9-åringen er enig med mamma. Det blir to tomler opp og to tomler ned for den thailandsk desserten.

LIGGENDE BUDDHA: Den liggende Buddhaen i Bangkok er enorm! Den imponerte til og med våre ikke-så-lett-å-imponere gutter.

Lokalt ritual ved den liggende Buddha

På vei tilbake fra det lokale markedet kjøper vi nydelig is og pannekaker, før det er klart for et sted mange turister kommer til. Vi kan jo ikke være i Bangkok uten å få med oss noen av de kjente Buddha statuene, og valget vårt har falt på den enorme liggende Buddhaen i Wat Pho. 

Den enorme forgylte Buddha statuen er hele 46 meter lang og 15 meter høy. På tempelkomplekset finner man også bygninger som har stått her siden før Bangkok ble by, i tillegg til gravsteder for Thailands tidligere konger og kongefamilien. Stedet er også sett på som Bangkoks første universitet, og lærer opp studenter innenfor både religion, vitenskap og litteratur. Siden 1955 har de også tilbudt utdanning innen medisin og Thai massasje sies å ha sitt utspring her i fra. 

Guiden vår Panya innviet oss i et ritual Thaiene utfører hver gang de er her. Langsetter veggen i tempelet til den liggende Buddha-statuen, står det 108 bronseskåler fylt med mynter. Man kjøper en skål med mynter, og så går man gjennom hele rekken og putter én mynt i hver krukke mens man ønsker seg noe i det man slipper mynten oppi.

ØNSKER: Etter å ha ønsket seg omlag 20 ting, stoppet det opp for Sverre. For hva mer skal man ønske seg?

Hva skal man ønske seg?

Hele familien får hver sin skål med mynter, og mens jeg tar bilder, begynner de tre andre i familien å putte i mynter. Far i familien og minstemann får opp tempoet, og går videre i køen blant lokale som også utfører samme ritual. Men plutselig blir jeg obs på at størstemann henger veldig etter. Hvor er han?

9-åringen er opptatt av å gjøre ritualet korrekt, slik guiden Panya har fortalt oss, og når han kom til krukke nummer 20 sånn cirka så stoppet det litt opp, for hva i all verden skal han ønske seg mer? 

Jeg forstår ikke helt hva han mener først, før jeg forstår at gutten har tenkt ut et nytt ønske for hver eneste mynt i en ny krukke, og da forstår jeg at det blir litt overveldende å skulle ønske seg over 100 ting sånn på sparket. 

Han sier at han rett og slett ikke kommer på flere ting han ønsker seg, og han har til og med ønsket alt godt for hele familien, god helse, penger, venner hjemme og alt av ting og tang han kunne tenkt seg. Så jeg sier han kan ønske seg samme tingen flere ganger, og da blir det heldigvis litt mer tempo på ritualet.

GRAVSTED: Det er et vakkert sted Thailands første tre konger ligger begravet.

Nydelige gravsteder

Utenfor den liggende hvilende Buddhaen ligger Thailands tre første konger begravet. Under vakre stupaer dekorert med mosaikk er det nesten magisk å vandre rundt på tempelområdet. Det er stille og rolig, solen skinner, noen barn danser under noen trær, turister poserer på utallige bilder og det gjør vi også. Vi nyter å være på et så fredelig sted midt i travle Bangkok.

BÅTTUR: Sebastian og Sverre syntes det var gøy å komme seg på båttur i Bangkok. At turen ble kronet med synet av en stor øgle, gjorde dette til dagens høydepunkt for de yngste i familien.

Flytende marked og båttur

Dagen etter bruker vi skikkelig lang tid før vi klarer å komme oss avgårde fra hotellet. Sånt skjer noen ganger når man er ute og reiser med familie, og da er det ekstra deilig at vi har en lokal norsk guide som kun er der for oss og at det ikke står et helt busslass med folk og venter på oss.

Når vi omsider kommer oss av gårde ut av byen, sier reiselederen at vi muligens er litt for sene til å få se handlende folk på det flytende markedet, men vi bestemmer oss for å kjøre dit en tur uansett. Han har helt rett i at handelen for dagen er avsluttet. Vi hopper allikevel i en liten båt, og tøffer avgårde, for her ute er det ikke bare flytende markeder å se.

Panya tar oss med til et lokalt tempel et stykke unna, og utenfor tempelet står flere titalls statuer av menn som driver Thaiboksing. Statuene ser nesten ut til å være satt opp slik at man kan studere diverse slag og spark og lære seg dem på denne måten. Det er fasinerende å se.

TRANGT: Det var trangt i de små kanalene utenfor det flytende markedet. Her var lokale hus og folk som padlet avgårde for å gjøre dagens ærender.

Dagens høydepunkt for guttene

På returen kjører båten innom noen lokale hus, og her kommer dagens høydepunkt for guttene. For etter å ha sett at alle husene har et nett rundt trappene som fører fra elven og opp til huset, så ser vi plutselig grunnen til nettene – en gedigen øgle kommer svømmende forbi båten, og guttene hviner av glede. 

Nettene er der slik at øglene ikke skal gå inn i husene får vi forklart. Vi tror det var en Monitor varan vi så, men er selvsagt ikke helt sikker. Men gleden over å ha sett noe så spesielt gjør virkelig at dagen blir perfekt.

TOGMARKED: Dette var dagens høydepunkt for oss voksne. Det var helt utrolig å se hvordan markedet stengte og åpnet igjen bare sekunder før og etter at toget passerte.

Togmarked

På vei inn mot Bangkok igjen foreslår Panya at vi skal stoppe på et lokalt togmarked. Det viser seg å bli min største opplevelse i Bangkok, for dette er jo bare helt sprøtt.

For markedet befinner seg langsetter togsporene, og for å gå på markedet må du gå i skinnegangen. Flere ganger om dagen skal selvsagt toget gå fra stasjonen like ved, og da må alle som har markedsbod dra inn tingene sine, eller dekke dem til, for da kommer toget kjørende.

Det er veldig lite folk der når vi er der, og det er bra, for jeg klarer ikke å se for meg hvor alt av folk skal få plass til å «rømme unna» når toget kommer om det skulle vært fult der.

Vi får tid til å se litt på markedet før toget kommer, men plutselig begynner alle å rydde, toget kommer, kjører bare noen få centimeter unna oss, og sekunder etter at det har passert, dytter alle selgerne tingene sine tilbake og så er det «business as usual» igjen, som om at ingen ting har skjedd. 

KOKOSNØTTSUKKER: Slik lager man kokosnøttsukker! Vi fikk se hele prosessen fra fersk nøtt til deilig sukker.

Kokosnøtt og besøk hos familie

På vei mot Bangkok igjen stopper vi et sted hvor en familie produserer kokosnøttsukker. Guttene får testet hvordan produksjonen skjer, og de er veldig opptatte av å få det til på rett måte.

Fordelen med å ha med seg en lokal person blir også klar for oss når vi plutselig blir invitert inn til familien som driver stedet. De viser oss rundt i huset sitt. På soverommet som tilhørte besteforeldrene deres, har de nå av respekt gjort om til et lite tempelrom. De viser oss utekjøkkenet som ser ut som det kunne vært tatt rett ut fra boken om Robinson Crusoe. Og 9-åringen blir fasinert av alle bildene som henger på veggen i det som er kombinert soverom og stue. Hun som viser oss rundt gir oss til og med noen lokale frukter i gave når vi går. De er helt fersk, for hun plukker dem rett fra treet og gir dem til oss.

UTSIKT: Ved solnedgang nøt vi en deilig middag i Bangkoks høyeste tårn.

Middag med utsikt

For å avrunde to fantastiske dager i Bangkok, tar Panya oss med til Bangkoks høyeste tårn hvor en buffet på størrelse med et stort norsk julebord står og venter på oss. Utsikten er upåklagelig, solen går ned over millionbyen, og til slutt setter vi oss mette og fornøyde i bilen for å bli fraktet til hotellet.

Kvelden blir kronet med disko i minibussen på vei fra tårnet og til hotellet. Til rytmer av sanger fra diverse barnefilmer, diskolys som snurrer i taket og musikk med allsangfaktor ut fra høyttalerne, så konstaterer vi at vi har hatt to fantastiske dager med Travelbeats egen lokalperson i den Thailandske hovedstaden. 

Til info: Vi har bloggkontrakt med Travelbeats som sto for reiseleder og opplegg for oss i Bangkok.

NY JOBB: Guttene elsket jobben de ble satt til med å skrape ut innholdet i en kokosnøtt.
PÅ BESØK: Vi ble tatt med inn på besøk til familien som eide kokosnøttsukker-verkstedet. Det var litt av en opplevelse. Her er kjøkkenet.
SLUSH: Sverre og Sebastian sa ikke nei takk når de fikk tilbud om å slurpe i seg en søt slush fra reiselederen vår Panya.
LOKALT: Det var hyggelig å være på markedet litt etter at alle andre hadde dratt hjem, for da var det en egen ro der, og kokken forklarte meg hva hun hadde oppi rettene vi hadde bestilt.
DESSERT: Her er desserten vi var uenige om var god eller ikke.
INGREDIENSER: Her er ingrediensene til den søte desserten vår.
NATURLIG INNPAKNING: Jeg elsker hvordan Thaiene bruker bananblader til å pakke inn maten i, både for å lage maten og for å oppbevare den.
THAIBOKSING: Utenfor et tempel Panya viste oss, så sto det en hel rekke thaiboksere oppstilt. Jeg er overbevist om at hvis man studerer hver statue, så har man lært seg det meste av slag og spark i sporten, for ingen av dem var like.
TEMPEL: Det lille tempelet vi besøkte hadde nydelige offergaver utenfor.
TOG: Vi har blitt litt av en togfamilie etter å ha reist langt og lenger enn langt med tog. Derfor var det kanskje ekstra stas å dra på togmarkedet. Her er toget som er klart for å kjøre igjennom markedet.
LOKALBÅT: På en kort fergetur over elven i Bangkok, fant Sverre ut at det var lurt å sitte midt i båten. For det var ikke mye som skillet passasjerene fra å falle i elven.
ØNSKER: Sebastian likte godt å putte ønskepenger i de mange krukkene i tempelet ved den liggende Buddhaen.
ENORM: Den liggende Buddha i Bangkok er rett og slett enorm.
REISELEDER: Vår reiseleder Panya viste meg at det var stor forskjell på gode og dårlige kokosnøtter. Takk for at du viste oss rundt i Bangkok!
LA GRANDE FINALE: Etter å ha vært på omvisning i og rundt Bangkok i to dager, var det skikkelig god stemning da diskolysene ble slått på i minibussen vår.

– Dette er bare trist – Ting du IKKE vil se i Kambodsja eller noen andre steder

UTSTOPPET: Denne krokodillen var visst veldig gammel. Det så man på den elendige måten de hadde utstoppet den på.

Er det noe jeg ikke liker å se når jeg er ute på reise, så er det at mennesker eller dyr har det vondt og lider.

I Siam Reap i Kambodsja fikk vi dessverre oppleve tre hendelser som vi så gjerne skulle ha vært foruten. 

Men her er det som skjedde. Tar det verste til sist.

FANTA: Apen i Angkor Wat satt på bakken og drakk en Fanta fra en boks den tydeligvis hadde fått fra noen. Jeg syntes det var et trist syn.

Aper som har endret kostholdet sitt

I Angkor Wat ble Sebastian angrepet av en ape etter at vi brøt prinsippet vårt om at vi holder oss på god avstand fra ville dyr. Det kan du lese alt om i forrige innlegg.

Men på samme sted ble det klart for oss at apene tydeligvis hadde endret kostholdet sitt etter møte med mennesker.

For her satt en ape og drakk Fanta rett ut av brusboksen, og en annen spiste mat rett fra en plastboks. At alle i tillegg fikk frukt fra en lokal fruktbod man kunne kjøpe mat til dem fra, er kanskje ikke det verste, men det gjør at kontakten mellom aper og mennesker blir annerledes enn det skal være.

Men det var virkelig den brusdrikkende apen som gjorde dårlig inntrykk. 

IDYLL: Det så idyllisk og fint ut første dagen jeg så elefantene gå forbi Bayon tempelet i Angkor.

Elefanter som har det godt

Første dagen jeg var alene i Angkor Wat, så jeg noen elefanter som vandret så fredelig rundt utenfor tempelet. Noen minutter tidligere hadde jeg sett et skilt der det sto «nursery» eller daghjem på. Når jeg derfor så elefantene som gikk der slik de skal i naturen, så tenke jeg umiddelbart at «så utrolig bra! Her har de startet å ta godt vare på elefantene sine, slik vi har hørt om at de gjør noen steder i Thailand».

Arbeidende elefanter som bærer turister på ryggen i mangfoldige timer om dagen kan karakteriseres som intet annet enn dyremishandling. 

Jeg ble derfor så glad når jeg så de lykkelige elefantene.

Når jeg kom tilbake på hotellet var det noe av det jeg la mest vekt på til guttene. Tenk, mamma så noen flotte elefanter som bor i jungelen! Kanskje vi får se dem i morgen!

IKKE SOM DAGEN FØR: Det var trist å se at elefantene jeg hadde sett dagen før faktisk var del av turistsirkuset med å bære folk på ryggen.

Sjokket

Dagen etter ble det en lang dag med templer for guttene i varmen. På slutten av dagen, og etter at Sebastian hadde blitt angrepet av apen utenfor tempelet, tenkte jeg at vi kunne gjøre det bedre for oss alle om vi kunne få sett de fredelige elefantene.

Vi spurte sjåføren vår om han visste hvor vi kunne ha sjans til å se dem, og det hadde han.

Et par minutter senere kommer sjokket, for de lykkelige elefantene jeg hadde sett dagen før, var nå påkledd med røde tepper og en stor kurv på ryggen og sto klare til å ta med turister på tur. Turistene så glade ut, elefantene slitne, og de som styrte elefantene så sure ut.

– Skal dere ikke gå ut til elefantene, spør sjåføren vår på dårlig engelsk?

– Nei! Det skal vi ikke, sier jeg litt for høyt tilbake. Jeg fikk jo helt sjokk av at det jeg hadde trodd og i tillegg snakket så varmt om til resten av familien, viste seg å være verste sort!

Tilbake på hotellet googler vi elefanter og Angkor Wat, og finner ut at det for noen år siden DØDE en elefant her på grunn av arbeidsforholdene den led under ved å gå rundt å ha turister på ryggen. Det var mye på grunn av denne hendelsen at man i flere steder i verden har forbydd ridning på elefanter, og Kambodsja har faktisk forbydd praksisen med elefantridning fra 2020!

Jeg ble så lei meg! Det var så trist å se elefantene stå der på jobb, men jeg hadde trodd at alt var perfekt for dem! Så feil kan man altså ta! 

KROKODILLER: Det var ikke et vakkert syn akkurat å se på alle krokodillekadaverne de hadde i denne butikken.

Det tristeste av alt, og som tok nattesøvnen fra meg

En av dagene i Siam Reap, tok vi en tur til den flytende landsbyen Tonlé Sap. Byen er vel verd å få med seg, men noen ganger er det altså vanskelig å forstå hva man kan bli vitne til uten å ville det.

For etter å ha kjørt liten motorbåt i landsbyen, på elven gjennom den flotte mangrove skogen og ut til innsjøen, så spurte båtføreren om vi ville stoppe og se en krokodille på returen. Eller rettere sagt, han stoppet ved noe som kun så ut som en restaurant fra utsiden, og både han og eierne som kom ned til båten med en gang, spurte om vi ville se den nevnte krokodillen.

Jeg ble skeptisk med en gang, og ville ikke gå ut fra båten. Var det en vill krokodille på baksiden der? Hvordan visste de i så fall at vi ville ha sjans på å se den? Eller var det bare noe de sa på gøy?

Selv om instinktet sa at vi ikke burde gått i land, så endte vi opp med å gjøre det. Det så jo tross alt bare ut som en restaurant, og litt lenger inn i lokalet skimtet jeg en kiosk jeg tenke vi kunne kjøpe litt snacks på.

Når vi kom oss opp til restauranten, fikk jeg plutselig se verdens tristeste souvenirbutikk. Her var små og store krokodille skaller utstilt i gamle montre, alt som kunne lages av krokodilleskinn fantes her, og alt fra det stakkars dyret så ut til å bli brukt.

Når jeg tenkte at det ikke kunne bli tristere, så ble det det. Først «bare litt tristere» når vi fikk se en kunstig krokodille som lå i en liten innhengning under restauranten som sto på påler. Det viste seg nemlig at stedet hadde hatt en levende krokodille før som man kunne betale for at de skulle mate, men den hadde dødd altså…ikke av helt naturlige årsaker så det ut som.

SORG: Det var bare så utrolig trist å se skilpadden som så vidt var i live i dette buret som lå senket litt ned i vannet.

Og så det ALLER TRISTESTE!

Se her, roper plutselig en unge som hadde fulgt oss rundt i lokalet. Så drar han i et tau og et bur som ligger halvveis oppi vannet kommer mer til syne. Og oppi det trange lille buret, ligger en livløs men fortsatt levende havskilpadde.

Jeg kjenner at det vrenger seg i magen, det samme ser jeg at det gjør hos PK, og sjokkerte ser vi på hverandre. 

– Dette er bare trist! Sier jeg og drar febrilsk ungene med meg tilbake mot båten.

Båtføreren og tuk-tuk sjåføren vår som er med opp, forstår ikke hvorfor vi fikk sånn plutselig hast med å komme oss der i fra. Jeg prøver å si i fra så pent jeg klarer uten at det skal bli alt for dårlig stemning, at dette liker jeg ikke, ikke krokodillene og i hvert fall ikke den stakkars skilpadden som blir pinet hver eneste dag i det lille buret.

– Det der var helt jævlig å se, sier PK når vi er tilbake i båten, og jeg var helt enig!

Tuk-tuk sjåføren vår kunne så lite engelsk at det ikke var noe vits å prøve å forklare hvorfor vi plutselig ble i så dårlig humør en gang. Men på hotellet forklarte jeg hva jeg syntes om tingenes tilstand til den muntre resepsjonisten som kanskje etterpå angret på at han hadde spurt om vi hadde hatt en fin tur til innsjøen.

Noen ganger er det altså så vanskelig å forutse hva man får se, og da føler man seg så maktesløs. Unødvendig kanskje å si at det ikke ble lagt igjen en eneste krone på stedet en gang. Det ble ikke kjøpt mat, og ikke brus eller snacks. For er det en ting man som forbruker kan vise hva man liker og ikke liker, så er det ved å ikke legge igjen penger på steder som burde vært stengt! 

Man kan også si i fra til sjåfører, guider og hotellet man bor på at dette liker man ikke. 

KUNSTIG: Her er den kunstige krokodillen de hadde laget til i et hull under restauranten. Eller mye kan tyde på at det er den døde krokodillen som tidligere var i live, som nå er stoppet ut. Ikke rart den døde, med så liten plass å bevege seg på.
BEVISET: Her er beviset på hvordan det har vært i tidligere tider. Reklamen henger der fortsatt, og de som jobbet der fortalte villig om hvor gøy det hadde vært å mate krokodillen.
KADAVER: Det manglet ikke på døde krokodillehoder i butikken ved restauranten.
PÅ PÅLER: Hele landsbyen i Tonlé Sap var flytende når vi var der. I tørketiden kan de gå mellom husene.
FARGERIKT: Båtene som tar turistene ut på elven og innsjøen er fargerike. Vi kjørte en mindre båt enn dette.
BÅTTUR: Guttene er alltid klare for båttur.
GLAD: Her er vi med en gang turen startet, før vi så døde krokodiller og lidende skilpadder.
DAGLIGLIV: Livet gikk sin vante gang på elven dagen vi var der.
PÅ VEI HJEM: Det var ekstremt støvete når vi kjørte hjem igjen med tuk-tuken. Jeg som satt i kjøreretningen, måtte dekke meg til for ikke å bli helt sandblåst.

Sebastian angrepet av ape i Angkor Wat!

MATING: Sebastian var glad han fikk mate apene. Her gikk det bra, og apen sto rolig og holdt han i hånden mens han spiste.

Marerittet skjedde etter en lang og fantastisk dag under solen i Angkor Wat i Kambodsja. Etter å ha vandret rundt i den enorme tempelbyen som mange steder er helt slukt av jungelens enorme trær, så var det på tide å ta tuk-tuken hjem igjen.

Bare se

På veien ser vi plutselig en liten flokk med aper som sitter på en grønn slette langs veien. Sjåføren vår spør om vi vil stoppe for å mate dem. Vi sier nei til å mate dem, men ok til å stoppe. Ungene synes jo tross alt at det er gøy å se dyr, og selv synes jeg alltid at det er bedre å se dem i sitt rette element enn i en dyrehage.

Først sitter vi bare i tuk-tuken og betrakter apene der i fra. 

Det er noen andre folk der også, og de mater apene med frukt de har kjøpt hos en lokal frukthandler som står langs veien. Det er nok derfor apene er der tenker jeg, de vet at her er det gode sjanser for å få mat.

SØT: Apene var søte de, og så rolige i starten at det var en fryd.

Bryter prinsippene våre

Det hele virker så rolig og harmonisk, at når sjåføren vår sier at det er trygt å gå litt nærmere, så gjør vi det.

Plutselig går han bort og kjøper litt frukt, og begynner å mate apene. Vi ser på fra noen meters avstand. Alt er fortsatt rolig, og vi snakker om at slik vil vi at det fortsatt skal være.

Er det noe vi er bekymret for på denne turen, så er det at noen skader seg, og vi snakker stadig om at man ikke må ta på eller gå bort til dyr på turen, siden vi ikke vet om dyrene er farlig eller ikke.

Men etter å ha stått og sett på en stund, tilbyr sjåføren ungene å mate apene også. Det hele skjer litt raskt, og før vi vet ordet av det, så har vi brutt et av de viktigste prinsippene på turen, om å holde oss langt unna spesielt ville dyr.

ANGRIPER: Jeg er usikker på om dette er rett før apen angriper Sebastian.

Angriper

Sebastian blir veldig glad for at han får mate de søte apene. Plutselig går han litt lenger unna oss en vi hadde tenkt. Jeg tar et par bilder av han mens jeg sier at han må komme tilbake til oss.

Men så er det noe annet som får oppmerksomhet. For rett ved siden av meg har Sverre plukket opp noe frukt som falt på bakken, og når han prøver å gi det til den største apen, så hopper apen opp og glefser til. Sverre er utrolig nok raskere enn apen, og hopper unna.

Sjokkert av hendelsen og med hoggtennene til apen friskt i minne, går vi unna og studerer Sverre ut og inn for å forsikre oss at apen ikke har skrapet han opp på noen som helst måte.

Hjertet pumper, og det eneste jeg vil er å komme meg bort her i fra.

SINT: Det var først etter å ha lastet inn dette bildet på Mac’en at jeg så hvor sint ut apen så. Og rett etter at jeg tok bildet var det en annen ape gikk til angrep på Sverre, så hva som skjer i sekundet etter dette er nok mest sannsynlig tidspunktet Sebastian lukker øynene og blir redd.

Sår på armen

Tilbake i tuk-tuken sier vi at vi er så enormt glad for at Sverre ikke ble bitt av apen.

Men plutselig så sier Sebastian.

– Men jeg ble bitt av apen!

HVA?? Hadde minsten blitt bitt av apen? 

– Når skjedde det? Har apen bitt deg eller har han skrapet deg med fingrene sine?

– Vet ikke, svarer Sebastian. Jeg ble så redd når den hoppet mot meg at jeg lukket igjen øynene, svarer femåringen.

Det ble en lang og skrekkslagen tur tilbake til hotellet.

ROLIG: Det var en rolig atmosfære blant både aper og mennesker før det plutselig ikke var det.

Hva gjør vi?

Tilbake på hotellet var det alt blitt mørkt ute, ungene var slitne og de sloknet ganske raskt.

Det første vi gjorde var selvsagt å dusje, rense sår og ta på plaster, selv om det må sies å være et veldig lite sår gutten hadde på hånden.

Når guttene hadde sovnet googlet vi aper og Angkor Wat, og fant ut at de kan være ganske agressive. Vi fant også ut at det fins rabies der, og med tanke på den norske kvinnen som døde av rabies etter å ha tatt vare på en valp i utlandet, så var vi ganske skrekkslagne. Eller jeg var ganske stresset og PK klarte å bevare roen.

Heldigvis er vi alle vaksinert for det meste, inkludert mot rabies, så det gjorde at jeg ikke fikk helt panikk.

Men etter en telefon til forsikringsselskapet, ble det klart at de ville sende oss til sykehuset for å få tatt en booster-vaksine av rabies på Sebastian.

SMILER: På sykehuset i Siam Reap i Kambodsja smilte Sebastian helt til han fikk nyheten om at han måtte ta vaksine.

Sykehus i stedet for templer

Dagen etter spiste vi frokost før vi dro direkte til sykehuset. Hadde aldri trodd at vi måtte komme oss til sykehus i en av de minst siviliserte landene, men sykehuset var heldigvis flott, og det så ut til at de hadde god peiling på hva som måtte gjøres, så vi følte vi var i gode hender.

Sykehuset gjorde det klart at det måtte 2 vaksiner til for å være på den sikre side, så etter å ha tatt den første vaksinen i Kambodsja, måtte neste sprøyte tas i Bangkok, Thailand.

Etter denne hendelsen avlyste jeg ettermiddagsturen jeg hadde planlagt for meg selv til templene. Det føltes ikke rett å dra ut for å se på templer når det eneste jeg ønsket var å være mamma for guttene.

Det må sies at gutten som måtte igjennom to ekstra turer til sykehuset var den som smilte bredest hele tiden, mens vi voksne var mer opprørte samt at alt måtte fikses med forsikringer. 9-åringen syntes bare det hele var kjedelig.

Unødvendig å si at ingen av oss ønsket å dra tilbake til steder der det er mange ville aper, så der og da ble planene om å dra til apeskogen i Ubud på Bali avlyst! Helse er viktigere enn å oppleve aper nok en gang.

BANGKOK: I Thailand seks dager senere var det på nytt tid for å ta rabies-vaksine. Heldigvis gikk det bra med godgutten vår.

HVA VI OGSÅ OPPLEVDE I KAMBODSJA SOM JEG SKULLE ØNSKE AT VI IKKE HADDE SETT, KAN DU LESE OM I MORGEN!

ADVARSEL: Tenk deg om både én, to og tre ganger før du bestemmer deg for å ha nærkontakt med aper i utlandet! De ser så søte ut først, men kan være smittebærere på sykdommer du ikke ønsker! Og husk: Vaksiner deg og familien din!

Dette må du se før du dør!

JUNGEL: Tempelet Ta Prohm er spennende for både store og små, der det er helt slukt av jungelen.

Jeg hatet boken La voie royale (The Royal Way) av André Malraux. Den var tung å lese, hadde så utrolig mange ord jeg ikke forsto, og å komme igjennom den virket nesten umulig.

Boken det er snakk om, er pensumlitteraturen jeg måtte igjennom når jeg skulle ha eksamen i fransk i Lyon i Frankrike hvor jeg gikk på videregående skole i 1995-1998.

Men selv om det nå er 22 år siden franskeksamen hvor jeg heldigvis kom opp i noe jeg forsto litt mer av enn nevnte bok, så har La voie royale allikevel fulgt meg i alle år siden da. 

For selv om boken fra 1930 ikke var lettfordøyelig for en norsk student, så var temaet noe som gjorde meg ekstremt nysgjerrig på Kambodsja og alle tempelskattene som har blitt slukt av jungelen i Angkor. Det sådde et frø om en dag å få dra inn i jungelen for å se på det som er verdens største religiøse monument. 

I forkant av eksamen, tok læreren oss med til et museum som hadde utstilt noen av skulpturene fra det enorme tempelkomplekset Angkor Wat er. Det gjorde interessen for tempelbyen enda større.

ANGKOR WAT: Det kjente tempelet som har gitt navn til hele området var et fantastisk sted. Jeg var overrasket over hvor enormt det var.

Jorden rundt uten å få se det

Da jeg reiste jorden rundt for 20 år siden, rett etter å ha fullført videregående i Frankrike, sto selvsagt Kambodsja og Angkor Wat høyt på listen.

Men det ble fort klart at dette ikke var et sted det var anbefalt å reise, i all den tid landet hadde vært igjennom både indre og ytre uroligheter i mange år. Jeg husker jeg ble forklart at det var mulig å komme seg til Angkor Wat, men at det i så fall da var best å gå midt i veien der det var store hull, for der hadde alle landminene allerede detonert. Det kunne man ikke være sikker på at de hadde om man gikk steder andre ikke hadde gått før det.

Så det ble ikke noe Kambodsja og Angkor Wat i 1998.

Heldigvis var det tryggere å reise dit nå!

TRÆR: Trærne som har tatt over den tidligere tempelbyen, er enorme i størrelse, og en turistattraksjon i seg selv.

Midt i jungelen

Allerede da vi landet i Siam Reap, gikk det fort opp for oss at vi hadde kommet til et veldig annerledes sted enn vi til nå hadde besøkt. Det var varmt, fuktig, og lyden fra innsektene overdøvde nesten flystøyen rett utenfor flyplassen.

Vi hadde bestilt transport fra flyplassen og til hotellet, og siden vi skulle bo på et ok fint hotell, så sto vi og så etter en minibuss eller noe slikt. Men plutselig kom en mann bort til oss og spurte om det var oss han skulle hente, og så labbet vi avgårde et stykke før han sa at vi var framme. Doningen var av typen Kambodsjansk tuk-tuk, altså en moped med tilhenger.

Det ble trangt om plassen, og PK måtte sitte med en hånd og holde fast bagasjen på et lite brett bak sjåføren. Velkommen til Kambodsja!

INNGANG: Inngangsporten til Angkor er imponerende i seg selv!

En drøm blir virkelig

Vi kom på kvelden, så dagen etter gikk med til å orientere seg litt om hvordan man kommer seg fra Siam Reap hvor vi bodde, og ut til tempelbyen Angkor. Vi fikk tilbud om å bruke den samme tuk-tuken som hadde hentet oss på flyplassen, og siden fyren som hentet oss virket veldig hyggelig, så slo vi til på tilbudet.

Vi besluttet at jeg skulle kjøpe tredagers-billett til det enorme tempelkomplekset, mens PK og guttene sikkert ville ha nok med å vandre rundt der én dag i varmen.

Dagen jeg endelig skulle få oppfylt min 22 år gamle drøm om å dra til Angkor ble en merkelig dag. Jeg skulle dra alene på tur med en tuk-tuk sjåfør som skulle vente på meg der jeg ville hele dagen. Det føltes både litt skummelt ut å skulle dra alene, samtidig som det var luksus å få til en slik deal. (Men det er altså sånn det funker der, du bestiller en tuk-tuk som kjører deg hele dagen, for det er ikke mulig å gå imellom alle templene, da bruker du i så fall mer tid på å gå enn på å se det enorme området)

Jeg sa hadet til guttene mine, satte meg alene i tuk-tuken, og så bar det av gårde på støvete veier inn i jungelen. Det kriblet i magen, jeg var så spent.

BAYON: Jeg fikk heldigvis to turer til det imponerende Bayon tempelet, en tur alene og en med familien.

Rørt av synet

Og plutselig får jeg øye på det, det mektige Bayon tempelet fra 1200-tallet som sto der i all sin prakt! Når jeg gikk opp trappene i tempelet kjente jeg at jeg måtte svelge litt ekstra for ikke å grine. Det er nemlig lett å bli emosjonell når man innser at en drøm man har hatt halve livet plutselig blir virkelighet. 

Bayon tempelet skuffet ikke. Været var ikke helt på topp, så det var heldigvis ikke så mange andre folk der. Jeg vandret rundt så lenge jeg selv ønsket, tok bilder og satte meg litt ned og bare betraktet synet.

Mens jeg satt og nøt stillheten ble jeg oppmerksom på den intense summingen over hodet mitt. Jeg ser opp, og der svever hundrevis av store øyenstikkere eller i hvert fall noe som likner på dem. Jeg ler litt av synet, for boken jeg leste for 22 år siden beskrev i detalj alle de intense insektene eventyrerne i romanen kom ut for. At vi hadde noen kakerlakker og et par andre ukjente småkryp på besøk på rommet i går var altså ikke noe i forhold til antallet jeg nå hadde over hodet.

Heldigvis ble insektene igjen i tempelet når jeg vandret ut igjen og til min ventende tuk-tuk.

TEMPELTUR: Skal du bruke hele dagen i tempelområdet, så ta på gode sko og gjerne en hatt, for solen kan bli intens.

Alene i jungelen

På et tidspunkt begynte det å bli ganske mørkt, for været var som sagt ikke helt av typen sol fra klar himmel. Jeg fikk beskjed av sjåføren min at jeg kunne gå inn et sted, for der var et nytt tempel. 

Tydeligvis var ikke beskrivelsene hans helt rett i forhold til hvilken retning jeg skulle gå, for etter å ha vandret litt alene rett inn i jungelen innså jeg at dette ikke kunne være rett. Jeg ble stående litt å se meg om, og plutselig åpner himmelens sluser seg, og vannet øser ned.

Jeg søker ly under et enormt tre. Men så innser jeg plutselig at jeg har fått med meg verdens hyggeligste sjåfør på tur, for ut fra intet kommer han løpende med en stor paraply for å få meg tilbake til tuk-tuken. Selv vil han sette seg på skuteren sin i regnet, men jeg innsisterer på at han setter seg inn i det som nå er omgjort til et lite telt i vognen med meg. Så slik sitter vi altså og ser på hverandre til regnet etter en stund stopper, for min khmer-kunnskap er ikke eksisterende, og hans engelsk begrenset seg til noen få ord.

SOLNEDGANG: Selv om solnedgangen ikke ble perfekt, så var det en minnerik tur å se den fra tempelhøyden.

Solnedgang i jungelen

Etter å ha besøkt et tempel til var det klart for dagens andre høydepunkt, nemlig en vandring opp til en tempelhøyde i jungelen for å se på solnedgangen. 

Det var heldigvis flere som gikk opp samme sted som meg, og det tok ikke alt for lang til å komme opp. Solnedgangen var nydelig, selv om den på grunn av store skyer ikke ble like fantastisk som den sikkert kan være.

Men jeg stortrivdes, og hadde vel egentlig bare ønsket at PK skulle vært der sammen med meg, for det ville jo vært ganske romantisk.

SOL: Det var morsommere å være på tur med familen enn alene i mørket…

Freak out!

Jeg bruker lang tid på å fotografere solnedgangen, sitter på en sten og nyter synet, og plutselig slår det meg at det bare er meg selv og et par andre igjen der oppe på toppen av tempelet.

Og når solen har gått ned, ja da blir det MØRKT! Det blir faktisk EKSTRA MØRKT med en gang man kommer fra en åpen tempelhøyde og ned i jungelen igjen!

Jeg kjenner pulsen går litt fortere, jeg tar fram mobilen og slår på lommelykten, og så begynner jeg å gå i raskt tempo ned grusveien.

Lyden fra innsektene er intens, jeg hører andre lyder jeg ikke vet hva er, og så noen skritt. Endelig tar jeg innpå en liten gruppe med turister som går foran meg, og etter enda litt rask gange i mørket begynner jeg å høre tempelmusikk! Så fantastisk at de fortsatt sitter her og spiller tenker jeg i mitt indre sinn, for musikerne satt der når jeg startet på turen også. Det fine er at jeg vet at de sitter rett ved veien, så da kunne det ikke være langt igjen.

Når jeg endelig kommer ned til veien igjen, er det bekmørkt. Det eneste jeg ser er lommelyktene til folk som går på kryss og tvers. Jeg begynner å se etter sjåføren min, men det er jo umulig å se noen ansikter, så hvordan i all verden skal jeg finne ham, tenker jeg.

Jeg stiller meg opp på en sentral plass, og lyser på meg selv. Trikset funker, for etter et minutt hører jeg plutselig en velkjent stemme, og rett sjåfør sier at han står parkert litt lenger bort i veien.

The Royal Way er en eksistensialistisk roman av André Malraux. Det handler om to ikke-konformistiske eventyrere som reiser på «Royal Way» til Angkor i den kambodsjanske jungelen. Deres intensjon er å stjele dyrebare bas-relieffskulpturer fra templene.

STUDENT: Sebastian gikk lenge rundt og studerte templene som en liten student. Han likte ekstra godt den døren som han mente passet perfekt til han. Jeg var enig.

Kokende varmt

Neste dag er det igjen klart for tur til tempelbyen Angkor, med Angkor Wat, Bayon, Elefant terrassen og høydepunktet Ta Prohm på programmet. Guttene synes det er gøy å kjøre tuk-tuk, vi voksne storkoser oss, og det er mye hyggeligere å være hele gjengen på tur igjen enn å oppleve alt alene. Men det koker i hodene våre under solen og i den klamme luften. Guttene blir spesielt fort sliten, men samtidig så har de det gøy i jungelen.

Tempelet Ta Prohm som bokstavlig talt er slukt av enorme trær er et unikt syn, og noe som virkelig må oppleves. Guttene stortrives der de løper rundt mellom trærne og tempelruinene.

Vi kjører innom små og store steder, spiser lokal lunsj og alt er egentlig bare en fryd. Men så skjer det som IKKE skal skje. Vi ser ting man ikke ønsker å se, og Sebastian opplever noe som gjør at vi må to gang på sykehus i etterkant av hendelsen.

LES ALT OM HVA SOM SKJEDDE MED SEBASTIAN I MORGEN, OG DAGEN DERETTER OM HVA MAN IKKE ØNSKER Å SE NÅR MAN ER PÅ TUR.

ENORMT: – Se mamma, jeg kan stå inni treet!
IDYLL: Guttene var entusiastiske på starten av dagen, da det ikke var for varmt, og da vi ennå ikke hadde sett et ukjent antall templer..
LEI: Varme, slitne og lei av templer. Det er ikke bare lett å holde oppe entusiasmen til en 5 åring og en 9 åring! De holdt ut lenger enn jeg hadde trodd de ville gjøre.
ANGKOR WAT: De fleste flokker seg her ved soloppgang, men så tidlig er vi ikke våkne, så vi slo oss til ro med å se det midt på dagen. Da var det også mindre folk der! Vi var faktisk alene akkurat her.
SELFIE: Til og med munker tar selfier når de er i Angkor Wat.
MANGROVE SKOG: Vi dro også på tur til Kambodsjas store innsjø, Tonlé Sap.
FARGERIKT: Båtene som tar med turister ut på Tonlé Sap, var store og fargerik. Vi fikk plass på en mye mindre båt.
HUS I VANNET: Det var spesielt å se hele landsbyen som sto på påler i vannet.
BÅTTUR: Å ta med guttene på båttur er alltid en god idé.
NYDELIG MAT: Maten i Siam Reaps pub street var helt fantastisk. Vi endte opp på en meksikansk restaurant som også hadde nydelig lokal mat!
VÅRRULLER: Jeg elsker ferske vårruller, og at de hadde dem i Kambodsja også, var bare himmelsk.
LOKAL MAT: Måten de presenterer maten på i Siam Reap gjør at maten er like god i munnen som den er for øyet!
ISTID: Før jeg i morgen skriver om alt som gikk galt i Kambodsja, særlig for stakkars Sebastian, så må jeg bare vise hvor glad denne gutten vanligvis er, særlig om han får is!

Trafikk fra helvete og umulig å gå rundt – velkommen til Hanoi

SYKKELTAXI: Det var en litt skummel men minneverdig tur å kjøre sykkeltaxi i Hanoi.

Etter å ha trodd at det var ille trafikk i Halong hvor vi bodde i utkanten av byen og kun vandret rundt i kvartalene rundt der vi bodde, så må jeg si vi fikk sjokk da vi kom til Hanoi. 

Vi visste jo at trafikken var heftig i Hanoi, det hadde flere advart oss om før vi dro, men at den skulle være det verste vi noen gang har opplevd, og ut av en annen verden, det hadde vi ikke sett for oss.

For her var det biler og mopeder absolutt over alt, og fortauene er ikke-eksisterende. Unger vandrer rundt med skolesekk på ryggen og krysser gatene uten å se seg til siden. For det merkelige i det hele, er at selv om trafikken er ulikt noe annet man har vært utsatt for før, så virker kaoset etter hvert å være et flytende kaos, som blir vevd sammen til tusen glidelåser uten at noen blir skadet! Ingen stopper for gående, alt glir bare, og skal du krysse gaten, må du bare gå, og for guds skyld aldri stoppe opp eller se deg tilbake. 

Det gikk et døgn før vi fant ut hvordan vi kunne fungere i galskapen, og selv om vi gikk med hjertet i halsen store deler av tiden (sånn er det vel å være foreldre), så gikk det bra.

TRYGT: Selv om trafikken rundt oss var «insane», så føltes det trygt å kjøre sykkeltaxi.

Sykkeltaxi – en stor opplevelse

I Tokyo oppsøkte vi et veikryss som der er en turistattraksjon i seg selv. Her viste det seg i ettertid å være trafikken vi husker best etter å ha besøkt byen. 

For i det hele tatt å få sett litt mer av byen, hoppet vi på to sykkeltaxier som tilbydde oss å kjøre rundt en halvtimes tid.

Det ble en fantastisk opplevelse, for nå så vi både hvordan trafikken fløt sammen, vi fikk komme nært på livet i gater vi ikke ville gått i ellers, og vi fikk en flott tur rundt vannet som ligger som et pulserende hjerte midt i byen. 

Etterpå gikk vi rundt vannet, så på skulpturer og livet rundt vannet, og på vei hjem var vi heldige å få billetter til det berømte dukketeateret som blir spilt i et innendørs basseng.

DUKKETEATER: Man ser mye rart når man er på reise. Dette var definitivt noe av den merkelige sorten. For hvem kommer på å lage dukketeater i vann?

Dukketeater

På dukketeateret fikk vi heldigvis gode plasser, og satt med premieutsikt til den merkelige tradisjonen de har i Vietnam med å spille dukketeater med dukker som liksom flyter oppå vannet. 

Musikken var av det tradisjonelle slaget, sangene ble utført med tynn jamrende stemme, og fasinasjonen var stor når de til og med fyrte av litt røyk og fyrverkeri på slutten.

FERSKE VÅRRULLER: Jeg elsket de ferske vårrullene i Hanoi. Snakk om smaksbomber!

Nydelig mat

Jeg var litt redd for å slå til på maten jeg hadde gledet meg til å spise i Vietnam. Øverst på ønskelisten min over vietnamesisk mat står ferske vårruller, men at de er fersk, bryter med prinsippet vårt om at alt vi spiser ute på restaurant, særlig i østen, bør være gjennomstekt.

Men jeg tok sjansen, bestilte ferske vårruller, og fikk det servert slik at jeg jeg måtte sette sammen selv. På en stor tallerken kom det en hel haug med blader som viste seg å være diverse krydder og urteblader. Det var som en smakseksplosjon å spise det, og heldigvis var jeg like god i magen etter å ha spist det. Jeg gikk tilbake samme sted dagen etter for å spise akkurat det samme på nytt, så godt var det!

Tror jeg må lære meg å lage ferske vårruller på ekte vietnamesisk vis når jeg kommer hjem, for det var helt nydelig, vegetarisk og sikkert supersunt siden det nesten bare var urter!

NYDELIG: Maten i Hanoi var fantastisk!
ELSK: Den hotte papaya salaten var en festaften for smaksløkene!
GATEKJØKKEN: Det fantes mange av dem, men vi falt ikke helt for gatematen i Hanoi. Vi holdt oss innendørs når vi skulle smake på godbiter fra Vietnam.
PKs EGEN RESTAURANT: Vi fikk ikke spist her, men alltid gøy når man har sin egen restaurant i utlandet.
DUKKETEATER: Vi fikk gode plasser og fikk sett hele det merkelige vann-dukketeateret.
DUKKETEATER: Det var flott å se på de «flytende» dukkene, men også en litt merkelig opplevelse.
KLAR FOR TEATER: Fordelen med dukketeater er at alle forstår det, til tross for at forklaringene var på engelsk og musikken på vietnamesisk.
SYKKELTUR: Sverre likte godt å ta sykkeltaxi i Hanoi.
BUTIKK: Disse så vi flere av i Hanoi. Mobile klesbutikker, matbutikker og selvsagt restauranter.
SENTRUM: Midt i Hanoi ligger et flott vann, hvor dette tempelet strekker seg ut i vannet.
VANNTEMPEL: Midt i vannet, midt i byen, der finner du dette bygget eller er det et tempel? Ikke godt å si.
RØD BRO: Den røde broen som går over til tempelet i vannet, er et idyllisk syn fra sentrum av Hanoi.

Strømbrudd og brakkesyke i Vietnam

MATMARKED: Sebastian likte ikke helt å gå rundt på matmarkedet i Halong. Det stinket for å si det mildt.

Alle skryter av Vietnam. Det er et vakkert land, har nydelig mat, mange ting å se og oppleve, men trafikken er fra helvete. Slik blir landet ofte beskrevet. Vi har ikke opplevd noe av det enn så lenge, annet enn trafikken.

For mens andre drar til Halong bay for å dra på båttur ute blant idylliske øyer med stupbratte fjellvegger ned i vannet, så flyttet vi inn i et leilighetsbygg med 27 etasjer i midten av det vi trodde var Halong. (det viste seg å være en forstad eller noe sånt)

I 24. etasje med utsikt mot byen og litt sjø, levde vi i flere dager uten nesten å gå ut døra. Nei, vi var ikke syke, hadde bare «brakkesyke». Og det var deilig. Jeg tror vi trengte å finne roen litt etter å ha vært på reise i 11 uker. 

Så mens andre i Halong opplevde idylliske steder til sjøs, så var vi inne og vasket klær, surfet på internett, fikset med en del ting hjemme i Norge, lagde mat hjemme og koste oss med nærmiljøet rundt oss.

ANLEGGSPLASS: Det var visst ikke så mye å se på der vi trodde det skulle være en flott strandpromenade.

Taxi-tur til anleggsplass

En dag tenkte vi å ta taxi ut mot der båtene går fra, men det endte med at vi tok taxi hjemme i fra og bort dit vi trodde at alt liv var. Vi så kun stengte butikker og hoteller utenfor bilvinduet, og strandpromenaden vi trodde vi hadde sett på et kart, var en gedigen grøft. Det så ut som hele byen var under oppussing, det kommer til å bli skikkelig fint, men om de har gått konkurs hele gjengen eller bare lagt ned alt arbeid for nå, er vanskelig å vite.

Vi endte opp med å kjøre taxi 20 min en vei, gå ut og ta noen bilder av det vakre landskapet, og så ta den samme taxien tilbake igjen. Og vet du hva, vi syntes faktisk at det var en fantastisk tur!

FRISTER DET? Får du lyst på litt fersk fisk og reker når du ser dette?

Stinkende matmarked

Dagen etter tok vi mot til oss og dro på det lokale matmarkedet rett bort i gaten. I et gammelt parkeringshus var det tett i tett med boder som solgte grønnsaker, levende fisk, kjøtt fra alle tenkelige deler av dyret og som hadde tiltrukket seg en seriøs mengde fluer, og ellers den illeluktende frukten durian og selvsagt en hel haug med ting vi ikke vet hva var.

Folk kjørte mopedene sine inn i folkemengden, og handlet fra bodene mens de satt på setet. Minsten ble helt satt ut. Han holdt for nesen hele tiden, og holdt meg ekstra godt i hånden ettersom vi gikk dypere og dypere inn i matjungelen. Når folk i tillegg begynte å snakke til ham og ta han på håret, ja da var det på tide å komme seg ut der i fra igjen. Gutten hadde fått nok, og det hadde vel helt ærlig vi voksne også.

MISTET MATLYSTEN: Etter å ha sett både levende og døde dyr, så var ikke apetitten på topp når det endelig ble tid for å spise noe. Ble ikke noe kjøp på denne kyllingvognen heller.

Null matlyst

På vei fra matmarkedet gikk vi forbi flere restauranter med blå baljer på fortauet. I baljene lå diverse levende sjøkryp, som små fisk, krabber, skjell og reker. Vi rundet et hjørne, og inni et lite bur sto plutselig tre kyllinger og en and.

Da vi endelig fant et sted som så ok ut å spise på, kjente jeg at matlysten helt forsvant når jeg så kylling på menyen. Sjømat var også helt uaktuelt etter å ha sett utallige baljer med levende ting oppi.

Det ble en biff nudelsuppe, hvor Sverre spiste alt av biff, og jeg endte opp med nudlene. 

Fra å ha vært en kjøttglad person lenge, kjenner jeg veldig på at jeg egentlig har fått nok. Tror rett og slett mange av inntrykkene her har sterkere innvirkning på meg enn jeg hadde trodd at det kom til å ha, for tanken om å bli vegetarianer er sterkt stigende. Om jeg ikke blir det hundre prosent, så kan jeg i hvert fall si at matlysten har blitt borte såpass mange ganger, at det i realiteten har gjort meg til en.

Den som har vært tøffest blant oss til å prøve nye ting, er faktisk Sverre, som hjemme i Norge ikke har vært fornøyd med om det har kommet et grønt krydderblad i maten hans en gang. 

SOLNEDGANG: Det passet dårlig at solen gikk ned samtidig som det ble strømbrudd i høyblokken vår.

Strømbrudd

To kvelder på rad gikk strømmen i høyblokken vår. Jeg ble litt bekymret for hva som ville skje om den ble borte lenge, og fra å ha sittet inne i bekmørket og sett på ipad, gikk jeg ut i gangen for å sjekke hvordan tilstanden var der. Heldigvis hadde de nødstrøm i gangen, og heisen gikk. Fikk nemlig litt klaus med tanken på å stå fast i heisen i bygget der. Men takk og lov for at de hadde nødagregat.

Halong ble noen merkelige dager, heldigvis ble det mer det virkelige Vietnam når vi kom til Hanoi. 

LEK: Lekeplassen var stengt, men hva gjør det når man har treningsapparater rett ved der man bor?
HALONG BAY: Vakre Halong bay er stedet for romantiske båtturer og det rolige late liv. Vi syntes rett og slett det ble for dyrt å ta noen dagers cruise her, og nøyde oss med å nyte utsikten fra land.
HALONG BAY: Livet er ganske annerledes i Vietnam og Norge. Her er en mann på vei til en fiskebåt som lå like ved.
VAKKERT: Utsikten over Halong Bay var helt nydelig!
GULT: Elsket denne gule døren vi gikk forbi nesten hver dag på vei til butikken og restauranter.
RESTAURANT: De fleste restaurantene i Halong så slik ut. Vi snakker enkel standard og levende eller halvdød fisk i baljer på fortauet.
RESTAURANT MAT: Vi prøvde oss på en litt dyrere restaurant, og fikk servert salat og en iskake som var som om at du har glemt risen på pannen, og den har tørket helt ut. Riskaken var ikke god, og nesten umulig å spise uten å brekke en tann eller to.
MAT: Vi visste ikke hva vi hadde bestilt, men dette kom i hvert fall på bordet. Noe geleaktige greier med små reker og knekk på.
VIETJET: Vi kjørte billigste mulig fly fra Tokyo til Vietnam. De hadde fått dårlig score på bagasjehåndtering, og det kunne være forsinket. Heldigvis for oss gikk alt på skinner.

Beate –

Her kan du spise Instagram-vennlig mat og leke deg med digitale kunstverk

LYKKE: Guttene var ivrige på å finne det største sukkerspinnet i hele Tokyo. Jeg tror vi fant det!

Vi hadde lenge gledet oss til å komme til Tokyo. Byen virker rett og slett bare veldig gøyal når man søker den opp på nett. Her er noe for alle, både tradisjon, merkelig mat og museer som bringer deg inn i en digital fremtid.

Etter å ha opplevd den eldre kulturelle delen av Japan i Hiroshima og Kyoto, var det pop-kulturen og det mer fremtidsrettede som sto på programmet vårt for millionbyen denne gangen. Og så to parker med navn DisneySea og Tokyo Disneyland.

KUL: Man må være veldig kul om man skal jobbe i Tokyos kuleste sukkerspinn-butikk.

På jakt etter instagram-vennlig mat

Er det noe japanerne er gode på, så er det å finne på søte og lekne måter å servere mat på. Derfor la vi ut på jakt etter mat som så morsom ut å spise. 

I gaten Takeshita street har de alt for deg som liker fargesprakende ting og japansk ungdomskultur. Ikke rart at det var her vi fant det guttene hadde sett mest fram til, nemlig det vi oftest sier nei til i fornøyelsesparker og på tivoli. Jeg snakker selvsagt om alle foreldres sukkerskrekk, sukkerspinnet. Men her hadde vi altså annonsert at de skulle få det, og ikke et hvilket som helst. De skulle få det største vi kunne finne!

På forhånd hadde jeg googlet meg fram til hvor det var de hadde de kuleste variantene, og etter å ha gått et kort stykke inn i gaten som har alt man kan tenke seg, dukket det plutselig opp sukkerspinn.

De kom i alle varianter, så ut som figurer og hadde forskjellige farger. Guttene brydde seg ikke om form, de gikk for størrelse. Hadde vi sagt ja til giga-sukkerspinn, så var det det de ville ha. Det ble en regnbuefarget variant som lignet en ufo på pinne. Nam..

REGNBUE: Osten inni Sandwichen var både god og fargerik.

Regnbuefarget sandwich

I samme gate fant vi også regnbuefarget ostesandwich med matchende slush. Guttene spiste og koste seg, og syntes det var gøy når jeg ba dem dele sandwichen ved å dra i en del hver. Den regnbuefargede osten kom til syne og ble til et langt klissete bånd. Skal ikke mer til å glede både mor og barn.

Etter å ha spist nydelig meksikansk mat for første gang på lenge, endte vi etegildet med en iskrem som var så perfekt trykket ut fra softismaskinen at den nesten så kunstig ut.

KRYSS: Det var trangt om plassen når man skulle krysse verdens heftigste gangfelt!

Verdens heftigste gatekryss

Etter å ha momset oss gjennom store deler av strøkene hvor ungdomskulturen i Japan blomstrer, var det endelig vår tur til å gå over gatekrysset som alltid blir fremstilt i fort-film i filmer og på nyhetene. Krysset heter Shibuya crossing og skal være verdens mest trafikkerte gatekryss av gående som skal over gata på kryss og tvers.

Det høres selvsagt veldig rart ut at man oppsøker et gatekryss når man er i en by, men Shibuya crossing er altså et sånt sted som har blitt en turistattraksjon uten at man kanskje egentlig forstår hvorfor. Men vi likte det, følte skikkelig at vi var i det moderne Japan, og gikk over gaten flere ganger mens vi tok bilder og foreviget hendelsen. (Når jeg i ettertid skriver dette, så ler jeg litt, for jeg forstår at man ser på fine bygninger, natur og kunstverk når man er turist, men dette er mer av den merkelige sorten!)

Hadde ungene vært litt eldre, hadde vi definitivt også gjort som så mange andre turister gjør i samme område. De leier seg en gocart og kjører rundt utkledd som Super Mario og vennene hans som om at de er levende figurer i dataspillet Super Mario Cart.

TEAMLAB: Det var som å gå inn i en fantasiverden å være inne i det digitale museet. Her nyter Sverre et fossefall som endret seg om du sto på det.

Digitalmuseum fra en annen verden

På Instagram hadde jeg sett at mange hadde langt ut bilder fra det relativt nyåpnede digitale museet TeamLab borderless. Det viste seg å ikke være en uoppdaget perle, for køen gikk rundt huset mens vi var der, og inni museet måtte man stå i nye køer for å få gå inn i flere av installasjonene.

Men la en ting være helt klart. Skal du til Tokyo, så sett av en dag til dette. Snakk om å gå inn i en drømmeverden! Her var det digitale levende kunstverk som dekket hele rommet du var i. Det var som å gå inn i nye verdener for hvert rom du gikk igjennom. Miniatyrutgaver av TeamLabs kunstverk kan sees flere steder i verden, og jeg håper virkelig at de finner veien til Norge!

Vi var de siste som gikk ut fra museet når det stengte. Det var magisk å gå igjennom de to siste rommene uten at det var noen andre enn oss der! Det lønner seg å være litt sen ut noen ganger.

STÅ PÅ REKKE: Det er absolutt ikke tilfeldig hvor man kan stå når man skal inn på toget. Her er det system for alt, og det er bare å finne ut av det, hvis ikke kommer du deg nesten ikke på toget.

Merkelige Japan

Når jeg tidligere har tenkt på Japan, så har jeg sett for meg de mange snuttene jeg har sett på Facebook med merkelige gameshow.

Men japanerne har ikke bare gameshow hvor deltakerne må gjøre alt mulig merkelig vi aldri ville funnet på i Europa – de har også en hel haug andre både rare og kule ting.

Toalettene har de fleste hørt om. De er utstyrt med et eget panel på veggen med knapper. Her kan du justere volumet på bakgrunnsstøyen, du kan velge om du vil bli vasket i baken av en liten vannsprut og tørket med luft. Du får også varme i setet og selvsagt velge hvor mye vann du vil skylle ned med. De har resirkulering av vannet som du vasker deg på hendene med oppå toalettet. Du vasker rett og slett hendene oppå sisternen. Lurt, men samtidig opplevde jeg at både toalettet og deler rundt ble vått, slik at det så udelikat ut, for det var ikke like lett å tørke hendene der.

Utenfor butikker finner du egen parkering for paraplyer, togene har egne vogner for kvinner, og skal du av og på togene, må du stå pent på rekke på nøyaktig oppmerket felt, hvis ikke vil folk se rart på deg eller peke hvor du skal stå.

PARAPLY: Japanerne har systemer for alt, til og med paraplyer. Her er en variant hvor du setter den fra deg på eget ansvar, mens andre steder kunne man låse paraplyen fast i stativet.

Og hvorfor de har små gardiner foran de fleste restaurantdører, ja det fant vi ikke ut av. 

I tillegg hadde vi trodd at Japan var synonymt med sushi-steder på hvert et gatehjørne, men det hadde de altså ikke! Siste dagen hadde vi ennå ikke spist sushi i Japan, så da måtte vi aktivt lete opp et sted. Vi endte på en lokal restaurant hvor vi spiste på et tidspunkt ingen andre er ute og spiser. Vi hadde derfor hele stedet for oss selv, noe som ble ekstra gøy, for vi fikk god kontakt med kokken som startet det berømte sushi-båndet bare for vår skyld, og sendte de ut til oss uten at han hadde trengt å gjøre det.

DISNEYLAND: Vi elsket Tokyo Disneyland!

Effektive Disney i Japan

I Tokyo bestemte vi oss for å gå i begge Disney-parkene. Det blir jo sånn når mor i familien kan skylde på guttene og at de vil gå, mens det egentlig også er mor selv som gleder seg til fornøyelsesparkene.

Disneyparkene i Tokyo er velsignet med lange køer, men ekstrem japansk effektivitet, noe som gjør at du ikke føler at du står og venter lenger enn du må i kø.

Vi fikk kjørt ekstreme berg og dalbaner, Indiana Jones var et høydepunkt og vi vant billetter til en storband-konsert som for oss voksne nesten kan sies å være et av høydepunktene. 

I skrekkhuset hvor man tar heis opp som «blir ødelagt» og faller nedover, fikk vi litt av en opplevelse når vår femåring hvinte av glede og syntes det var dagens høydepunkt, mens en tenåring på raden bak hylte så høyt av skrekk at han var helt hvit i trynet og svettet når vi gikk av. 

– Var han redd? spurte Sebastian uten å forstå hvorfor man kunne være redd når det bare var gøy. Vi endte opp med å kjøre nevnte attraksjon to ganger fordi det var så gøy.

TAKESHITA STREET: Vil du oppleve Tokyos ungdomskultur hvor de har alt av fargesprakende ting, så er dette stedet å være!
SØTT: Sukkerspinn og søte cakepops som ser ut som nusselige små dyr, selges alt i skjønn forening i sukkerspinnbutikken.
IS: Du får det meste i regnbuens farger i Takeshita street. Her er rulle-is med krem.
REGNBUE SANDWITCH: Se, en omvendt regnbue! Gøy med mat som både smaker godt og som har slike overraskelser inni.
MEKSIKANSK: Det var utrolig godt med meksikansk mat i Tokyo, for etter å ha spist sukkermat og nudler i flere måneder, smakte det godt med velkjente smaker!
PERFEKT IS: Denne isen så nesten for perfekt ut etter at den var trykket ut fra softismaskinen!
MARIO CART: Hadde guttene vært litt eldre, hadde vi helt klart slått til på dette!
MINIONS: En ensom minions I en Mario cart på vei over det ekstremt bizzie Shibuya crossing.
FOLKSOMT: Shibuya crossing rett før det blir grønt lys. Det er som å gå mot en vegg av folk når man står fremst i krysset.
DIGITALMUSEUM: Det vakre digitale museet i Tokyo kunne vi tilbragt en hel dag i, ikke bare en ettermiddag slik vi gjorde!
STORE LYSBALLER: I digitalmuseet var det et rom med store lysende baller, som skiftet farger etter hvor mange som var inne der.
SUSHI: Siste dagen måtte vi lete opp en sushi restaurant! Vi kunne jo ikke dra fra Japan uten å ha spist sushi!!
DISNEYLAND: Tokyo Disneyland var en fantastisk opplevelse. Vi sto selvsagt på første rad når paradene gikk gjennom parken!
ELASTIKA: Sebastian likte godt at Elastika sa hei når vi var på vei til å finne et toalett!
MAT: Maten i Disneyland er dyr, men velsmakende. Og så er den jo så vakker å se på!
HALLOWEEN: Vi var i Disneyland i Tokyo ikke lenge før Halloween, og dekorasjonene for sesongen var å finne over alt i parken.
HALLOWEEN: Sverre likte denne fine Halloween installasjonen godt.
PARADE: Selv om paradene ikke er høydepunktet for familien vår med to veldig actionglade gutter, så er det deilig å ta seg en liten pause og se på en rolig parade når man først er i Disneyland.
VI VANT! I DisneySEA kunne man vinne billetter til flere forskjellige show. Vi vant til en skikkelig storband konsert som vel må sies å være mest for oss voksne, men snakk om konsert! Det ble dagens høydepunkt for mor og far!

På Geisha leting i Kyoto

IKKE GEISHAER: Ingen geishaer her, men veldig gøy å møte en hel gjeng med japanske jenter kledd i nasjonaldrakten sin.

Det var spesielt én ting vi hadde lyst til å få sett i Japan, og det var en av de myteomspunne Geishaene. Skal man se en, er det den kulturelle hovedstaden Kyoto som er stedet.

Vi hadde på forhånd gjort en god del research for å finne ut hvor vi kunne ha best sjans for å se en av dem, og etter å ha ankommet Kyoto, var dette en av de første stedene vi oppsøkte.

NASJONALDRAKT: Veldig mange hadde kledd seg i tradisjonelle drakter, derfor var det ekstra vanskelig å se om man så en ekte geisha.

På en nydelig høyde med utsikt over byen, og med et tempel på toppen, var vi ikke alene for å si det sånn. Det krydde av turister som tydeligvis også hadde gjort samme research som oss i håp om å få med seg en ekte geisha.

Området i seg selv er vakkert og vel verdt et besøk, der det ligger vakkert til med små trange gater, krydret med souvernirbutikker og overprisede restauranter. Over alt hvor man snur seg, går folk rundt i tradisjonelle japanske drakter som de har leid på en av de utallige stedene hvor man kan leie klær på timesbasis slik at man får tatt bilder i japansk stil ute på gata.

Med så mange «fake» geishaer over alt, lurte vi lenge på om vi ville klare å se om det plutselig kom en ekte en gående.

Vi studerte alle rundt oss, gikk inn i alle bakgatene, og tittet inn på restauranter og te-hus.

Men ingen geishaer i sikte.

Etter solnedgang bestemte vi oss for å begynne på den lange gåturen hjemover igjen, siden vi faktisk hadde gått hele veien hit fra hotellet nede i byen.

GEISHAER: På vei hjem ble det full pott! Vi fikk sett to helt ekte geishaer som trippet raskt som bare det på sine høye tresko.

– Er ikke det ei?

På vei hjem velger vi å gå de mindre trafikkerte bakgatene, slik at det skal bli lettere å gå der med ungene uten å tenke på biler hele tiden.

I ei folketom gate, ser jeg plutselig tre personer som kommer gående mot oss.

– Er ikke det ei? Nærmest roper jeg ut til PK.

– Ei hva, svarer PK, som har nok med å få guttene over gaten vi akkurat holdt på å krysse.

– En Geisha vel, svarer jeg mens jeg fortvilet roter fram kameraet fra veska.

Og før vi vet ordet av det, så kommer to geishaer trippende på høye tresandaler, eskortert av en mann vi bestemmer oss for må ha vært en tysker.

Vi smiler fra øre til øre, og kan nesten ikke tro det! Tenk at vi fikk sett to Geishaer! Vi som hadde gitt opp letingen og alt!

Resten av kvelden kan vi nesten ikke tro hvor heldige vi hadde vært. Noen dager er bare fantastiske, og dette var en slik dag.

TREGULV: Nydelige tregulv i tempelet vi stoppet i på vei til hotellet. Flaks jeg hadde kjøpt meg nye sokker i Seoul.

Brøt et av prinsippene våre

Når vi er ute og reiser, har vi selvsagt et budsjett å forholde oss til. Vi sparer penger der vi kan, og prøver å gjøre ting billigst mulig. Men når det kommer til transport i det vi ankommer en ny by, enten med tog eller fly, så sparer vi ikke. Da tar vi enkleste transportmiddel, og det er oftest taxi.

Men i Kyoto så vi på kartet, og fra togstasjonen til hotellet var det egentlig ikke så langt å gå…eller det trodde vi da vi så på kartet.

Så vi bestemte oss for å GÅ til hotellet med all bagasjen på slep.

ROLIG: Tempelet med det fantastiske tregulvet ble et deilig pust i bakken på vei til hotellet.

Solen stekte over hodet på oss, svetten silte, og på halvveien fikk vi heldigvis stoppet og matet noen fisker, for guttene var mildt sagt ikke klare for å traske gatelangs med sekk på ryggen på en reisedag.

Vi gikk også innom et nydelig tempel bare for å få en pause i gåturen vår. Det ble et nydelig stopp, hvor man tuslet rundt i sokker og så på det gammel tempelet. Jeg kjenner fortsatt følelsen i bena av å gå på et flere hundre år gammelt tregulv med brede planker. Det var så deilig, at jeg nesten fikk lyst til å legge nytt gulv med en gang vi kommer hjem.

Det tok tid å komme seg til hotellet, og vel framme var vi klare på én ting. Dette gjør vi ikke igjen, selv om det hadde vært fint å stoppe underveis. (Er det nå jeg skal si at vi hadde problemer med å få taxi når vi skulle videre noen dager senere, så vi endte opp med å måtte gå samme ruten tilbake igjen med all bagasjen vår! Det ble en svett togtur til Tokyo!)

BAMBUSSKOG: Utenfor Kyoto kan man vandre rundt i en liten zbambusskog. Det var et flott område, men litt vel mye folk. Sånn blir det når steder får stor oppmerksomhet på Instagram.

Bambusskog og rødmalte porter

Kyoto har så utrolig mye vakkert å se på for oss voksne. Kanskje ikke like barnevennlig som de andre stedene vi har besøkt, men noen ganger må man gjør voksen-ting også, og så får ungene huske senere at de faktisk har vært her.

Bambusskogen i Kyoto er nydelig, men som så mange andre plasser som har blitt gjennomfotografert på Instagram, er man aldri alene når man er her. Men vi nøt «skogens ro» så lenge vi var der, og syntes det var deilig å være litt ute i naturen som en avveksling til storbyene vi har befunnet oss i i det siste.

FUSHIMI INARI-TAISHA: De rødmalte portene er et must om du skal til Kyoto. Høyere opp vi kom, jo mindre folk ble det!

Turen til Fushimi Inari-taisha for å se på de utallige røde portene i utkanten av Kyoto var også en fin tur å ta. Vi tok lokaltoget ut av byen og opp mot skogen, og hadde det ikke vært for at guttene begynte å bli sliten, så hadde vi tatt dette som en fjelltur og gått hele veien til toppen av fjellet innimellom alle de vakre røde portene. Men vi fikk sett en hel del, gått en god tur, og med lovnad om is på vei ned, ble guttene med litt høyere opp enn de aller fleste turistene går, så vi fikk nyte litt av naturen og stedet for oss selv.

RØDE PORTER: Guttene likte å løpe igjennom de røde portene som varierte i størrelse oppover fjellet.
SMIL: Det var ikke bare lett å få guttene til å stå i ro akkurat når det ikke var noen andre folk innimellom alle de vakre røde portene. Men plutselig så gikk det!
BJELLE: På vei inn til tempelet var det flere som ba og som ringte i høye bjeller. Fristelsen ble for stor for guttene, som begge gikk bort og prøvde seg på bjellene.
BAMBUSSKOG: Noen steder var det rolige stier uten folk, hvor man kunne nyte de irrgrønne bambustrærne.
TEMPEL: Tempelet med det nydelige tregulvet var ikke bare vakkert på innsiden. Her er utsiden.
REFLEKSJON: Inni tempelet var det bambusmatter, hvor man kunne sitte i stillhet og be eller meditere. Men noen japanere satt der og snakket.
STOREBROR: Storebror Sverre er god å ha når man er sliten etter en hel ettermiddag med geisha jakt.
TEMPELHØYDE: Høyt over Kyoto hvor vi var på geisha-jakt, lå et nydelig tempel jeg fikk utforsket i solnedgangen mens gutta satt lenger ned i gata og spiste is. Fikk noen japanske jenter til å ta blide av meg, og da følte jeg for å stå akkurat slik de hadde stått minutter før. Ser veldig rart ut nå, hehe.
VAKRE KOPIER: Selv om de ikke er ekte geishaer, så må jeg si at alle de japanske jentene som gikk rundt i de tradisjonelle draktene, var helt nydelige.
PÅ SKOGSTUR: Hele gjengen samlet i bambusskogen!
VENTER: Det virker som normen i hele verden nå er at man må forlate hotellrommet sitt klokken 10.00, og at man ikke får sjekke inn før klokken 15.00. I Kyoto fikk vi ikke hotellrommet før 16.00, så det ble noen timer venting på togstasjonen hvor vi både fant gratis internett, og tilgang på mat var lett. Vi satt i noe som virket som verdens største trapp!

Endelig en barnevennlig by i Asia!

HEEEIIII: Jeg sto i et par timer og hørte på barnelatter mens jeg snakket med enkle ord og tegnspråk med andre mødre. Latter er heldigvis et universelt språk!

Etter å ha reist rundt i Russland, Mongolia, Kina og Sør-Korea, var det fantastisk å komme til lekne og barnevennlige Osaka i Japan.

Her hadde vi bestemt oss for å gå ALL-IN på det som fantes av barneaktiviteter, og det fikk vi igjen for! Både vi og ungene elsket det!

SLOTT: Pent å se på fra utsiden, men inni var det et moderne hus.

Et kjedelig slott

Jeg må innrømme at jeg visste lite om Osaka før vi bestemte oss for å dra dit. Byen lå som et naturlig stopp for oss mellom Hiroshima og Kyoto, så vi la inn et par dager der. Av kulturelle ting å få med seg i byen var Osaka slott øverst på lista over ting vi måtte få med oss.

Men for å gjøre en lang historie kort, vi ble kjempeskuffet over nevnte slott, for det vi trodde var et gammelt bygg som var bevart i generasjoner, viste seg å være en moderne replika av noe gammelt. Visst var bygget fint å se på utenifra, men inni var det et morderne museum og ingen tegn til gamle ting å se. Ikke verd å stoppe i Osaka på grunn av slottet i hvert fall.

GØYAL SKLIE: Den kule sklien med rullende staver ga god fart og ristet deg samtidig. Den var kjempelang i tillegg, og holdt ungene opptatt med lek i lang tid.

Lekeplass med lokale barn

Men på vei hjem fra Osaka slott, kom vi over en morsom lekeplass hvor guttene fikk lekt med lokale barn. De hadde en superkul sklie der, og vi brukte hele ettermiddagen på å leke. Selv ble jeg stående og snakke med noen japanske mødre som kunne begrenset med engelsk, så det gikk i tegnspråk og enkle ord. Men én ting kunne de når jeg sa vi var fra Norge: Ah, SALMON!! Ropte de alle i kor.

Det skulle vise seg å ikke være siste gang japanere ropte ut «laks» med en gang de hørte Norge.

SUSHI-KOKKER: På Kids Plaza Osaka får man prøvd seg som sushikokk om man vil.

Et barneparadis

En av de kuleste stedene du kan besøke om du har med deg barn til Japan, er Kids Plaza Osaka. Det er rett og slett et lekeland på stereoider! Her får du japansk kultur presentert på en ekstremt barnevennlig måte, de får klatret, løpt, utforsket ting de vanligvis gjør på et teknisk museum, og til og med sett på noen små reptiler og fisker.

Her kan du helt fint bruke en hel dag, noe vi også gjorde. Det ble en morsom dag både for oss voksne og selvsagt for ungene. Det er så deilig når man finner slike steder.

KULTUR: På Kids Plaza Osaka kunne guttene teste ut japansk kultur.

Universal studios Japan

En av de viktigste grunnene til at en barnefamilie som oss stopper i Osaka, er fornøyelsesparken Universal Studios Japan. 

Jeg må vel bare innrømme at jeg er over gjennomsnittet glad i å dra til fornøyelsesparker! Så jeg gledet meg stort til å dra i vår andre park på denne turen.

Og parken skuffet ikke for å si det sånn! 

Minsten er veldig glad i Minions, og hadde faktisk Minions som tema i 5-års dagen sin før vi dro på tur. Derfor var gleden stor hos yngstemann når parken viste seg å inneholde et helt eget Minionsland!

Vi fikk hilst på en hel haug med karakterer, alt fra Minions-figurer til Snoopy og litt mer ukjente Elmo fra Sesame street. 

MINIONS: Sebastian kunne nesten ikke tro at han var så heldig å få hilse på en ekte minions. Her er Bob og Sebastian opptatt med å prate litt.

Sverre ble den utvalgte

Før vi dro til Universal studios hadde vi lovet ungene at de skulle få kjøpe seg en liten ting der. De får ikke akkurat kjøpe seg mange leker eller ting mens vi er ute og reiser, så nå tenkte vi at de skulle få lov. I Harry Potters univers bestemte begge seg for at det de ønsket å kjøpe var en tryllestav!

Og godt var det at vi hadde bestemt oss for at de skulle få det, for før vi visste ordet av det befant vi oss i et rom bak butikken hvor man kan kjøpe tryllestaver. Der sto vi sammen med flere andre ungdommer som så ut til å være hardbarkede Harry Potter fans.

En trollmann kom inn i rommet som var dunkelt belyst, og hvor tryllestaver lå stablet fra gulv til tak, akkurat som i filmene. 

Etter å ha vist fram noen fine tryllestaver, ser trollmannen seg rundt etter en kandidat. Valget falt på Sverre. Sverre fikk så prøve flere tryllestaver. En som gjorde at blomstrene visnet, en som gjorde at alt av skuffer gikk inn og ut. Den tredje og siste tryllestaven han prøvde, fikk hele rommet til å bli magisk, og det var ingen tvil om at tryllestaven hadde valgt Sverre, som de sier i bøkene.

TRYLLESTAV: Guttene med nyinnkjøpte tryllestaver. For Sebastian falt valget på akkurat den samme som selveste Harry Potter har. (Det er lov å håpe at de nå har lyst til å lese masse etter at de har fått tryllestavene, ikke sant?)

Etterpå fikk vi selvsagt tilbud om å kjøpe nevnte tryllestav, så godt var det at vi hadde bestemt oss på forhånd at ungene skulle få kjøpe seg en stav, for hvis ikke hadde det nok blitt ganske kjipt.

Men det hele ble en fantastisk opplevelse, og i timene etterpå gikk begge rundt og utøvde magi flere steder i parken.

Vi var trøtte og slitne når den fantastiske dagen var over i Universal Studios! Lysten på å dra i flere parker er absolutt til stede. Godt vi har Disney å se fram til i Tokyo!

Beate –

HARRY POTTER; Med nye tryllestaver, kunne man få magiske ting til å skje i parken. Det ble en morsom aktivitet for hele familien.
TRYLLE: Sebastian fikk hjelp av en annen trollmann til å trylle litt.
SKOLEN: Det var et mektig syn å se skolen til Harry Potter trone oppå en fjelltopp.
HALLOWEEN: Vi fikk med oss Halloween i Universal studios. Her fikk Sebastian kos hos en av figurene der.
SESAME STREET: Ikke like kjent i Norge som ellers i verden, men denne fyren fra Sesame Street likte femåringen veldig godt.
SNOOPY: Se en hund, sa Sebastian, mens mor syntes det var stor stas å hilse på en barndomshelt.
GØY: Selv om Sebastian ikke visste hvem alle figurene var, så var det uansett gøy å møte dem.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
SKUMPARTY: Midt i paraden hos Universal Studios ble det arrangert skumparty, til stor glede for oss alle.
SKUM: Vi hadde skum over alt etter at festen var over, men alle var enige om at det var fantastisk gøy.
MINIONS: De gule og blå figurene har vært noen vi har hatt det gøy med hjemme i lang tid. Endelig fikk vi møte dem i levende live.
MOR OGSÅ: Når denne minions-dama kom forbi var det bare å kaste seg fram og smelle av en selfie!
ULOVLIG: Ingen ting er så gøy som ting som vanligvis er ulovlig. En av aktivitetene i Universal studios var å få tegne på en bil!!
GATEFEST: Festing står tydeligvis høyt på agendaen i fornøyelsesparker i Japan, for på en av gatefestene kunne man tulle seg inn i farget kreppapir.
MINIONS BY: Sebastian ville gjerne ta bilde med alle minionsene i bakgrunnen.
SPIDERMAN: Vi var alle enige om at Universal Studios Japan var en fantastisk fornøyelsespark!
VENNER: Jeg elsker når guttene er så gode venner at storebror bærer lillebror når vi har hatt en lang dag!

Hiroshima er så mye mer enn en atombombe

LYKKE: Vår lille dyreelsker på 5 år, hadde en fantastisk dag på den hellige øya rett utenfor Hiroshima.

For oss nordmenn er det vel kun én ting vi tenker på når noen sier Hiroshima. Atombomben var i hvert fall det eneste jeg tenkte på når vi satt på toget fra Fukuoka hvor vi hadde kommet i land med båten fra Sør-Korea, og til Hiroshima.

Mannen i familien er ganske interessert i historie, og øverst på listen over historiske hendelser, står 2. verdenskrig. At vi derfor skulle innom Hiroshima når vi først var i Japan, var ganske naturlig.

Mannen gledet seg, jeg grudde meg litt, for jeg liker ikke å ta inn over meg grusomheter som skjer eller har skjedd, og ungene, vel de tenkte bare at vi var kommet til et nytt land.

Jeg tenkte litt over hvordan vi skulle klare å fortelle historien om Hiroshima og det som skjedde her, uten at det skulle bli for mye for en gutt på 5 år og en på 8 år. 

Vel framme i Hiroshima, som vi kun skulle være et par netter i, bestemte vi oss for at mor og barn ikke skulle dra til museet til minne om bombingen, for det kom nok til å bli for kraftig kost. Derfor dro far dit alene. Det viste seg å være helt rett beslutning, for grusomhetene som skjedde her for mange år siden var godt dokumentert i både bilder, film og tekst, og det var en rørt pappa som kom hjem fra en tur på museet.

ATOMBOMBEKUPPELEN: Vi fikk sett atombombekuppelen både fra elven og fra land. Det ble et mektig møte med historien.

Historiefortelling

Men noe måtte vi snakke med ungene om, og vi valgte å dra ned til atombombekuppelen, eller A-Bomb Dome som den heter. Bygningen er et minnesmerke over atombomben som ble sluppet den 6. august 1945, og er det eneste bygget nær nullpunktet som ikke ble jevnet med jorden. Restene av bygget står også på UNESCOs verdensarvliste. 

Det var rart å se bygget man tidligere bare har sett på bilder. Vi tok oss god tid til å forklare guttene hva som hadde skjedd her, og de var enige om at man måtte gjøre alt man kan for at alle verdens folk skal være venner, slik at noe som dette aldri vil skje igjen.

Det føltes som den viktigste historietimen vi hadde hatt på turen.

ITSUKUSHIMA SHRINE: Hele øyen Itsukushima er hellig, derfor står det en port ute i havet som en inngangsport til øyen. Men selv om porten som alle vil se var pakket inn og skulle renoveres, så var stedet i selg selv et nydelig sted å besøke.

Et vakkert sted

I stor kontrast til opplevelsene i sentrum av Hiroshima, dro vi en av dagene med båt ut til Itsukushima Shrine, hvor et av de mest ikoniske stedene i Japan er. For ute i havet som inngangsport til den hellige øya Itsukushima, står en flytende port som er en av Japans største turistattraksjoner.

Vi ankom øya i en overpriset turistbåt (jepp, der ble vi lurt, gikk rett i turistfella. Skulle heller tatt ferga som alle andre). Vi syntes det var rart at vi ikke så den nevnte porten med en gang, men etter å ha gått litt rundt, ser jeg den. Eller det…for midt ute i vannet, innpakket i et gedigent stilas, ser jeg konjunkturen av den kjente porten.

PAKKET INN: Jeg trodde først jeg så et hus, men så var det altså hovedattraksjonen vår som var pakket inn i stillas! Skikkelig skuff!

Den var altså pakket inn!! 

– NEI, sier jeg ganske høyt i det jeg ser det! Jeg som hadde gledet meg sånn til et nydelig bilde av en flytende japansk port, og så er den PAKKET INN!? For en uflaks!

Etter å ha kommet over sjokket over at jeg ikke får tatt de nydelige bildene jeg hadde sett for meg, begynner jeg å se meg mer om. For egentlig gjorde det jo ingen ting, for ALT rundt meg er så billedskjønt og fantastisk, at det nesten føles som å gå rundt i en filmkulisse.

RÅDYR: Rådyrene vandret rundt blant folk og butikker.

Rådyr og stillhet

Rådyrene som vandrer rolig rundt og rolig lar seg klappe av familiens ekstremt dyreglade person, Sebastian, gjør virkelig dagen til et høydepunkt på turen så langt. 

Det er i tillegg en egen stillhet som rår over den hellige øyen, folk vandrer rolig rundt, og det hele blir bare avbrutt av gleden til min yngste sønn hver gang et nytt rådyr vil bli klappet på.

Vi går rundt på øyen i flere timer, og tar siste båt tilbake til byen. Selv kunne jeg vært der i flere dager, og hadde vi vært bare to voksne, ville jeg vurdert å finne overnatting der ute. Vet ikke om det går å overnatte der, men vi så noen som kom i land i det de siste båtene forlot øya, og de så ikke ut til å skulle dra der i fra med det første.

Jeg anbefaler virkelig alle å dra til nydelige Itsukushima Shrine om man skal til Japan og Hiroshima. Om det var kontrasten mellom opplevelsene der som gjorde det ekstra vakkert å være på den hellige øya, eller om det var så bra som vi syntes det var, vet jeg ikke. Men hit drar jeg gjerne tilbake!

Beate –

FLYTENDE: På noen postkort på øya kunne jeg se hvordan den flytende porten egentlig skulle se ut.
NULL STRESS: Guttene var i perlehumør hele dagen, for her var det null stress, hyggelig å løpe rundt, og rådyr man kunne klappe i massevis.
TEMPEL Et av templene på øya.
TEMPEL: Øya er ikke et museum. Det er en fullt fungerende tempeløy.
BILLEDSKJØNT: Det var en drøss av motiver for ivrige fotografer å ta bilde av på tempeløyen. Men hva dette egentlig var, nei det vet jeg ikke. Vet du?
TEMPEL: Det var flere templer på øyen.
RITUAL: Guttene fikk opplæring i hvordan man vasker hendene før man går inn i et japansk tempel av noen tilfeldige japanere på vei inn i tempelet. Her prøver de seg på egen hånd.
FARTSFEST: Vi ble kanskje lurt og betalte overpris for båten, men hva gjør vel det når den går i reserfart, og vi fikk stå bakerst og kjenne på farten?
ATOMBOMBEKUPPELEN: Vi var ved kuppelen rett etter solnedgang. Den var et mektig syn.
MAT: Vår første matbesstilling i Japan viste seg å bli vellykket. Det var nydelig kjøtt på ris og noen andre ting vi ikke vet hva var.
BELL OF PEACE: I Hiroshima Peace Memorial Park finner man en klokke man kan ringe på for å minnes det som har skjedd og gi et budskap om fred.
Hiroshima Peace Memorial Park: En evig flamme som brenner for fred på jord.
SELFIE TIME: Husker heldigvis noen ganger å ta bilder av oss alle sammen. Det er så ekstra koselig å ha for vår egen del til senere.
TOG: På vei til Hiroshima fikk vi testet vårt første japanske tog.
TRANGT: Sebastian kjørte gratis på tog i Japan om han ikke skulle ha eget sete. Det gikk helt fint selv om det ble litt trangere om plassen.
BUSS: Fra båten til toget, fikk vi testet bussen i Japan.
BUSS: Det gikk helt fint, og det var flere passasjerer som tydeligvis skulle fra havna og til nærmeste togstasjon, akkurat som oss.
ENDELIG JAPAN: Vi var ganske glade når vi endelig hadde kommet til Japan. Det var et land vi hadde sett fram til å besøke, siden ingen av oss hadde vært der før.
REISEGLAD: Vi er så glade for at ungene trives med å reise. Sebastian bærer stolt sin egen sekk, og hjelper alltid til når vi er på farten.